Foto: Stortinget / CC.
- Annonse -

Det er også dette som er regjeringsadvokatens hovedargument i den nylig avsluttede rettssaken i Oslo tingrett.

Folket – her representert ved de unge – Natur og Ungdom – de voksne, ved Greenpeace, og de eldre – Besteforeldrenes klimaaksjon – kan ikke bruke domstolene mot de demokratisk valgte fordi de gjør jobben de er valgt til. Det er udemokratisk. De må heller jobbe politisk for å endre retninger de ikke liker ved neste valg. Dette høres rimelig ut, for uansett hvor presserende man føler klimakrisen er så vil man jo ikke ofre demokratiet.

Men så er det dét da; når partiene stiller sine kandidaturer – så plikter de også presentere de mest presserende oppgavene som ligger foran oss på en måte vi forstår, og flagge sine prioriteter. Ikke bare de som ligger foran nesene våre, men også de langsiktige, vanskelige og uhåndgripelige. Ikke bare det, de skal hjelpe oss til en best mulig forkunnskap om sakene – det vitenskapelige faktagrunnlaget, det som ikke er politikk, men som skal danne grunnlaget for politikken. Vi som har sittet en uke i retten og fulgt forskernes rystende vitneforklaringer, har måttet ta inn over oss at dette ikke er fanatiske svovelprekener om verdens undergang. Det er tørre fakta, og regjeringsadvokaten prøver ikke på noe vis å fornekte dem – tvert i mot. Men – han argumenterer med at dette har politikerne full kontroll på, og de må få lov til å gjøre jobben sin i fred.

Ut fra bevisførselen ser det for meg ut som om de vil kurere kraniebrudd med paracet.

Grunnlovens §112, miljøparagrafen, begynner slik (1. ledd):

«Enhver har rett til et miljø som sikrer helsen, og til en natur der produksjonsevne og mangfold bevares. Naturens ressurser skal disponeres ut fra en langsiktig og allsidig betraktning som ivaretar denne rett også for etterslekten.» 

Hvorfor er det da slik at vi – folket – nok en gang har gitt flest stemmer til de tre partiene som helt tydelig har de klart svakeste tiltakene for å bremse reisen mot kaos, og samtidig den mest aggressive politikken som akselererer problemet?  Det var fordi de unngikk å snakke om det i valgkampen.

Det var ikke fordi de ikke visste det, (bortsett fra FrP som i hovedsak stikker fingrene i ørene, rister på hodet, og smiler). For det var Arbeiderpartiet som med Gro først la klima på bordet for 30 år siden, og både de og Høyre har lagt ansiktene i alvorlige og ansvarlige folder i mange år, og sagt at vi bare skal slappe av, pante flasker og sortere søppel, så skal de ta seg av de store vanskelige spørsmålene. Problemet er bare at det har de ikke gjort; ikke på et proporsjonalt nivå, og det har de heller ikke lagt opp til i kommende periode.

Det mest graverende er imidlertid at de i mine øyne aktivt gikk inn for å villede velgerne til å tro at (satt på spissen):

  1. Det er fullt mulig å få i både pose og sekk; vi kan fortsette omtrent som før, og samtidig redde verden. Vi bare redder litt regnskog, planter trær i Afrika, handler kvoter (ikke spør, det er vanskelig), og finner opp noen tekniske duppedingser.
  2. Omfattende endringer og omlegginger som miljøpartiene foreslår vil bety en rasering av det moderne velferdssamfunnet og retur til et førindustrielt mørke.
  3. Klimaspørsmålene er så vanskelige og avanserte at det nok blir litt mye for folk flest. La politikerne og markedet løse det – de har høye ambisjoner på fellesskapets vegne.

Når valgkampen så i hovedsak ender med å handle om skatt, kommunegrenser, fortsatt økonomisk vekst, at et femtitalls ulver truer nasjonen innenfra, og et hundretalls afghanske tenåringer og andre `lykkejegere´ truer oss utenfra – så føler jeg meg lurt etter å ha hørt forskerne i vitneboksen fortelle hva som venter oss om vi ikke handler raskt, modig og konsekvent. Når jeg vet at dette visste politikerne i Høyre og AP også under valget, men valgte å bagatellisere, komplisere, – at de aktivt unngikk å ta det opp med oss og informere oss, så er de i min bok valgt på falske premisser.

Andre ledd i Grunnlovens miljøparagraf lyder nemlig:

«Borgerne har rett til kunnskap om naturmiljøets tilstand og om virkningene av planlagte og iverksatte inngrep i naturen, slik at de kan ivareta den rett de har etter foregående ledd.»

At de tenker det vil bli for stort og vanskelig for velgerne å velge mellom fortsatt materiell vekst, velferdsvekst, og en levelig verden for våre barne- og oldebarn og våre medmennesker rundt ekvator, på sydhavsøyene, i Nederland og i Florida, det er én ting. Det er tydeligvis for vanskelig for dem også, for valgene de tar reflekterer ikke det forskerne sier, men det fossil-lobbyen og finansdepartementet ønsker. Men § 112, siste ledd lyder faktisk: «Statens myndigheter skal iverksette tiltak som gjennomfører disse grunnsetninger.»

