(KOMMENTAR) Hvor grønt Senterpartiet noengang har vært, er ikke godt å si. Logoen med den grønnfargede firkløveren har liksom alltid vært der, nesten vært en del av Norge. Uten at man har tenkt mye over det kanskje, har den stått for noe traust og trygt. Og noe grønt.
Grønt – fordi de fleste som har stemt på partiet har bodd på bygdene, og fordi mange av dem har drevet landbruk. Og de dyrker som kjent en del kløver. I gamle dager var det i grunnen ikke mer som skulle til for at man kunne kalle seg grønn.
Men i dagens verden må det kunne stilles en del flere krav for å fortjene grønnfargen, enn at man bor landlig til og driver i en primærnæring. Men mer om logo helt til slutt.
Verden som sådan er inne i et vanvittig kappløp mot klokka for å klare å gjennomføre tiltak som monner mot globale klimaendringer. Klimaendringer som allerede er godt i gang, men som vil kunne få katastrofale virkninger om vi ikke lykkes med å stoppe videre forverring.
Er Senterpartiet med på denne dugnaden, tro?
Det ser ærlig talt dårlig ut. I stedet for kappløpet mot klimaendringer virker Senterpartiet snarere å delta i et kappløp om å være Norges mest natur- og klimafiendtlige parti. Der har topplassen lenge vært selvskreven for Fremskrittspartiet, men nå hardner konkurransen til.
Det generelle inntrykket er dette: Senterpartiet virker uinteressert i natur og miljø. Det mangler ikke på programerklæringer og vakre fraser hos firkløverpartiet heller, men den underliggende holdningen blant mange SP-folk synes å være at hensynet til natur kommer i annen rekke. Populismen rår.
Trygve Slagsvold Vedum virker mest uinteressert av alle – han rir sin populistiske hest hele tiden. Noen få eksempler: I høst var Vedum unnfallen når en rekke distriktskommuner boikottet TV-aksjonen mot plastforsøpling. På nyåret har Vedum snakket fram dieselbilkjøring, og det er ikke første gang. I disse dager signaliserer Vedum at de ikke støtter økt CO2-avgift som foreslått av regjeringen. Målet om at det kun skal selges elbiler fra 2025 er partiet i mot. I rovviltdebatten er det godt kjent hva som er partiets politikk.
Hvis det av og til fremmes «miljøstandpunkter» fra Senterpartiets side, virker det ikke ektefølt. Inntrykket er at det da gjerne handler om noe som egentlig er et bransjestandpunkt, noe som gavner jord- og skogbruksnæringene. Hvis det slumper til å ha en grønn side, kan man jo like godt forsøke å slå mynt på det.
Man må spørre seg, er ikke Senterpartiet bekymret for klimaet? Er ikke Senterpartiet redd for framtida til kommende generasjoner?
I rettferdighetens navn, miljølikegladheten er ikke unison hos alle partiets talspersoner. Det er forskjell på Vedum, Borten Moe og Sandra Borch på den ene siden, og Liv Signe Navarsete og Åslaug Haga (dog avhoppet politikken) på den andre, for å si det sånn. Og det finnes sikkert mange andre oppriktige miljøpolitikere som sogner til partiet, noen fra den yngre generasjon er registrert. Men helhetsinntrykket er ikke at Senterpartiet er et grønt parti.
Da er vi tilbake til logospørsmålet: Siden kløveren faktisk er grønn, vil det ikke passe seg for Senterpartiet å bare bytte ut fargen. Det må en helt ny logo til.
Hva med en jerrykanne?
