- Annonse -

Hele verdenssamfunnet – og land som Norge især – må legge om kursen radikalt for at vi skal redde verden slik vi kjenner den.

Noen timer senere, når sola kom til våre breddegrader, fikk vi statsbudsjettet for 2019.

Hva vi kunne ha fått

Disse konklusjonene var varslet og burde være kjent hos politikerne, så vi burde egentlig ha forventet et dramatisk budsjett fra regjeringen, der det går klart frem at Ola Elvestuen nå sitter på den viktigste posten som minister for fremtiden.

Siv Jensen burde ha lansert prinsippet om balanse i verdenshandelen som ideal, og med det degradere vekstdoktrinen  til  historiebøkene. Videre burde vi ha forventet en omlegging av vårt lands gyldne fallskjerm – Pensjonsfondet – til et globalt Redde verden-fond; ikke for å være naive eller dumsnille, men som en logisk slutning av formuen pr i dag i hovedsak er virtuell, og at vi uansett ikke kan bygge en velstandsboble over vårt land, når verden forøvrig går i oppløsning.

Erna Solberg burde nå stå frem som en leder for en fri og sterk nasjon som tar ansvar, basert på vår historie og vår særstilling; både økonomisk, geografisk, ut fra vår ressurssituasjon og vårt utviklingsnivå. Tiden som daglig leder for forretningsministeriet AS Norge, som ikke er verre men gjerne litt bedre enn gjennomsnittet, bør være tilbakelagt. Vi skal nå ta initiativet til en overnasjonal global styringsstruktur gjennom FN. Vitale og truede felter som energi, matproduksjon, helse og farmasi, vann, mineral- og andre naturressurser, sikkerhet (herunder forsvar) samt forvaltning av co2-dempende skog-, hav-, og permafrostområder skal unndras fra konkurransevirksomhet, og overtredelser påtales og straffes gjennom en internasjonal miljø- og klimadomstol.

Sylvi Listhaug burde ha stått frem fra skyggene med at hun nå hadde byttet det flate kartet med en rund globus. At hun med et åpent sinn hadde repetert og nærlest både religions- og verdenshistorien som viser at folk alltid har beveget seg med vær og vind rundt på kloden, og at det ikke finnes noen norske verdier som trumfer det menneskeverdet som gjelder oss alle.

Justis, beredskaps- og forsvarsministrene ville bestille en omfattende og rasjonell utredning på hvilken trussel som er størst av de ondsinnede fremmede maktene, som tross alt også har base her på kloden, og de enorme miljø-, klima-, og ressursbelastningene som den samlede militære aktiviteten innebærer. Neste skritt skal være å ta internasjonale initiativ, blant annet gjennom Stoltenbergs Nato-lederskap, til å møte disse mørke kreftene i dialog rundt nye måter å gjøre opp på som er mindre kontraproduktive i forhold til vår felles klodes bærekraft.

Hva vi fikk

Nå har budsjettforslaget kommet, og det ble ikke helt slik. Kanskje kom rapportens innhold allikevel som en overraskelse, og statsbudsjettet var nok allerede ferdig, eller kanskje sitter systemet så hardt rigget i det gamle at det er umulig å omstille til den nye dimensjonen. Den globale virkeligheten krever nemlig at hvert et lite kommunekart har en liten tredimensjonal krumning som gjør at det passer inn i den store kula uten å lage en snublekant langs grensen. Et stykke under beina våre syder det jo som kjent en helvetesild, og utenfor den skjøre hinnen av livgivende atmosfære en evig og ulevelig kulde, så det er helt avgjørende at grensene ligger i flukt for å holde bitene sammen. I prinsippet innebærer det at selv den minste kommune i hvert eneste lille vedtak må legge den globale bærekraften til grunn, og det betyr det egentlig også i praksis.

En mening med livet

For vårt land er petroleumsindustrien den ene store snublekanten, og den systemiske avhengigheten av vår høye materielle levestandard den andre. Oljeindustrien, fagbevegelsen og politikerne har hverandre så surret inn i lommeforet at de verken ser eller hører, og ledende politikere snakker om markedet som en uregjerlig naturkraft. På spørsmål fra Aftenposten om det er mulig å gjøre de kuttene som skal til, svarte klimaforsker i CICERO, Bjørn Hallvard Samset:

– Ja, det er fysisk mulig. Det er ingen naturlov som hindrer oss. Problemet er økonomisk, politisk og teknologisk treghet. Rapporten forteller oss i klartekst hva som skal til for å holde oss under 1,5 og 2 grader. Det holder ikke hverken med energisparing eller elbiler. Hele verdens energiproduksjon og forsyning må legges om de to kommende tiårene.

Denne dagen startet altså med en kjempeutfordring til verden; både menneskene bak det frie markedet, politikerne og folk flest – i uttrykkets videste forstand. Statsbudsjettet for 2019 tok som ventet ikke utfordringen, men så er det også bare et forslag. Tiden er knapp, men det vil vise seg hva vi kan få til innen det endelige budsjettet skal vedtas. Nå har vi i alle fall noe konkret og meningsfylt å jobbe for.


 

- Annonse -