Høyres Michael Tetzschner legemliggjorde på mange måter dette paradokset da han i en debatt i Arendal i august om klimarettsaken både sa at § 112 aldri var ment å prøves rettslig, og vedgikk at han langt på vei så på den som en slags motivasjon for Stortinget – en pyntelov. Han mente også at den muligheten man har til rettslig å prøve Stortingets vedtak (prøvingsretten) lenge har vært en sovende bestemmelse, og at den burde fjernes.

Tetzschner ledet selv komitéarbeidet med miljøloven i Stortinget for få år siden. Hans motdebattant i Arendal, Eivind Trædal (MDG) mente derimot at prøvingsretten er svært viktig, spesielt i grunnleggende og langtidsvirkende spørsmål der politikerne er under utilbørlig press av realpolitikk, galluper, budsjett- og næringsinteresser i et mer nærliggende perspektiv. Han tok klimasaken som et velegnet eksempel, der vedtak om effektive tiltak for å forebygge klimakrisen har blitt trenert i 30 år, samtidig som «oljepolitikken de siste 30 år har vært totalt usammenhengende og ekstremt destruktiv, – spesielt i det siste, når den klart er mot bedre vitende.» Spesielt var det interessant å se dette i lys av at ingen av de store partiene ville at miljøparagrafen skulle kunne prøves. Tetzschner repliserte med å kalle Trædals argumentasjon for nedslående, og: «Det du argumenterer med er i slekt med en del totalitære argumenter mot demokratiet; nemlig at det er dårlig demokrati, vi ordner ikke opp, det er lovløshet i gatene, militæret må gripe inn, for det er vi som ser samfunnets viktige interesser. Det er en meget farlig tankegang.»

Som tilhører opplevde jeg dette som et angrep ute av proporsjoner – å bruke totalitær-kortet for å diskreditere motdebattanten i denne sammenhengen virket desperat, og mot sin hensikt. Blandet med en dårlig skjult arroganse også overfor det øvrige panelet (jussprofessorene Hans Petter Graver og Jørn Øyrehagen Sunde) fremsto hans fremtreden heller som en bekreftelse på at vi trenger effektive verktøy for å ettergå de folkevalgte i ladede prosesser som har konsekvenser ut over de rent politiske.

Mange ser nå Kina som den ledende driveren for det store skiftet som må til for å nå klimamålene. Det er mange sider ved Kina som vi ikke ønsker, men det vi kan misunne dem er at de kan planlegge og ta avgjørelser med lang horisont. De behøver ikke å begrense seg til fireårssykluser, eller fra meningsmåling til meningsmåling. De legger fem-, 10-, og 20-årsplaner, og lar seg ikke avspore av meningsmålinger og populistiske utspill fra opposisjon, lobbygrupper, presse og sosiale medier.

Vi vil ikke ofre flertallsdemokratiet eller ytringsfriheten. Vi trenger imidlertid verktøy for å løfte, og gi dybde til de viktigste diskursene – de som ikke nødvendigvis gir mange klikk og politisk gevinst på kort sikt – og grunnloven med en fungerende prøvingsrett er et slikt verktøy. Det viser seg stadig oftere i verdens demokratier der sannhetsfaktoren i mediekaoset er i fri flyt, og utfordrer muligheten for å skape balanserte faktagrunnlag for frie valg. Vel er grunnlovene og rettsystemene mange steder under press. Allikevel ser vi stadig oftere i nasjoner (som USA) at kortsiktige populistiske lovforslag blir stoppet av Grunnloven, som er dypere og bredere forankret over lengre tid. I Norge krever en grunnlovsendring to tredjedels flertall over to stortingsperioder for å tre i kraft.

Et annet viktig element er det som jussprofessor Hans Petter Graver fremhevet i den nevnte Arendal-debatten; de som vil bli berørt av vedtaket skal være representert i beslutningsprosessene, men her er det andre som primært blir negativt berørt enn de Stortinget representerer. Det er kommende generasjoner, og folk som bebor deler av verden som vil bli ubeboelige. Voksne norske stemmeberettigede statsborgere vil kunne høste fordeler av fortsatt økt fossilaktivitet i overskuelig fremtid, men hverken det globale samfunnet eller de kommende generasjoner har stemmer på Tinget.

Løven er et symbol for mot.

Tilbake til § 112, første ledd: «Enhver har rett til et miljø som sikrer helsen, og til en natur der produksjonsevne og mangfold bevares. Naturens ressurser skal disponeres ut fra en langsiktig og allsidig betraktning som ivaretar denne rett også for etterslekten.» Det står altså ikke «voksne norske stemmeberettigede statsborgere»; Det står «enhver» og «etterslekten», og i rettssalen har også de en stemme, for klimautfordringen er ikke en politisk påstand – den er beviselig reell, global og uoverskuelig.

Derfor er denne rettssaken riktig, viktig, og den kommer til rett tid. Vi ser i spenning frem mot domsavsigelsen, og eventuell videre rettsbehandling – uansett utfall. Det er avgjørende for et våkent, modig og fungerende demokrati i fremtiden.


 

- Annonse -