Dette er et innlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Delta i debatten? Send innlegg til debatt@transitmedia.no.
Den 19. mai ble det skutt en bjørnebinne i Engerdal kommune. Hun hadde ikke rørt et eneste beitedyr. Det eneste hun hadde gjort var å spise på et elgkadaver, slik bjørner gjør når de får anledning til det. Det var inne i Gutulia nasjonalpark.
Den norske bjørnebestanden er langt under bestandsmålet på 13 årlige ynglinger og sliter med å overleve her til lands av én eneste grunn: alt for mange blir skutt hvert år. I 2024 ble 14 bjørner skutt i Norge. Hittil denne våren er tre bjørner skutt allerede. Ikke fordi de har forsynt seg av tamrein eller sau. Nei, simpelthen fordi noen ikke aksepterer deres tilstedeværelse i naturen. At Miljødirektoratet gir fellingstillatelse uten noe som helst grunnlag er et alvorlig brudd med forutsetningene i Bernkonvensjonen og Naturmangfoldloven, som den norske forvaltningen må følge.
Skandinaviske brunbjørner er kjent for å være blant de fredeligste i verden og forsøk har vist at de gjør alt de kan for å unngå kontakt med oss mennesker. I Sverige lever over 2500 bjørner, uten at det gir tilsvarende overreaksjoner fra myndighetene. I Norge har vi knapt 190 individer og her gir fagmyndigheten fellingstillatelser på grunnlag av frykt og antakelser.
Norsk rovdyrforvaltning praktiseres ikke i henhold til fagkunnskap, lovverk og internasjonale forpliktelser. Det er ekstremt ille å skyte harmløse bjørnebinner i en bestand som skal bygges opp. Det er skammelig å se hvordan Miljødirektoratet behandler denne sterkt trua arten og det er trist at så få politikere bryr seg om hvor dårlig vi behandler dem.
Bjørnen er faktisk nesten en vegetarianer. Hele 95 prosent av kostholdet består av røtter, gress, rotknoller, bær og nøtter. Den kan også ta sau og tamreinkalver om disse befinner seg i bjørnens leveområde, i tillegg til elg. Men det store problemet i Norge er at beitenæringene har fått alt for mye makt, slik at resultater og råd fra den statlig finansierte rovdyrforskningen settes til side, til og med av bjørnens eget fagdirektorat. Disse særinteressene tvinger frem et syn på natur som kommer i sterk konflikt med bærekraftig bruk av naturen. De kreve rovdyrfrie beiteområder over store deler av Norge også innenfor våre nasjonalparker og naturreservater som er opprettet nettopp for å verne om det ville dyrelivet. En liten gruppe særinteresser har gjennom organisert lobbyisme og mediestunt fått dominere rovdyrforvaltningen gjennom uformell maktutøvelse, press og partipolitisk stillingsvern altfor lenge. Dette undergraver både rettssikkerheten og tilliten til naturforvaltningen.
De få rovdyrene som lever her, har nå nesten ingen fristeder. Ikke en gang i vår minste nasjonalpark, Gutulia, lar vi bjørnen få leve i fred. Forvaltningsområdene som er satt av til bjørn er alt for små til å huse det uforsvarlig lave bestandsmålet som Stortinget har vedtatt.
Binna som ble skutt i Engerdal 19. mai ble skutt uten forankring i vårt lovverk. Naturmangfoldloven sier at det skal være et pågående angrep, eller funn av døde dyr og en pågående skadesituasjon for å gi fellingstillatelse. Disse vilkårene for felling er gitt nettopp for å unngå at tilstedeværelse alene skal være et gyldig argument. Når individet man ønsker å skyte i tillegg er en sterkt trua rovdyrart, så skal det etter loven svært mye til for å få fellingstillatelse. Miljødirektoratet har i dette tilfellet gitt et reinbeitedistrikt lov til å skyte bjørn som ikke har gjort noe skade, og som like gjerne kunne spist opp elgkadaveret og gått videre i en helt annen retning enn der tamreinen oppholder seg. Det er også umulig for en jeger å se på bjørnen om den har små unger som kan ha gjemt seg i nærheten. Å skyte binner på denne tiden av året medfører alltid stor risiko for å etterlate små bjørnunger hjelpeløse og dødsdømte.
En slik destruktiv forvaltning av arter vi har forpliktet oss til å ta vare på, har blitt mer og mer vanlig i Norge det siste tiåret. Mens FN, EU og FNs Naturpanel peker på at tap av store rovdyr truer hele økosystemer, undergraver Norge sitt internasjonale omdømme ved å skyte truede arter på sviktende grunnlag.
Gjentatte oppfordringer til Klima- og miljødepartementet om å etablere en kunnskapsbasert og etisk forsvarlig forvaltning av bjørn har ikke ført frem. Vi står nå ved et veiskille. Enten lar vi frykt og særinteresser diktere politikken – eller vi reiser oss som et ansvarlig samfunn som tar vare på våre økosystemer og etterlever våre internasjonale forpliktelser. Det er på høy tid at regjeringen og Stortinget gjenreiser tilliten til en kunnskapsbasert, rettssikker og bærekraftig rovdyrforvaltning.
Under: Artikkelforfatter Alette Sandvik i fjellet.
