Ill.: Pixabay.

Dette er et innlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Delta i debatten? Send innlegg til debatt@transitmedia.no.

Skancke-utvalget har levert en grundig rapport om hvordan Norge kan nå sine klimaforpliktelser. Dessverre liker de fleste politikere ikke å konfronteres med hva de selv har vedtatt. Viktige diskusjoner som utvalget har forsøkt å trekke opp har blitt avfeid med billige talking points.

Det er synd, for dette er diskusjoner som er nødvendige. Målet om å kutte utslippene med 50-55 prosent innen 2030 og 90-95 prosent innen 2050 er ikke bare fromme ønsker. Det er et lovfestet mål, som politikerne har forpliktet seg selv til å levere på.

Foreløpig har ingen partier eller regjeringen vært i nærheten av å ha noen troverdig plan for hvordan dette skal gjøres. Som utvalget uttrykker er det «et stort misforhold mellom de uttalte ambisjonene i klimapolitikken og vedtatte tiltak og virkemidler. Troverdigheten til gjennomføring av klimapolitikken må derfor styrkes.»

I kjølvannet av utredningen har det skjedd noe som aldri har skjedd før: 17 representanter for Arbeiderpartiet har gått ut med støtte til utvalgets konklusjon om at norsk olje- og gassutvinning må avvikles.

Det er gledelig å se at utredningen fører til slike diskusjoner, som uttrykker en reell politisk bevegelse. Den øvrige pressedekningen har dessverre fulgt et forutsigbart mønster.

«Klimautvalget vil stanse norsk oljeutvinning» kunne avisene fortelle oss. «Stempler storfe- og sauekjøtt som klimaversting«, kunne noen andre si. Politikerne brukte et kvarters tid på å skyte ned de konklusjonene de på forhånd hadde bestemt seg for at de ikke likte: «Utvikling, ikke nedlegging» (Sp), «Vi kan ikke vedta hva folk skal spise» (Sp igjen) «Også i en verden som skal fase ut fossile energikilder så er det rom for å utvikle norsk sokkel» (Ap), Vi må ha økt produksjon av olje og gass på norsk sokkel, ikke mindre (Frp).

Så kunne de som allerede er mot olje og kjøtt notere seg enda en rapport som støtter det de allerede mener, mens de som var for olje og kjøtt kunne klage over klima-woke-hysteriet og score noen poeng hos kjernevelgerne sine, og så ble alle enda litt dummere enn de var før de sto opp den morgenen.

Men utvalget har gjort mer enn å gjenta postulater alle visste fra før. Det gir en ganske grundig diskusjon av en rekke sider ved hvordan den økologiske krisa berører Norge, som fortjener å bli diskutert på noe mer enn slagordnivå.

Jeg vil trekke fram to poeng fra utredningen som jeg synes er interessante.

1. Klima- og naturkrisa henger sammen

Det har etablert seg en forestilling i den offentlige debatten om at klima og natur står i motsetning til hverandre. Vi ser det i mye av vindkraftmotstanden, og fra den andre siden av blant andre Frederic Hauge som mener naturvernere hindrer det grønne skiftet i Norge.

Årets stjerneskudd i valgkampen, Industri- og næringspartiet, mener at «Miljø og klima er to ord som ofte nevnes i samme setning. INP mener at det er på tide å se på disse begrepene adskilt, da vi ser at miljøet vårt ofres til fordel for klimamålene.»

Skancke-utvalget slår derimot fast at «Verden skal håndtere to store, sammenkoblede kriser samtidig: klimaendringer og tap av natur».

I et lavutslippssamfunn «skal nedbyggingen av natur til lands, til havs og langs kysten unngås. Å begrense klimaendringene og stanse tap av natur fordrer at naturens karbonlagre og intakte, sammenhengende økosystemer tas vare på. Ødelagte områder må restaureres, uten at dette er som erstatning for nedbygging av andre arealer. Det bør innføres et system der den som nyter godt av å bygge ned natur, skal betale for det.»

Utslipp fra jordbruk, skogbruk og annen arealbruk utgjør omtrent 22 prosent av globale utslipp av klimagasser. I Norge ga avskoging, nedbygging og drenering av myr i 2020 større utslipp enn utslippene fra personbiler.

De siste tre tiårene (1990 til 2019) har det blitt bygget ned over 1500 km2 med natur, beiteområder og dyrket mark. De to viktigste driverne bak nedbyggingen er bebyggelse og veier.

