En gang ble han beskrevet som «verdens mest berømte mann etter Napoleon». I dag er Alexander von Humboldt nok hovedsakelig glemt i store deler av verden, men tankene hans lever allikevel videre i mange sammenhenger.
I år er det 250 år siden Alexander von Humboldt ble født.
Forfar og grunnlegger
I sin egen samtid var Humboldt en av verdens mest innflytelsesrike forskere, og han blir titulert som grunnlegger og forfar til flere vitenskapelige disipliner – som geografi og økologi (det vi i dag kaller biogeografi). I tillegg hadde han sterke meninger om miljøvern og konservering.
Humboldt påvirket også datidens ledende forskere i sine felt, blant andre Charles Darwin i evolusjonslæren, og John Muir i naturkonservering. Forfatteren Henry Thoreau var også kraftig inspirert av Humboldts verk da han skrev den velkjente boken «Walden».
Men av ulike årsaker har superstjernestatusen falmet med årene, og den tyske vitenskapsmannen er ikke lenger et like kjent navn som de han hjalp på veien.
250-årsdag
For å hedre Humboldts liv og lære, skal allikevel 250-årsdagen til forskeren i år bli feiret med en internasjonal konferanse i Ecuador. Der skal vitenskapsmenn fra hele verden samles for å sette søkelys på arven etter Humboldt – og se på hva vi fortsatt kan lære fra den framsynte økologen og biogeografen.
Blant noen få norske økologer som setter ferden mot Ecuador i august, er Ole Reidar Vetaas – professor i biogeografi ved Universitetet i Bergen.
Forut for sin tid
Humboldt var først ute med et mangfold av teorier rundt – og forståelse av – miljøet vårt. Det gjelder også ting som resten av verden først nå har begynt å åpne øynene for, forteller Vetaas til Naturpress.
– Blant annet oppdaget han at vegetasjonssoneringer på tropiske fjell – fra regnskog i lavlandet til alpine soner og isbreer på toppen – ligner vegetasjonsendringene fra tropene til polene. Han kunne også dokumentere for første gang at biodiversiteten avtar når man beveger seg mot de polare eller alpine sonene, fordi tilgjengeligheten til flytende vann begrenses, sier professoren.
Han var også tidlig ute med å kritisere menneskeskapte miljøpåvirkninger, som avskoging.
Alexanders Humboldts yrke var dels vitenskapsmann, dels eventyrer, og han dro på flere lange ekspedisjoner, blant annet i Sør-Amerika – hvor han samlet data og informasjon til sine litterære verk. Det var her han så de negative følgene fra avskoging, og beskrev at fraværet av trær gjorde landet tørrere, og mer utsatt for erosjon. Han var også først ute med å forklare at skogen hadde en kjølende effekt, og tilførte fuktighet til atmosfæren.
Om den industrielle revolusjonen ytret han bekymring for gassene som ble produsert fra forbrenning ved fabrikkene.
Han var med andre ord en pionér i å advare om menneskeskapte klimaendringer.
I tillegg var han også en kraftig kritiker av kolonimaktene og slaveri. Dette var muligens grunnen til at han ble mindre populær i engelskspråklige kretser, mener Vetaas.
– Han fikk heller aldri innreisetillatelse til Britiske India, og fikk derfor ikke dratt på ekspedisjon til Himalaya, som han hadde planer om.
Holistisk tilnærming
– Men den viktigste arven han ga oss, er forståelsen av at alt i naturen henger sammen, sier professor Vetaas.
Andrea Wulf er ekspert på Alexander von Humboldt, og har skrevet boken «Invention of Nature». Her forklarer hun hvordan vitenskapsmannen allerede på 1800-tallet mente at naturen er «et stort nett av liv», og beskrev jorden som én stor, levende organisme. Humboldt fremholdt at hvis man så på naturen som ett sammenhengende nett, ville sårbarhetene også bli fremtredende – hvis man drar i én tråd vil resten bli påvirket.
En slik økologisk tankegang kan virke banal med nåtidens forståelse av naturens kretsløp, men på Humboldt sin tid – med en trend for reduksjonistisk, modellbasert tilnærming til vitenskap – var en holistisk forståelse av naturen allikevel banebrytende.
I en artikkel skrevet av geograf Franziska Schrodt ved Universitetet i Nottingham, om hva vitenskapen fortsatt kan lære fra Humboldt, belyses det at han tidlig så sammenheng mellom klima og artsdistribusjon, som er en aktuell problemstilling i biogeografi i dag.
Dagsaktuell
Ole Reidar Vetaas ser seg enig i denne aktualiteten, og forklarer at han for tiden tar del i et større forskningsprosjekt som skal studere endringer i biodiversitet på de ti største tropiske fjellene rundt på kloden.
– Ved å studere artsdistribusjon i høydeprofilen av et fjellandskap, er det mulig å undersøke økologien og biodiversiteten i alle verdens klimasoner – men i en mindre skala. Dette er noe vi har hentet fra Humboldt, sier Vetaas.
Schrodt skriver også i sin artikkel at forskere kan ha nytte av å studere sammenhengen mellom biodiversitet og geodiversitet, for å bedre forstå økologisk distribusjon globalt.
Avslutningsvis påpeker hun at ved å tenke på en helhetlig, «humboldtsk» måte, vil dette være positivt for å forstå de globale utfordringene vi møter i dag.
– Å se sammenhenger basert på empiriske fakta vil aldri gå av moten, sier Ole Reidar Vetaas.
Morten Risberg er miljøgeograf og frilansjournalist. Han skriver om klima, bærekraft og miljø, både nasjonalt og internasjonalt.
