KOMMENTAR: Attac er et barn av antiglobaliseringsbevegelsen som vokste fram på slutten av 1990-tallet. Organisasjonen feirer i disse dager sitt 20-årsjubileum i Norge. Hva kan 20-åringen tilby dagens globaliseringsmotstandere?
Begrepet «globalisering» har endret innhold på de tiårene som Attac har eksistert. Attacs kjernesaker har også endret seg i takt med tiårene som har gått.
Attac har aldri blitt oppfattet som en motstander mot globalt samarbeid, verken mot FN eller EU. Det var G7, G20 og WTO som var og er Attacs hovedfiender. Anti-globaliseringsbevegelsen som vi kjenner den i dag oppstod mot slutten 90-tallet. Det var kampen mot mot nyliberalismen som stod øverst på agendaen når Attac ble opprettet. Det var kampen mot de store multinasjonale konsernene og mot de kapitalkreftene som verken da eller nå kjenner noen landegrenser, som drev oppstarten.
Attacs ene kampsak ved oppstarten i Frankrike var den såkalte Tobinskatten, hvor konseptet er innføringen av en skatt på valutatransaksjoner.
James Tobin (1918-2002) foreslo å innføre skatten så tidlig som i 1972, men uttalte selv at han ikke sympatiserte med organisasjonen Attac, som han mente at misbrukt hans navn. Selv mente Tobin at hverken IMF, Verdensbanken eller Verdens handelsorganisasjon (WTO) var utviklingslandenes fiender, og heller ikke at Tobin-skatten var ment til omfordeling, men heller for å dempe svingningene i valutaer på grunn av spekulasjoner.
Det var en lederartikkel i den franske avisa Le Monde, skrevet av den franske akademikeren Ignacio Ramonet, som inspirerte til Attacs oppstart, stiftet først i Frankrike 3. juni 1998, under navnet Association pour la Taxation des Transactions financières et pour l’Action Citoyenne – Association for the Taxation of financial Transactions and Citizen’s Action – forkortet ATTAC.
Opprettelsen av ATTAC var en del av en større global bevegelse; 30. november til 3. desember 1999 møttes Verdens handelsorganisasjon (WTO) i Seattle i USA, og gatene ble fylt med demonstranter. WTO-møtet ble tåkelagt av tåregass, og overdøvet av demonstrasjonene i gatene.
Verdens Sosiale Forum ble arrangert for første gang i januar 2001 i Porto Alegre i Brasil, et arrangement som samlet folkelige bevegelser og svært mange ulike sivilsamfunnsorganisasjoner under slagordet om at «En annen verden er mulig».
31. mai 2001 samlet rundt 1.000 mennesker seg på Folkets Hus i Oslo, til stiftelsesmøtet av Attac Norge. Nina Drange ble valgt til første leder. Det ble en konfliktfylt oppstart. Flere av initiativtakerne, Erling Fossen, Knut Haakon Frølich og deler av det såkalte Morgenbladet-miljøet meldte seg tidlig ut av organisasjonen.
Attac ble nok oppfattet som en venstreside-organisasjon i Norge, men både her og internasjonalt jobbet Attac for å holde seg utenfor klassiske høyre-venstre-akser. Akademikere, liberalere og raddiser fant sammen under samme paraply. Attac Norge vedtok heller ikke noe standpunkt om norsk EU-medlemskap, selv om skepsisen mot kapitalflyten og demokratiunderskuddet i EU har stått sterkt hele veien.
Attac Norge var sentral da paraplyorganisasjonen Oslo2002 samlet 10.000 mennesker til demonstrasjon 24. juni 2002, i forbindelse med Verdensbankens konferanse om utviklingsøkonomi («ABCDE-konferansen»), og mot de såkalte «strukturtilpasningstiltakene» som IMF og Verdensbanken påla gjeldsrammede utviklingsland.
Selv var jeg så heldig å få være redaktør for organisasjonens eget magasin – Utveier – i årene 2010-2012. Sammen med daværende leder Emilie Ekeberg møtte vi amerikanske aktivister i Pittsburgh under G20-møtet. G7/G20-møtene gjennom 2000-tallet samlet alltid massive demonstrasjoner.
Utveier-redaksjonen dekket i min tid tett kampanjen for Robin Hood-skatten, en internasjonal kampanje for innføring av skatt på finanstransaksjoner. Og vi jobbet mye med å dekke det internasjonale arbeidet mot patenter på medisiner.
Attac har hatt en evne til å fornye seg, og på den måten også klart å holde seg relevant gjennom to tiår. De siste årene, først under ledelse av Petter Slaatrem Titland og videre under Hege Skarrud, har kampen mot makten i hos de multinasjonale teknologi-konsernene vært høyt på Attacs dagsorden; de enorme pengesummene, de enorme mengende informasjon de eier om hver og en av oss, og de forsvinnende små beløpene skatt som disse selskapene betaler tilbake til fellesskapet.
Attac Norge 2021 er en fornyet organisasjon, men som står i tradisjonene fra antiglobaliseringsbevegelsen etter Seattle og Porto Allegre. Kampen mot globalisering er i dag også en kamp om hva begrepet «globalisering» betyr i 2021.
I dag preges internasjonal debatt av en sterk skepsis mot globalt samarbeid. Globale demografiske endringer skjer fordi krig, konflikt og klimaendringer har ført til at mennesker på flukt er flere enn noen gang tidligere i moderne tid. Globale klimaendringer og en akselererende reduksjon i artsmangfold og bestander er vår tids katastrofe. Dette må møtes sammen, i solidaritet, gjennom globalt samarbeid.
Jeg oppfatter at Attac fortsatt etter 20 år står for globalt samarbeid og internasjonal solidaritet – samtidig som organisasjonen slåss mot globale kapitalkrefters makt. Dette er to sider av samme sak. Derfor må også en sentral politisk motstander for Attac i 2021 være de som i dag definerer seg som «globaliseringsmotstandere» når de tar form av klimaskeptikere, skeptikere til samarbeid over landegrenser uansett om forkortelsen er FN eller EU, eller de som fornekter flyktningers rett til hjelp.
I så fall kan Attac Norge være en relevant global stemme også i tiår framover.
Denne kommentaren ble først publisert på Transit magasin.
