Den siste tidens ulvejakt har vært et trist skue, særlig for våre egne rovdyr, men også som signal til verdenssamfunnet og det globale artstapet vi opplever, som har blitt kalt den største masseutryddelsen siden dinosaurenes tid. Ulv som har levd i stabile flokker, spist vilt, og holdt seg unna beitedyr har blitt skutt, selv om det ikke er rettslig avklart om jakten er lovlig.
Men er det ikke slik at jakten kommer som et resultat av rovviltforliket på Stortinget, som sier at vi skal ha 4–6 ynglinger (ulvefamilier), hvorav 3 skal være helnorske, hvor grenseulv regnes som en halv ulv, og hvor ulv både innenfor og utenfor ulvesonen regnes inn i bestandsmålet? Jo, men stortingsvedtaket representerer stortingsflertallets politiske ønske om nivå på ulvebestanden, på samme måte som stortingsflertallet har mål om f eks klimautslipp eller arbeidsløshet. Det er likevel ikke alt som er under politikeres kontroll, selv om det er gjort politiske vedtak. I likhet med andre felt i samfunnet har Stortinget vedtatt lover og forskrifter som regulerer hvordan vi håndterer rovdyr. Hvis vi prøver å oppnå politiske mål gjennom å se bort fra vedtatte lover, slutter vi å være en rettstat.
Stortinget har bestemt at ulven er en fredet art, i likhet med en rekke arter som er utrydningstruet eller som har en sårbar bestand. Så er dette regulert i den internasjonale Bern-konvensjonen, som Stortinget har vedtatt at vi skal være tilsluttet, og blant annet i naturmangfoldloven og rovviltforskrifter. Det er lovbestemt at ulv normalt bare kan skytes for å avverge skade på avling, husdyr, tamrein m.m. eller for å ivareta allmenne helse- og sikkerhetshensyn eller andre offentlige interesser av vesentlig betydning. I tillegg må det være slik at jakten ikke truer bestandens overlevelse og at formålet ikke kan nås på annen tilfredsstillende måte.
Så har fylkesmannen, basert på departementets jurister, vurdert at skadeomfanget mot beitedyr ikke er stort nok til at det er god nok begrunnelse for lisensjakten. Det er altså en annen vurdering enn den som gjøres i forbindelse med såkalt skadefellingstillatelse. Skadefellingstillatelse gis vanligvis for enkeltulv som streifer, og som så går løs på beitedyr, og hvor skadeomfanget dermed er stort. Lisensfelling, som den som pågår for tiden, er ikke rettet mot konkrete skadegjørende rovdyr-individer, men i hovedsak rettet mot stabile ulveflokker eller ulvefamilier. Disse lever stort sett utelukkende av vilt, og er ingen stor trussel mot beitedyr, som de sjelden rører. Ulven foretrekker nok elg, og tar det når de jager i flokk, og velger sau først og fremst når de går alene.
Fylkesmannen slår fast at ulv ikke utgjør en reell og konkret trussel overfor mennesker. Det går ikke an å påberope seg helse- eller sikkerhetsgrunner for lisensjakten.
Når vi i utgangspunktet hadde rundt 100 ulv i Norge, er det åpenbart at en så omfattende jakt, også av stabile familiegrupper med ulv, truer bestandens overlevelse. At det er stor innavlgrad blant ulven understreker at de er for få. Hadde det ikke kommet en del vandrende fra Sverige så kunne de bukket under, og uansett er de sårbare for sykdom eller uforutsette hendelser. Det er vanskelig å se at Norge tar et selvstendig nasjonalt ansvar for våre rovdyr når vi har en bestand som ikke er i nærheten av å være bærekraftig.
For likevel å gi tillatelse til jakt så henviser departementet til paragrafen om å ivareta «andre offentlige interesser av vesentlig betydning». Fylkesmannens peker på at det går ut over jegeres livskvalitet å ikke få jakte elg med løs hund i områder med ulv. Så kan man si at dette ikke er til hinder for jakten, som kan skje uten hund, med hund i bånd eller i områder uten ulv. Departementet har i sin vurdering vist til et gjennomsnittlig tap av seks hunder de siste fem årene og det finnes andre løsninger enn lisensfelling for å forebygge skader på hund. Likevel konkluderes det med at jakt med løs hund er en offentlig interesse av vesentlig betydning, fordi dette er viktig for en del av de som er bosatt i en del bygder, ikke minst for de som leier ut jaktrettigheter. Det nevnes at folks følelse av frykt også spiller inn i slike distriktspolitiske hensyn, selv om det ikke er snakk om reell fare. Tilsvarende fører tap av beitedyr til svekkelse av livskvalitet og motivasjon, selv om de fleste beitedyr dør av andre årsaker, pluss at omlegging blant annet til storfe ville betydd betydelig lavere tap.
Alt av dette har selvfølgelig betydning. Det fremstår likevel dårlig underbygget at disse offentlige hensynene har større betydning enn livskvaliteten til de som ønsker at norsk natur skal være mer enn parker og næringsområder. Fellingsvedtaket kan dermed være et ugyldig vedtak, og i strid med norske lover og internasjonale forpliktelser. Hvis vi ikke er villige til å stå opp for naturmangfold og brysomme arter i Norge, hva mener vi da om ansvaret for naturmangfold i andre land? Er det greit om de store rovdyrene i andre deler av verden forsvinner, og for den sakens skyld øvrig artsmangfold? Vårt engasjement for rovdyr og artsmangfold er ikke bare et forsvar for at norsk natur skal fortsette å beholde en viss grad av vill natur, men er en del av en kamp for at verdenssamfunnet skal ivareta vår felles naturarv.
Selv om vi ser den norske rovviltbestanden i sammenheng med den skandinaviske, så har vi et selvstendig nasjonalt ansvar for å ivareta en større ulvestamme enn i dag. Men selv om vi tar utgangspunkt i rovviltforliket og Stortingets vedtatte bestandsmål, som riktignok MDG mener er for lavt, så er det gode grunner til å holde fast ved at vinterens ulvejakt er mer omfattende enn loven tilsier. I lys av dette er det trist at Miljøverndepartementet ikke avventer videre jakt til retten har ferdigbehandlet lovligheten av det som foregår – og da særlig den delen av jakten som retter seg mot etablerte familiegrupper som delvis lever innenfor ulvesonen. Det er ikke rovdyrene som er Distrikts-Norges største utfordring, så kamp for levende distrikter og større grad av norsk selvforsyning lar seg godt forene med et ønske om flere rovdyr.
Kronikken er først publisert av Dagsavisen.
