En ny bok om ugress velter Elsa Beskows nyperosedronning ned fra tronen, og setter mjødurt, nyseryllik og akset i sentrum.
I nyutgivelsen Ugress: Et vilt Herbarium. Emil Korsmos Klassiske Plansjer får ugresset en solid oppreisning! Men som alle steder: Det er i det skjulte det skjer, under bakken er plantenes intrikate rotsystemer sirlig dokumentert, og blir et viktig bilde på sammenheng og vilkår for liv.
Denne teksten skal handle om tre ting. Den største fun-facten først:
-
Visste du at Nasjonalbiblioteket ga ut egne bøker? Nei, tenkte meg det. Bare å glede seg over et nytt “forlag” som satser tungt på sære utgivelser som garantert ikke er kassasuksesser, men som beriker offentligheten likevel.
-
Visste du at ugress i sin tid ble artsbestemt utifra hvor det vokser, ikke utifra hva det er? Nei, tenkte meg at du heller ikke visste det.
-
Visste du at dersom du skulle kjøpe deg èn viktig, informativ og smellvakker bok i 2020, så er det denne? Nå vet du det, og jeg skal fortelle deg hvorfor.
Mange av oss tråler skoger, enger og bekkedrag mai og juni gjennom, og gleder oss over å følge våren og forsommeren gjennom nettopp blomstene (vi snakker 25. mai i Oslo, når liljekonvallen nettopp er sprunget ut!) Men er de egentlig blomster, mange av de vi plukker, eller er de faktisk ugress? Og spiller det egentlig noen rolle?
What’s in a name? That which we call a rose. By any other name would smell as sweet, spør Julie Montague.
Nei, antakeligvis spiller det ikke så stor rolle, om forglemmegei-en er en blomst eller et ugress. Men dersom du husker Elsa Beskows Blomsterfesten og bildene av Nyperosen på tronen som tok imot markblomstene til fest, mens ugresset stod utenfor porten og ville inn, grimme og fillete var de – mot markblomstenes velpleide og ynde, så er det viktig likevel.
Antakeligvis kan vi nemlig si at ugresset har vært sett på som nettopp det: U-gress. Noe vi vil av med, som vi vil kvitte oss med. Til hvilken pris? Hvorfor er det viktig å snakke om ugresset i en tid der verden står overfor klimakrise?
Julie Messel er journalist og litteraturviter. Hun produserer journalistikk om konsekvenser av klimaendringer for norske og internasjonale medier. Messel driver Grønt pressekontor og Grønn leseliste, og mottar støtte fra Fritt Ord. For Naturpress skriver hun omtaler og kritikk av litteratur og tekstuttrykk som omhandler naturen og jordas bæreevne.
Boka setter ugresset inn i en større sammenheng som sier noe om Naturen, samspillet og økologiske betingelser.
I boka Ugress spenner botaniker og tidligere professor ved UiO og seksjonssjef ved Botanisk Hage, Liv Borgen, en himling over Emil Korsmos sirlige tegnede plansjer fra midten av 1900-tallet.
Det er en samtale som er større enn den ved første øyekast kan se ut til. At den er en fryd for øya, et smykke av en bok, er en ren bonus!
En liten innrømmelse først. Jeg har hatt geiteramsen til Emil Korsmo hengende i huset mitt de siste 25 årene. Den følger meg.
Da jeg studerte hang den på soverommet mitt – den minnet meg om at det i fremtiden kom en vår uten eksamen, at jeg igjen skulle ut i skogen når det ble helg.
Da jeg fikk barn hang den i stuen – minnet meg om at jeg var del av et kretsløp, et frø ble sådd – et barn ble til.
Da jeg etablerte mitt første selskap hang den på kontoret mitt – minnet meg om hva jeg skulle formidle, hva jeg skulle strekke meg etter, om at selv om du føler deg som et ugress er du en blomst, og at altså nå, skulle det vise seg, selvom du føler deg som en blomst, så er du kanskje et ugress, dog et svært viktig et, som altså bidrar til balanse i naturen.
Og at et ugress kanskje er en betegnelse du skal bære med stolthet.
Emil Korsmo var eiendomsforvalter i Oslo sent på 1800-tallet. Men han var interessert i planter. Han var egentlig utdannet agronom og var flink til å tegne. Det førte til at han fikk et stipend til å reise Norge på kryss og tvers, og dokumentere ugresset.
Han lærte at noen steder var ugresset så seiglivet at det fullstendig overtok åker og eng, noen steder i så stor grad at bonden ikke fant det økonomisk forsvarlig å høste. Korsmo ønsket å vise bøndene hvorfor plantens intrikate rotsystem var avgjørende å kjenne til og forstå for å bli kvitt den- den infiltrerte jo åkre og eng i tusenvis- over hele Norge.
Resultatet ble altså et stort antall plansjer, som vi nå kan nyte i det fulle. Boka er en schlager i hageselskapet og innvier til samtaler du ikke vil være foruten.
Det kan jeg selv bekrefte.
Denne artikkelen ble først publisert på forfatterens blogg, Grønn leseliste. Illustrasjonene er hentet fra boka.