«Bruk av arealer gir ikke bare utslipp fra selve arealene, men legger også føringer for hvordan andre utslipp blir i fremtiden. (…) Mange valg i arealpolitikken er vanskelig å gjøre om. Ofte gir de føringer for arealbruk og transport i mange tiår, og i noen tilfeller mer enn hundre år, frem i tid», formaner utvalget.

Derfor tar det også opp en rekke spørsmål knyttet til arealbruk, skogdrift, kommunalt planarbeid. Det problematiserer mangelen på statlig styring av kommunenes ut- og nedbyggingsplaner. Utvalget diskuterer også ulike måter man kan sørge for at det koster penger å ødelegge natur, noe som i dag er gratis.

Skancke-utvalget er tydelig på at bevaring av karbonlagrene i naturen er avgjørende for å nå klimamålene: «Det er ikke mulig å nå Parisavtalens mål ute å håndtere utslipp fra arealer og ta vare på de naturlige karbonlagrene som finnes i havet, i jorden, og i planter og trær.»

Det betyr ikke at det ikke finnes dilemmaer. Utbygging av fornybar energi gir åpenbare eksempler på det, som utvalget også anerkjenner. Dersom all den fossile energien vi bruker i dag skal erstattes av fornybar energi er det vanskelig å tenke seg at det kan skje uten et alvorlig press på den naturen vi har igjen.

Det åpner for en anerkjennelse ikke bare av at «klima- og naturkrisa henger sammen», slik utvalget skriver, men at vi egentlig ikke snakker om to kriser, men én, forårsaket av overforbruk av energi.

Det leder oss over til punkt to.

2. Den økonomiske veksten er problematisk i seg selv

Skancke-utvalget går lenger enn noe offentlig utvalg jeg kan huske i å problematisere den økonomiske veksten. Det tar ikke bare opp sirkulær økonomi, men også nedvekst – altså det motsatte av økonomisk vekst.

«Den raske økningen i BNP per person i verden har gått sammen med en dramatisk stigning i konsentrasjonen av CO2 i atmosfæren. Produksjonen av varer og tjenester har i stor grad vært basert på en ikke bærekraftig bruk av areal og andre naturressurser. Ulike former for naturkapital er vekslet om i forbruksgoder og kalt «inntekt», men i realiteten er det trukket på en konto som nå er overtrukket», skriver utvalget.

Det er ikke nok å erstatte fossil energi med fornybar energi: «Økonomisk aktivitet vil fortsette å være en viktig driver for energiforbruk og klimagassutslipp. Dagens økonomiske og politiske system bygger i stor grad på forventninger om teknologisk fremgang, stigende produktivitet og økonomisk vekst.»

Dette er en alvorlig utfordring til de perspektivene norsk økonomi styres etter i dag.

Perspektivmeldingen legges frem hvert fjerde år, og skal ta for seg de økonomiske utsiktene utfra et langsiktig perspektiv. Den siste meldingen kom i 2021, og ser for seg en vekst i BNP per innbygger på om lag 70 prosent fram mot 2060. I tilegg er befolkningen også ventet å vokse til seks millioner, så den reelle økonomiske veksten vil være enda høyere.

Samtidig skal altså utslippene reduseres med 90-95 prosent innen 2050.

Dette er neppe mulig å gjøre alt dette på én gang. Skancke-utvalget foreslår at «Perspektivmeldingen bør inneholde analyser som viser i hvilken grad fremskrivninger av økonomisk vekst er konsistente med målsettingen om reduserte klimagassutslipp og en mer sirkulær økonomi.»

Norske klimamål har fram til nå levd sitt eget liv. Man har ikke egentlig hatt noen konkret plan for hvordan de skal realiseres (det forrige Lavutslippsutvalget gjorde et forsøk, som stort sett ble glemt). Klimamålene har i liten grad blitt diskutert opp mot økonomisk vekst eller fysikkens lover. Vi skal kutte utslippene tilnærmet ned til null på noen tiår, samtidig som økonomien skal nær dobles og oljenæringen skal utvikles, ikke avvikles.

Alle forstår at dette ikke går i hop. Med Skancke-utvalgets utredning har vi kommet et skritt nærmere at den erkjennelsen også fester seg i politikken. I hvert fall hvis politikerne gidder å lese den.


- Annonse -