(BOKANMELDELSE) Danske Jens André Herbener skriver utførlig om menneskehetens økologiske utfordringer i boka «Slik skaper vi en bærekraftig verden».
Men Herbener nøyer seg ikke med symptombeskrivelse; han forskriver også helbredende medisin. Grunnlaget for politikken må ikke lenger være menneskelig egennytte, men en erkjennelse av naturens og andre livsformers egenverdi, økosentrisme. Det er ikke bare «mennesker som har iboende verdi. Resten av naturen har også det, fra enkelte individer til arter og økosystemer», skriver han.
Det er ingen mangel på advarsler om at menneskelig forbruk med god margin overskrider naturens tålegrenser: den norske befolknings forbruk svarer til avkastningen fra mer enn 3 jordkloder. Nordamerikansk forbruk er enda høyere.I tillegg er det et voksende antall milliarder mennesker i resten av verden som gjerne vil oppnå et slikt forbruksnivå. Dette er for så vidt – eller dessverre – velkjent materiale.
Det er for lengst fastslått at menneskeheten påvirker den fysiske verden i en slik grad at det gir fornuft å hevde at vi er i menneskets tidsalder: antropocen. Herbener vil gjerne vise oss veien til en annen tidsalder som han kaller økocen, økologiens tid. Og det styresettet han mener er best egnet i økologiens tidsalder kaller han økokratiet.
Herbener spesifiserer 7 sentrale steg på veien mot økokratiet:
1: Sett av halvparten av jordens land og hav til vill natur.
2: Avskaff industriell dyreproduksjon og spis langt mer plantebasert mat.
3: Utsted en verdenserklæring om naturens rettigheter og innfør dem i forfatninger og lover.
4: Erstatt fossil energi med fornybar energi og atomenergi og innfør lavenergisamfunn.
5: Erstatt vekstøkonomien med likevektsøkonomi, stopp de rikes overforbruk og omdefiner det gode liv.
6: Reduser verdens befolkning til to-tre milliarder mennesker.
7: Spre økosentriske livssyn og verdier.
Dette er i hovedsak vel kjente standpunkter som miljøorganisasjoner og grønne partier har forfektet i årtier, men all den stund de ikke er realisert, fortjener de absolutt å presenteres på ny. Herbener vier et kapitel i boka til hvert av disse tiltaka, og det viser seg da raskt at utviklinga på samtlige områder går i feil retning, til tross for at det på mange områder finnes realistiske og utprøvde alternativer.
Herbener kunne brukt Norge som eksempel; et land med mye natur og liten befolkning som har store problemer med å verne 50% av arealet. Forslag om å redusere kjøttforbruket møtes med anklager om formynderi og diktatur, mens kritikk av industrielt husdyrhold møtes med økonomiske argumenter.
Så vil Herbener ha de økosentriske prinsippene nedfelt i en universell erklæring. Erklæringer om naturens rettigheter og nødvendigheten av å finne en ny kurs er avgjort på sin plass. Slike uttalelser er det ingen mangel på. De kan få entusiastisk tilslutning fra norske politikere som likevel fortsetter å styre samfunnet i samme retning som før. Herbener påpeker derfor at målsettingene må gjøre bindende ved å nedfelles i lovverket i de ulike land. Det hele blir likevel litt uklart. Hvem skal vedta en slik erklæring, og hvem skal håndheve den?
Målet om å sette av 50 % av arealet på planeten til vern, vil i praksis måtte medføre at menneskelig aktivitet i store områder stanses og at de fysiske følgene av denne aktiviteten i størst mulig grad fjernes. Det vil likevel være en stor feil å fordrive urfolksgrupper fra slike områder, slik mange verneplaner i det globale sør forutsetter. Grupper med en livsstil basert på å opprettholde naturens mangfold og produktivitet har en nøkkelrolle i trygging av urørt natur, mener Herbener.
Overgangen til fornybar energi, «det grønne skiftet», gjennomføres i Norge uten at leiting etter mere olje og gass reduseres eller stanses. Samtidig gjennomføres utbygging av vindkraft gjennom storstilt nedbygging av den naturen vi må verne. Og denne nedbygginga av naturen undergraver, slik Herbener også påpeker, livsgrunnlaget for folkegrupper som lever i og av naturen, eksempelvis sørsamene på Fosen.
Herbeners punkt 5 blir derfor sentralt. Å stoppe overforbruket hos den globale middelklassen, altså det meste av den norske befolkning, forutsetter nettopp at «det gode liv» omdefineres, og at de rike i Norge og resten av verden tar en slik ny forståelse av hva som er det gode liv inn over seg i sin livspraksis .
Herbener peker også på at den menneskelige befolkningens størrelse er et problem i seg selv. Naturligvis vil menneskehetens belastning på de økologisk systemene vi er avhengige av bli mindre dersom det totale antallet individer reduseres. Det burde være selvinnlysende, men er likevel blitt et betent problem ved at befolkningsvekst av noen defineres som en rasistisk og kolonialistisk problemstilling og et middel til å undertrykke de fattige i sør. Ikke dessto mindre er en sterkt redusert global befolkning en nødvendig forutsetning for det langsiktig stabile lavenergisamfunnet Herbener kaller økocen.
Boka peker på at vi med dagens kunnskaper kan løse mange av utfordringene på veien mot økokratiet; det gode samfunn der mennesker og andre livsformer eksisterer og utvikler seg i harmoni med hverandre. Det viktigste problemet gjenstår likevel: hvordan kan klodens befolkning utvikle en mentalitet der streben etter stadig nye materielle goder tøyles eller fjernes?
Grunnlaget for en slik mentalitetsendring må i stor grad legges gjennom Herbeners sjuende trinn: «å spre økosentriske livssyn og verdier». Her ser han for seg at de økosentriske perspektivene får dominere i utdanning og media. Han observerer at økosentriske holdninger vokser fram i alle kunstformer så vel som i religiøse, politiske og filosofiske sammenhenger, men frykter at det ikke går fort nok.
Utviklinga praktisk såvel som teoretisk må derfor påskyndes gjennom det Herbener kaller et grønt folkeopprør. Aller først må en bevissthet om de store problemene vi står overfor rotfestes i befolkningen. Deretter må en bred bevegelse for forandring bygges opp. Denne bevegelsen må utfordre makthaverne gjennom streiker, aksjoner og andre tiltak.
Om dette ikke får de sittende makthaverne til å endre kurs, mener Herbener den økologiske motstandsbevegelsen må danne en alternativ regjering som er forberedt til å gripe makta. Her får jeg problemer, og begynner å frykte et økologisk diktatur. Men det blotte faktum at Herbener ser seg nødt til å vurdere statskupp som en mulig nødvendighet, sier noe om problemenes omfang og den sterke institusjonaliserte økonomiske og politiske makta som står mot de nødvendige endringene.
«Slik skaper vi en bærekraftig verden» er en viktig og utfordrende bok. Om Herbeners løsninger, slik han selv påpeker, kanskje ikke framstår som helt realistiske, utfordrer han leseren til å tenke igjennom hvilke andre muligheter som finnes. Som kan finnes.
Jens-André P. Herbener
Slik skaper vi en bærekraftig verden
Fra demokrati til økokrati
Oslo 2023, Flux forlag
