(KRONIKK) | Reisebrev fra Latin-Amerika
I det siste og kanskje litt spesielt rundt 1.mai har jeg reflektert mye rundt klimakampen her i Guatemala og hvordan den knytter seg til oss i Norge:
Landet har mange ressurser og god jord, som fordeles svært ulikt, og er et av de fem mest sårbare landene i verden for klimaendringer.
Jeg har snakket med småbønder som er bekymret for at det dette året er for tørt til å dyrke, som er bekymret for at maisen, som er livsgrunnlaget, ikke kommer til å vokse. Jeg har møtt småbønder som har solcellepanel på taket og som holder seremonier for å be om regn, for å takke jorda og håpe på at den vil gi tilbake. Jeg har sittet i en minibuss på en støvete vei på landsbygda og fått opplest nyheten om at Norge kutter regnskogstre som en del av klimapolitikken vår, og i bakhodet visst at vi importerer soya som tilsvarer åtte ganger mer regnskogsfelling enn det vi bevarer, og at regjeringen nekter å stanse det som er det egentlige problemet på hjemmebane: at vi skal lete etter enda mer olje, og lenger nord enn før. Jeg har deltatt i en diskusjon om hvor vi er i miljøkampen hvor det ble sagt ¡Pinche Norge! og hvor en leder for et urfolkssamfunn fortalte om elven og fossen deres som har tørket helt ut. Jeg har innsett at vi må gjøre det alt vi overhodet kan og kjempe med hver svettedråpe for denne kampen, gi jernet, innse realiteten, bygge landet, bygge sammen.
Vi vet at det finnes mer olje enn det som kan brennes, om vi vil bremse klimaendringene. Vi forstår at olje som hentes ut blir brent, uansett i hvilket lands klimaregnskap det ender opp i. All eksport av norsk olje som brennes i utlandet tilsvarer Canadas samlede årlige utslipp. Det er langt mye mer enn vi klarer å brenne selv. Vi tjener på olja, men vi må gå fra øking og utviding til omleggelse for framtiden.
Politikk utformes i departementer, men påvirker en verden som henger sammen. Politikken må derfor også være helhetlig.
Klimakampen er global men også så virkelig lokal. Vi må se sammenhengene, påvirkningene. Systemet. Vi må hele tiden søke å gjøre mer. Også må vi snakke sammen.
Klimakampen er lokal i maisåkeren, i bilen på den støvete veien, i fossen som tørker ut. Den handler om meg og deg og oss og vi.
Det jeg håper er at du stemmer på et klimaparti ved kommunevalget til høsten. At du tenker over hva mer du kan gjøre – og gjør det. Og at du blir med å klimastreike 24. mai, og så sammen med meg igjen når vi begynner på studiet igjen til høsten, og at vi ikke gir opp før også norske politikere forstår alvoret.????
Takk for at du har lest!