Er Merkel den største miljøsynderen blant statslederne?
Avstanden er enorm mellom liv og lære på den tyske rikskanslerens miljørulleblad, hevder den kjente spaltisten George Monbiot i dagens The Guardian.
Klimakansleren Merkel
Han innleder med å ironisere over sin egen påstand; Hun som nærmest tvang gjennom den første FN-klimaavtalen, som overtalte G7-lederne til å fase ut fossilt brensel i løpet av århundret, arkitekten bak Tysklands Energiewende? Han påpeker at det ikke er en destruktiv drift som danner bakgrunnen for påstanden, slik som hos Trump, som nok snart passerer henne på verstinglisten. Problemet er at klimaet ikke responderer på store ord og fine avtaler, men på harde fakta. Det er her rullebladet hennes er en global katastrofe, når hun nå på søndag sannsynligvis får det tyske folks tillit for fjerde gang.
Merkels store svakhet
Merkel har en fatal svakhet, påpeker Monbiot, som vi kan kjenne igjen i de fleste markedsliberale vestlige demokratier – ikke minst her hjemme. Det er den tyske industriens lobbyister. Hver gang hun står overfor en vanskelig avgjørelse, og setter etikken sin opp mot politiske fordeler, så er det etikken som taper – hver gang. Skadeomfanget blir antakelig også styrket, nettopp fordi hun er så høyt ansett, har så mye makt, og fordi hun på papiret har høy kredibilitet på miljø og klima.
Merkels svarteliste
Diesel: Lista begynner med vedtaket i EU om å bytte ut bensinbilflåten med diesel, som riktignok kom før hennes første kanslerperiode. Argumentasjonen, som i hovedsak var skapt av den tyske bilindustrien, var som kjent at dieselmotorer slapp ut mindre Co2 enn bensinbiler. Dette stilte hun seg bak så snart hun ble valgt, og hun har forsvart det i tykt og tynt siden. Dette har nå vist seg å være feil, og i tillegg kriminelt manipulert i industrielle dimensjoner. Faktumet at dieselbilene i tillegg slipper ut store mengder NoX gjør at byene på kontinentet nå er i ferd med å kveles av en suppe av avgasser.
Dette toppet seg i 2013, når europeiske ledere etter fem års forhandlinger hadde landet på en ny drivstoffstandard med en maksimumsgrense på 95 gram co2 pr km innen 2020. Merkel stoppet det hele. Hun skal ha truet andre land med å kansellere hjelpefond, stenge tyske bilfabrikker i Nederland og Ungarn, og sammen med David Cameron lage en Dirty deal for å påvirke bank og finansinstitusjoner til å blokkere for drivstoffreguleringene, i følge avisartikkelen.
Like etter mottok kristeligdemokratene en donasjon på 700.000 € fra de ledende eierne i BMW.
EU-kommisjonen advarte i 2014 den tyske regjeringen om at dieselforurensningen langt oversteg tallene fra bilprodusentene, og selv to år etter Dieselgate blokkerer Merkel for restriksjoner på dieselbiler i byene – noe som også vanskeliggjør elbil-innfasingen, med argumentet om at ett feiltrinn rettferdiggjør ikke å ta fremtiden fra en hel industri.
I stedet tar politikken hennes livet fra tusenvis av mennesker, hevder Monbiot.
Regnskogen: Denne gesten til den tyske bilindustrien, hevder han videre, kom etter en enda større miljøsynd i 2007, når hun gikk hardt inn i EU-kommisjonens arbeid for å finne nye måter å begrense utslippet av drivhusgasser på. Hun nektet plent å gå inn på krav om omfattende standardforbedringer på forbrenningsmotorer, og gjennom sedvanlig bøllediplomati landet kommisjonen på å gå inn for å bytte fossilt mot biodrivstoff. Advarsler om at dette ville føre til massiv avskoging av regnskog, feilernæring, artsutryddelse, og enorme miljøødeleggelser ble ignorert. De verste antakelsene ble realiteter; Eksplosjonen i etterspørselen etter biodrivstoff har gjort dyrket mark og store deler av den indonesiske regnskogen til palmeoljeplantasjer, og fortrengt uerstattelige økosystemer som huset tiger, orangutang og tusenvis av andre arter. Likevel har Merkel knallhardt forsvart beslutningen, som i tillegg til en økologisk katastrofe har ført til co2-utslipp som nok langt overstiger de kuttene tiltaket har ført til i Europa, spesielt siden regnskogen, som er et enormt karbonfangstanlegg, i hovedsak blir brent.
