Den britiske bevaringsbiologen Dave Goulsen lærer bort tips og triks til den som vil ha yrende liv i hagen, og gjøre det lettere for utrydningstruede insekter i samme slengen.
Som ungdom bodde jeg i en britisk småby. Skolen jeg gikk på holdt hus i en gotisk-inspirert bygning fra tidlig 1800-tall. Bygningene, hvis materiale var i naturstein og teglstein, var som så mange britiske kostskoler, omgitt av store grønne arealer og veldige løvtrær. The Grounds, kalte vi disse grønne arealene som strakte seg som sletter rundt skolebygningene. De var cricketbaner og utgjorde store, grønne gressplener. Små skilt med beskjed om å ikke trå på gresset stod mellom gangveien og banene.
Det var særegne uteområder; monumentale og overveldende, med ryddige gangveier på kryss og tvers. Ingen skulle lure på hvor de skulle gå. Du gikk ikke på gresset, liksom. Dét skjønte enhver. Gresset hadde en funksjon, og den funksjonen var ikke å være underlag for å gå, slenge, henge, ligge, turne eller leke, det var heller ikke å være åsted for utstrakt liv. Til det hadde man da vitterlig blomsterbed (!). Briter – og dansker, etter min erfaring – er sykelig opptatt av gressplenen sin; grunnene til det er sikkert mange, i britisk henseende er cricket kanskje èn av dem. Men her i Norge: hva er egentlig årsaken til at så mange av oss velger gressplen i vår egen lille hageflekk? Det lever jo ingenting der, ingen summing eller liv?
Jeg kom til å tenke på dette da jeg jobbet som journalist med et prosjekt som handler om offentlige, kommunalt eide grøntområder. Store grøntområder, som konsumerer vanvittige antall ettårige sommerblomster, og med det sjeldent mye avfall. Hvorfor tenker man ikke liv på kirkegården?
Kanskje var det derfor jeg ble glad da jeg kom over boka “Den ville hagen”. Personlig er jeg ikke så veldig interessert i hagearbeid. Jeg vil ikke si at jeg er direkte lat, men jeg er kanskje ikke så opptatt av selve arbeidet, som jeg er av selve erfaringen av naturen som er i den. Og for meg kan hagen like gjerne inneholde ugress, geiterams og fuglevikke, som Ridderspore, Løytnantshjerte og Magnolia. Og det er kanskje derfor denne boka passer så godt for folk som ikke har tid, penger, samvittighet eller lyst til å dra på hagesenter. Fordi boka bygger på en idè om at du skal hjelpe på vei planter som vokser naturlig der du bor, og som steller seg selv – og er flerårige!
Boka inneholder små anekdoter og fortellinger, samt ymse oppskrifter på syltetøy og fruktkaker fra forfatterens egen hage. Disse små fortellingene ligger trygt plassert på et solid fundament av fagkunnskap, som gjør at boka inngir tillit. Goulsens bakgrunn som biologiprofessor og bevaringsbiolog, og hans åpenbare kunnskap om temaet, gjør at han skriver lett og ledig om tematikken. Mens jeg egentlig denne uka skal arbeide med en tekst til vårt mer hjemlige Romerikes Blad om Østmarka og Losbyvassdraget som øyestikkerhabitat, leser jeg om hvordan Goulsen selv har gravd ned et gammelt badekar i hagen i Sussex, slik at frosker, sverdliljer og libeller (øyenstikkere) kan leve i sus og dus.
Ikke alle er en slik hage i sør-England forunt, ei heller et helt vassdrag slik det i Lørenskog, men det skader ikke å lese seg opp, og drømme seg bort likevel. Det er din hage, eller din bakgård/balkong, det er din mulighet til å skape grønt liv. Goulsons mormor pleide å klippe stiklinger her og der, og plante i sin egen hage. Om du ikke er så tøff (det er ikke jeg) så kan du stå klar når Oslo kommune skifter tulipanløk i parkene i byen. De kaster (kastet) kilovis! Selv har vi hagen full av tulipaner fra Spikersuppa i Oslo.
Boka har et lite aber, men er langt mindre enn jeg trodde det skulle være. Det aberet handler om klima og dyrkningsforhold. Alle som har vært i England vet at klimaet der er svært annerledes enn klimaet i Norge (og klimaet i Vestfold er svært annerledes enn klimaet i Nord-Norge, når det gjelder dyrkningsevne og herdighetsgrad). Flere av de plantene Goulsen anbefaler er rett og slett på lista over fremmedarter i Norge, arter som vi ikke vil ha i natur i Norge, fordi de raskt tar over og presser mer sårbare arter ut. Men dette er løst ved at forlaget kommenterer på det i notene. Det er ryddig og gir troverdighet til bokas opprinnelige idè: Hvordan ta hensyn til det som lever her. og hvordan bidra til at du gjennom plantene som trives her får komme igjen og igjen, og skape nytt liv.
Les deg opp du også, du rekker det ennå før alt springer ut!
Denne artikkelen ble først publisert på forfatterens blogg, Grønn leseliste.
