Er ikke all naturvitenskap egentlig bare leting etter svar? Ulvebesatt geolog dykker inn mellom trærne og lar leseren få bli med på utallige timer i skogen.
Det er dessverre etterhvert flere temaer man ikke kan diskutere i Norge, uten at det blir stygt i kommentarfeltet. Innvandring er en av dem. Ulv er en annen.
Boka Skogens historie av geologen Reidar Müller er et leseverdig eksempel på hvordan man kan snakke om ulv, uten å havne i skyttergraven.
Boka forener kunnskap om skogen og dens ensomme vandrer, ved hjelp av en dramaturgi som er blitt brukt før (som kommer til å bli brukt igjen),og som fungerer fint: Inn i skogen, på leting etter noe mystisk: Hørte jeg noe nå? Hva var den skyggen der borte? Hva kan vi lære av det?
Julie Messel er journalist og litteraturviter. Hun produserer journalistikk om konsekvenser av klimaendringer for norske og internasjonale medier. Messel driver Grønt pressekontor og Grønn leseliste, og mottar støtte fra Fritt Ord. For Naturpress skriver hun omtaler og kritikk av litteratur og tekstuttrykk som omhandler naturen og jordas bæreevne.
Det er fristende å avfeie Müller som enda en hvit mann i 50-årene som leter etter noe han ikke finner, noe som han etterhvert blir besatt av – jeg … MÅ SE ULV NÅÅÅÅ. Men det er nok ikke så enkelt. For Müller fremstår som en sympatisk person å bli med på tur! Han er ikke så erfaren, han er ingen bedreviter, han er ganske ydmyk, han er en novise i denne sammenhengen, og det lar han leseren få delta i. Om det er hans person eller et fortellergrep spiller liten rolle; det fungerer fint for leseren.
I løpet 280 sider makter Müller å gjøre ulveleting, eller «sporing av ulv», som de sier de som driver med det (les Statens Naturoppsyn), til noe mer enn bare det.
Dette er en historie om skogen, om dens tilblivelse, overlevelse, utvidelse og tilstand, lagt i munnen på en geolog, med det dramaturgiske grepet å følge i noens spor. Det er lettlest og tilgjengelig og fint å lese.
Boka byr på en tilgjengeliggjøring av kunnskap som friluftsfolk og andre kan glede seg over, denne leseren med dem.
Det er naturlig å tenke på Morten Strøksnes Havboka, når man leser Skogens Historie. Havboka handler om to barndomskompiser, den ene bosatt i Oslo, den andre i Lofoten, som reiser ut på havet igjen og igjen, for å lete etter den mytiske rovhaien håkjerringa, (som faktisk lever i nordlige hav og blir flere hundre år gammel). Slik Strøknes spenner opp et lerret om havet, spenner Müller opp et lerret om skogen. Han deler villig av fakta om skogens tilblivelse etter siste istid.
Enhver leser er kanskje seg selv nærmest, og jeg føler meg mer velkommen og blir heller med på tur inn i skogen med Müller, enn ut på havet med Strøksnes. Mulig det er fordi jeg ofte er i Østmarka. (Jeg har jo selv lurt på om det var en skygge av ulv jeg så der inne på Svullrya, snarere enn jeg har vært i båt i ruskevær på Yttersia).
Kanskje har det med temperament å gjøre, om man som person søker seg til «skogens ro» heller enn mot «havets frihet».
Skogens historier er uansett bygget over samme lest som mange naturbøker er: Underveis i letingen finner man svar, kanskje ikke etter det man satte ut for å lete etter i utgangspunktet, men ny kunnskap dukker likevel opp.
I løpet av min tid som journalist i Nationen erfarte jeg hvor fortvilet vanskelig rovdyrdebatten er. Den er svært polarisert. På den ene siden: Sauebønder, de fleste svært opptatt av dyrevelferd, som opplever å få sauene sine brutalt drept av rovdyr. På den andre siden: De som mener ulvejakt er fullstendig galskap; at ulvejakt viser vårt laveste lavmål når vi med helikopter og gevær jager ulven over store områder.
Denne boka tar ikke stilling til forvaltningsdebatten om ulv. Men den er et kjærkommet innlegg i samtalen om livet i skogen, der ulven lever. Ikke bare skriver Müller godt, han tenker godt også. Selv når skyggen av et dyr der inne blant furutrærne får adrenalinet til å pumpe, kan hans teknikk anvendes på flere av livets områder: Pust med magen!
Denne artikkelen ble først publisert på forfatterens blogg, Grønn Leseliste. Den er produsert med støtte fra Fritt Ord.
