Marius Gulbranson Nordby er utdannet jurist ved universitetet i Oslo og spesialiserte seg i menneskerettigheter og klimarett ved King’s College of London. Han kommenterer løpende rettssaken i Naturpress.
Mens sneen falt over Oslo begynte den første rettssaken om Grunnlovens § 112 i Oslo tingrett. Spørsmålet er hvilke forpliktelser staten påla seg selv da Stortinget vedtok bestemmelsen om at enhver har rett til et miljø som er godt for helsen og der naturens produksjonsevne ivaretas; nå, og for etterslekten, og om dette løftet til folket kan holdes samtidig som regjeringen har vedtatt ti nye letetillatelser for olje og mer gass i Barentshavet gjennom 23. konsesjonsområde.
Dersom de to ikke kan sameksistere, er vedtaket ugyldig; Grunnloven trumfer alle andre rettskilder ‑den er lex superior.
Men fra vitneboksen i dag forsøkte staten seg på tre mulige veier utenom en slik kollisjon mellom konsesjonsrunden og grunnloven.
Den første muligheten er at § 112 ikke er så omfattende som den først kan se ut, at til tross for ordene «enhver har rett», er ikke dette en rettighetsbestemmelse, men en vag programerklæring uten kraft til å trumfe noe som helst.
Den andre muligheten er at 23. konsesjonsrunde slettes ikke er så miljøfiendtlig som man skulle tro. Til tross for at katastrofeplattformen Goliat lekker som en sil og at alle seriøse eksperter er enige om at Barentshavet er et ekstremt ømfintlig område, at alarmklokkene uler og karbonbudsjettet er mettet, er ikke en ny kjempesatsing på olje noen hindring for at helsebringende og bærekraftig miljø.
Den tredje muligheten er at § 112 og 23. konsesjonsrunde går overens fordi de aldri behøver å møtes. Regjeringsadvokatens påstand er at domstolene ikke skal ha makt til å vurdere om de to tingene kan sameksistere og at det er opp til Stortinget som vedtok bestemmelsen å si hvordan den skal tolkes.
Det er denne siste mulighet som staten lente seg tyngst på i rettssalen på tirsdag. Ikke bare skal domstolene vokte seg for å prøve om forvaltningens vedtak ligger innenfor Grunnloven, men regjeringsadvokaten gikk langt i å insinuere at det var noe suspekt over å trekke saken inn for domstolene i det hele tatt. Advokaten viftet med programmet for opplegget som saksøkerne Greenpeace og Natur og ungdom med flere har arrangert rundt saken, han pekte på deres tunge tilstedeværelse på sosiale medier og han undret på om ikke det var det å piske opp oppmerksomhet som var det virkelige formålet med saken, men la hurtig til at han ikke ville spekulere.
Mye tid ble viet til å snakke om sirkuset omkring saken, men en kan undres på hvorfor. Det er selvsagt helt riktig at saksøkerne har gjort alt de kan for å skape oppmerksomhet omkring søksmålet, men hvorfor skulle det være et argument for å ikke ta saken på alvor, det ene utelukker ganske enkelt ikke det andre.
Det finnes ingen ny rettighet som har vokst opp i stillhet, ingen rettighet som beskjedent har holdt seg i bakgrunnen og latt viktige folk rolig planlegge dem i siviliserte røkesalonger, rettigheter vokser frem av store samfunnsdebatter og disse foregår på mange plan og er bestandig bråkete.
I sin beste form er en grunnlov et speilbilde av de verdier vi holder høyest i samfunnet, å gi en rettighet handler om å anerkjenne interesser, interessene til folk som har blitt holdt utenfor, og interesser folk har, men som ikke tidligere har kunnet nyte vern. Å få anerkjent en ny interesse som beskyttelsesverdig møter bestandig motstand, det er som om folk bestandig har tenkt «det er nok nå, vi anerkjenner interessene til mer enn nok nå». Det begynte med å anerkjenne at også fattige, hvite menn burde ha stemmerett, det fortsatte med kampen mot slaveri, kampen for kvinners rettigheter, kampen for anerkjennelse av urfolks rettigheter, kampen for å få anerkjent at barn har selvstendige interesser uavhengig av sine foreldre.