Kullsvart hjemmebane:
Utslippene i de aller fleste europeiske landene er på vei ned – i noen land drastisk, men i Tyskland flater de ut. Det tyske fellesskapet har investert hundrevis av milliarder Euro i ikke-fossil energi, men effekten uteblir.
Igjen finner Monbiot grunnen i Merkels knefall for industriens lobbyister. Hennes administrasjon blokkerer gang på gang miljømyndighetenes forsøk på å sette en endelig dato for utfasingen av kullkraft. Kull står fortsatt for 40 % av Tysklands el-produksjon, og den kulltypen som blir mest brukt blir regnet som det skitneste fossile brenselet, sammen med tjæresand. Samtidig gjør prisingen av det tyske strømmarkedet at kull nå har en fordel foran naturgass, noe som tyskerne selv beskriver som energiomstillingsparadokset. Dette synes ikke å gå inn på Merkel, som sier at kull fortsatt kommer til å spille en viktig rolle i tysk energipolitikk.
Hvorfor har ikke da EU sitt kvotemarked priset dette kullet ut av markedet? Spør Monbiot til slutt, og svarer…
”…det skulle det, men det ble sabotert i 2006 av en tysk politiker som insisterte på at det skulle utstedes så mange tillatelser til industrien at prisen raste gjennom gulvet. Jeg antar at dere antakelig kan forestille dere hvem.”
Han avslutter med å reflektere over hvordan en person kan bygge opp en nærmest hellig fasade med ambisiøse papiravtaler, og samtidig undergrave dem med skitne dealer i et omfang som i realiteten gjør henne til verdens ledende miljøvandal. Det er litt av en prestasjon.
Avslører hykleriet
Det Monbiots artikkel gjør er noe som klimaforkjempere og journalister må gjøre over hele fjøla for å få Det grønne skiftet i fargens alle forskjellige nyanser til å bli noe mer enn fasader og avledninger for storkonsernenes business as usual, der de valser våre folkevalgte ledere gjennom ballsalene med en hånd vridd bak på ryggen, med trusler om et Nachspiel dominert av industridød, ledighet, armod, og sviktende oppslutning om ikke de får lede dansen. Vi har sett det samme med Parisavtalen; det vitenskaplige grunnlaget er doktorert for å gjøre det spiselig for næringslobbyistene, som i antall nok oversteg byråkrater og politikere i den fransk hovedstaden. De reelle prognosene er strammere – vi må gjøre mer på kortere tid, men lederne våre visst har ikke rygg til å bære fakta. De har i alle fall ikke hendene fri, så ingen snakker om det. Her hjemme går regjeringen i spleiselag med fossilnæringen i kampanjer som forteller barna våre at de skal satse fossilt i fremtiden, og at vi i minst 50 år til skal bygge nasjonen på å koke kloden. Samtidig prøver vi å opprettholde et falmet pre-petrolsk minne om Norge som en stolt og etisk høyverdig liten nasjon som står opp mot urett selv om det koster oss dyrt. Regnskogsatsning, fredsmekling – det er billig, det gir masse god PR, og det dekker til det faktum at økonomien vår vokser på bekostning av andre nasjoner fordi vi det vi virkelig kan er olje, våpenhandel, …og så fisk da. Det nytter imidlertid ikke å avsløre at keiseren er naken om vi alle fortsetter å late som etterpå. Vi må vurdere keiserens styringsevne ut fra de realitetene vi befinner oss i. Det kommer til å koste, men det må vi ta oss råd til. Vi er jo tross alt verdens rikeste land.
Hovedfoto: Soloppgang, industriområde i Tyskland – Pixabay
