Fra Svalbard. Foto: Pixabay.

Januarregn på Svalbard og myggsommer i Himalaya. Den populærvitenskapelige boka «Vårt frosne vann» byr på lettfattelige beretninger om konsekvenser av klimaendringer, på verdens mest sårbare steder. I et språk som ikke stenger noen ute.

Julie Messel er journalist og litteraturviter. Hun produserer journalistikk om konsekvenser av klimaendringer for norske og internasjonale medier. Messel driver Grønt pressekontor og Grønn leseliste, og mottar støtte fra Fritt Ord. For Naturpress skriver hun omtaler og kritikk av litteratur og tekstuttrykk som omhandler naturen og jordas bæreevne.

For noen år siden satt jeg i en gudstjeneste i Svalbard kirke. Det var relativt glissent oppmøte. Kirketjeneren spilte gitar (senere skulle han steke vafler), presten holdt nattverd. Jeg har ikke så mange gudstjenester i bagasjen, men jeg har nå noen gjennom årenes løp. Når jeg kommer et nytt sted, gjerne i jobbsammenheng, så pleier jeg å gjøre to ting: Kjøpe lokalavisa (og lese meg opp litt på hvor jeg er og hvor landet ligger), og gå en tur i nærmeste kirke (ikke spør meg hvorfor – vi har alle vårt).

Denne ettermiddagen satt jeg altså i noe som lignet mer en DNT-hytte enn en kirke. Døpefont, bibel og kors til tross – det minnet om en turistforeningshytte i Vest-Jotunheimen. Kanskje var det også derfor jeg følte meg hjemme?

Annonse

Jeg så ut av vinduene i kirken. Svalbards millionlange historie lå som millefeuille, lag på lag i fjellet, på den andre siden av Isfjorden. Denne spesifikke ettermiddagen hadde jeg vært med noen forskere fra Polarinsituttet ut på feltarbeid til et sted som heter Alkhornet. Vi hadde kjørt båt til Isfjorden og det arktiske hav. Alkhornet er et fuglefjell med millioner av fugler. De vrimlet over hodene på oss, mens jeg speidet etter isbjørn. Fylt av overveldende inntrykk fra arbeid i verdens mest sårbare natur, satt jeg nå åtte timer senere tungt i kirkens jærstol og lyttet til presten som snakket.

Hvorfor er vi her? Hva bringer vi, du, jeg til torgs i denne arktiske sommeren?

Bør jeg, må jeg bringe noe til torgs? Er det lov å være her/der, uten noen større ambisjon? Hvor kommer behovet for å oppleve Arktis fra, og er det etisk forsvarlig å ville reise hit (dit)? Moralsk riktig å gjøre det? I en tid da drivhusgassenes kvelertak om jorda blir strammere og strammere, og da temperaturen stiger som konsekvens av blant annet våre reisevaner? Å fly, med en latterlig billig flybillett, til verdens mest sårbare natur – til et sted der all elektrisitet kommer fra fossil brensel, til et sted som tiner som konsekvens av global oppvarming? Hvordan forsvarer man egentlig det?

Det er og var en selvmotsigelse.

Når jeg nå åpner boka «Vårt frosne vann», utgitt på Fagbokforlaget denne merkelige våren 2020, er det denne ettermiddagen i Svalbard kirke jeg sitter og tenker på. For den ga rom for å tenke over det.

Boka er en samling tekster som setter det som skjer på Svalbard, og i andre polare strøk som Antarktis og Himalaya, inn i en større sammenheng. Tekstene er redigert og skrevet av Kim Holmèn, internasjonal direktør i Norsk Polarinsitutt og Leif Magne Helgesen, tidligere prest på Svalbard. Jeg kjenner ingen av dem personlig, men av navn og virke vet jeg hvem de er og hva de driver med.

Etter å ha lest boka er det tre inntrykk jeg sitter igjen med, som gjør at jeg gjerne anbefaler flere å lese denne boka.

1. Klimaforsker Kim Holmèn, som har besøkt Svalbard siden 85- og bodd der siden 1992,  forteller i boka at gjennom sine 30 år på Svalbard, kommer han seg ikke lenger rundt til sine forskningslokasjoner ved Ny- Ålesund, vinterstid: Temperaturen på Svalbard, stiger, fjordene fryser ikke lenger, isbjørn og forskere tvinges til å velge andre ruter. Der han før kunne stå på ski ned fra fjellet, etter å tatt sine notater og prøver, må han nå gå i sand og grus. Dét er Holmèns bidrag til den gjengse leser; mer enn endringene han måler med sine naturvitenskapelige instrumenter. Noe så konkret som at snøen han pleide å gå på ski i nå er blitt til grus.

2. Svalbardpostens redaktør Hilde Rørvik kjenner svalbardlivet godt. I denne boka har hun intervjuet fangstkvinnen Elise Strømseng, som deler tiden sin mellom Longyearbyen og ei fangsthytte sør på Spitsbergen. Hun forteller om behovet for forsvarlig beskatning og høsting av Svalbards ressurser: Her snakker vi rein, rype, og ender til dunprodukter. Hun tar til orde for en bærekraftig (i ordets rette forstand) forvaltning av ressursene på Svalbard, og bidrar i så måte at at vanlige folk som jeg får innblikk i hvordan kunnskapsgrunnlaget for forvaltning, samles. Altså gjennom observasjon og dokumentasjon av dyrelivet på Svalbard. Hennes beretninger er viktige.

3. Leif Helgesen har i mange år vært prest på Svalbard. Han er meg bekjent en varm forsvarer av naturen og en tilsvarende arg kritiker av å ikke ta klimaendrigner på alvor. I boka har Helgesen særlig èn lesverdig reportasje. Den er ikke fra Svalbard, men fra Himalaya. En tur til HinduKush-regionen beskriver økte temperaturer i Himalaya godt. I flere tusen meters høyde får Helgesen nemlig myggestikk. Dèt er skremmende.

I en myggsommer som vi nå legger bak oss her i Norge, er det deprimerende at man ikke bare finner mygg i Innlandet, men altså på flere tusen meters høyde. For der skal det vel strengt tatt ikke være mygg?


Artikkelen ble først publisert på bloggen Grønn leseliste.