Disse kampene, og mange hundre andre, har blitt utkjempet i store møter, i akademia, i bøker, aviser, film, sosiale medier, demonstrasjonstog, i partier, parlamenter og i rettssaler.
Regjeringsadvokaten pekte på hvordan han frykter at denne saken er den første steget på veien mot en amerikanisert grunnlovsaktivisme i Norge. Det amerikanske rettssystemet er gjenstand for mye latterliggjøring, damen som sølte kaffe fra McDonalds i fanget og fikk millioner i erstatning har blitt halt frem til skrekk og advarsel i årevis. En grov forenkling av en mye vanskeligere sak, men uansett helt uvesentlig for det norske klimasøksmålet.
For dette var erstatningsrett, en helt annen gren av jusen enn Grunnlovsrett. Det er mye negativt å si om det amerikanske systemet på dette punktet, men den kritikken burde ikke uten videre få renne over i resten av det amerikanske systemet. Når det kommer til grunnlovssaker har det amerikanske rettssystemet vært en viktig aktør i byggingen av rettigheter; Høyesteretts praksis inneholder blant annet Roe v. Wade som sikret tilgang til abort, Brown v. Board of Education som forbød rasedelte skoler og Obergefell v. Hodges som sikret homofiles rett til å gifte seg. Lavere domstoler har også spilt en rolle, slik som avgjørelsen som fant at Trumps første innreiseforbud var diskriminerende, derfor grunnlovsstridig, derfor ugyldig.
Det er ingen tvil om at de amerikanske domstolers praksis er mer intens enn de norske og kanskje mer intens enn vi ønsker oss her, men det er viktig å huske på at forholdene i USA er ganske annerledes enn i Norge. Det har vært mye mer å ta fatt i for de amerikanske domstolene og rettighetene har trengt mer beskyttelse fra flere angrep, Grunnloven deres er også mye vanskeligere å endre enn den norske. Det finnes også råtten praksis der borte, vi kunne snakket mye om Citizens United v. FEC, men når en ser på det store bildet, er det vanskelig å forstå regjeringsadvokatens dystre spådommer.
Systemet i USA og Norge er på mange måter ganske likt; de to eldste grunnlovene i verden har en rekke overlappinger, på ett område skiller imidlertid amerikansk grunnlovsrett seg markant fra den norske, mange dommere i USA mener at Grunnloven skal tolkes nøyaktig slik som grunnlovsfedrene ville ønsket, meningen i ordene skal være den samme som i 1787. I Norge har vi derimot bred enighet om at Grunnloven skal være et levende dokument som har en dynamisk tolkning. Dette betyr ikke at dommerne hiver seg over enhver endring i samfunnets oppfatning av hvilke interesser som må forsvares, men at Grunnloven som regel lunter noen skritt bak samfunnsutviklingen for øvrig.
Og her kommer sirkuset omkring saken inn, dette er et viktig ledd i arbeidet med å bevisstgjøre folket på deres rett til et sunt og bærekraftig miljø. Dette er ikke et forsøk på å påvirke retten direkte, det er ingen som har fylt dommerens postkasse med løpesedler om saken, eller invitert ham på klimaquiz, men det er selvsagt et ønske om å påvirke vår kollektive følelse av hva Grunnloven bør verne, som i sin tur kan påvirke innholdet i loven. Dette arbeidet er ikke ulovlig og ikke moralsk suspekt, men at regjeringsadvokaten forsøker å bruke det til å mistenkeliggjøre saksøkerne er derimot kritikkverdig.
Å bygge en rettighet er en høylytt affære, det betyr ikke at den ikke samtidig er alvorlig og fortjener statens respekt.
Foto: Oslo tinghus (Wikimedia Commons)
