I år går Nobels Fredspris til Verdens matvareprogram. Det er en verdig vinner. Et mer produktivt landbruk bidrar til mindre konflikt. Men mange lever i den villfarelsen at det er stordrift som må til.
Det er ikke min erfaring, gjennom å ha besøkt bønder i alle verdensdeler. Sannheten er at ca en halv milliard småbønder verden over er med på å sikre matproduksjon, bekjempe fattigdom og bidra mot klimaendringer. Å investere mer i deres muligheter er å investere i en fredeligere verden.
Akkurat nå nyter filmen Kiss the ground stor suksess på Netflix. Den er svært spennende og inspirerende, og en fin introduksjon til det som for mange er noe de tenker på som et tørt tema. Men matproduksjon er spennende, og vi vet at den består av en kombinasjon av tre faktorer: jord, arbeidskraft og kapital (i form av gjødsel, såfrø, maskiner osv). Dagens globale modell for matproduksjon pøser på med kapital, tar for seg av jord og bruker lite arbeidskraft. Omkostningene i miljømessig forstand kalkuleres ikke inn i produktene. Mange streber etter å bli som de store produsentene, USA, Storbritannia og Nederland, hvor ca 1 prosent av befolkningen er bønder.
Men i utviklingsland er arbeidskraft en overskuddsvare. Skulle tallet på bønder i India, nå i underkant av 60 prosent av de yrkesaktive, bli redusert til USAs nivå, ville nye 59 prosent av befolkningen bli arbeidsledige. Verken India eller verden har arbeid å tilby dem. Det øker voldsnivået og utryggheten.
Fremtiden tilhører småbøndene
Tildelingen av Nobels Fredspris til Verdens Matvareprogram får i alle fall meg til igjen å erkjenne at det er behov for en storsatsing på bærekraftig landbruk, og for en omlegging av det industrielle jordbruket.
Tar du et raskt sveip på hjemmesiden til verdens mat og jordbruksorganisasjon, FAO, vil du i løpet av få minutter få opp interessante rapporter som viser at småskala matprodusenter står for 40 prosent av den maten som er gjenstand for handel og omtrent 70 prosent av all mat i verden.
Når det gjelder de biologiske og fornybare ressursene, forbrukte menneskeheten fram til midt på 1980-tallet mindre enn det som ble gjenskapt på jorda. I dag bruker vi langt mer enn det som fornyes. Det gjelder ikke minst innenfor det industrielle landbruket med sitt høye forbruk av kunstgjødsel og sprøytemidler, dyrking av monokulturer og stort forbruk av vann som bidrar til klimaendringene, utpining av jorda og reduksjon av det biologiske mangfoldet.
Mange rapporter viser at agroøkologisk og andre former for bærekraftig produksjon produserer mer mat per arealenhet enn industrilandbruket, og det bidrar til å redusere klimaendringene i stedet for å øke dem. (Som denne rapporten fra Oxfam).
Småbønder er ofte de som er mest åpne for bærekraftige jordbruksmetoder. Mange har ikke råd til dyre maskiner, kunstgjødsel eller plantevernmidler. Det betyr at de ofte er interessert i å benytte billige metoder som beskytter jordsmonnet, lagrer klimagasser i jorda og tar vare på økosystemet rundt seg.
Etteraper naturens mangfold
Småbønder er ofte åpne for å dyrke både grønnsaker og frukttrær i åkeren sin. De samplanter forskjellige sorter og har, om de har råd til det, også husdyr i form av geit og ku. Mange bistandsprosjekt oppretter lånefond der bonden får muligheten til å investere på en trygg måte. Med bruk av en enkel mobiltelefon har småbønder i dag god kunnskap om markedet i den nærmeste byen og tjener penger på produktene sine.
Jeg har ved selvsyn sett bønder i Nicaragua som driver kooperativt og dyrker etter bærekraftige metoder, hvor de etteraper naturens eget mangfold, og har godt over 30 forskjellige sorter på gården sin, inkludert fisk.
Dette er en arbeidsintensiv metode, men den gir resultater. Det kreves agronomisk grunnforståelse i bunn og en god jordbruksveiledningstjeneste for å få det til. Verdens matvareprogram og andre aktører er derfor viktige medspillere i denne utviklingen.
Dette er et kunnskapsintensivt landbruk; du må vite hvilke arter som gir nitrogen til jorda, hvilke sorter som med lange røtter klarer å benytte seg av næringsstoffer lengre nede, og hvilke sorter som ikke konkurrerer med hverandre.
Dette fører gjerne til at bonden sluttet å sprøyte avlingene sine med dyre plantevernmidler. De bruker i stedet ender eller fisk i risåkeren sin som tar seg av innsekter og ugras. Disse kan også selges og avføringen fungerer som gjødsel. Bønder får opptil 20 prosent høyere avling, mindre gift i nærmiljøet sitt og opp til 80 prosent høyere inntekt.
Med høyere inntekter på avlingene og større trygghet mot ødeleggende klimaendringer vil bønder verden over – og barna deres – få nye valgmuligheter. Gode matsystemer fremmer på denne måten en fredeligere samfunnsutvikling. Verdens Matvareprogram fortjener derfor alle godord som de nå høster. De er en viktig aktør blant mange som bidrar til at vi ser på verden gjennom mer holistiske briller.
