- Annonse -

(Leder) Mange satte nok kaffen eller urteteen i halsen da de fikk nyheten om at Sylvi Listhaug er ny olje- og energiminister.

Når man er olje- og energiminister er man i realiteten også klima- og miljøminister nummer 2. Eller nummer 1, alt etter hvordan man velger å betrakte situasjonen.

Sylvi Listhaug stod fram som klimaskeptiker i 2011, og mente da at klimaendringer først og fremst fungerte som et påskudd for for å innføre mer skatter og avgifter. Alle kan endre mening, og kanskje er det det Listhaug har gjort. At statsminister Erna Solberg valgte å satse på en person med den meningshistorikken, er likevel mer enn underlig.

Både Solberg, Listhaug selv og resten av regjeringskollegiet var naturligvis klar over at stempelet som klimaskeptiker måtte retusjeres en smule, for at hun skulle bli noenlunde spiselig i den nye statsrådposten. Solberg brukte en setning eller to om at den siden av saken ble brakt i orden i 2013. I intervjuer som Listhaug gav etter statsrådutnevnelsen, holdt hun imidlertid igjen ved finurlig bruk av det lille ordet også, noe det går an å tolke som et forsøk på å tekkes sin største fanskare, der det er mange klimafornektere.

I praksis behøver ikke statsrådsskiftet å bety stort, holdt opp i mot at det er Freiberg som avløses. En ny minister fra Fremskrittspartiet på denne posten betyr bare at alt fortsetter som før. Full fart for norsk oljevirksomhet. Bajas-taktene som Sylvi Listhaug er godt kjent for, passer seg ikke i olje- og energidepartementet, så antakelig vil vi se lite til denslags. Men sikker kan man ikke være.

Da Naturpress spurte noen ledere i de norske miljøorganisasjonene om hva de mente om Listhaug som ny olje- og energiminister fikk vi litt forskjellige svar. Noen gav inntrykk av å være lettere sjokkert, andre var avventende, men ikke særlig forhåpningsfulle på klimaets vegne.

En av miljølederne, Anja Bakken Riise (Framtiden i våre hender), uttrykker på sin Facebook-side tvil om konfliktskapende polemikk mot Sylvi Listhaug er strategisk lurt.

Riise mener vi bør «oppføre oss som voksne og heller jobbe knallhardt for å finne løsninger og gå i dialog med fagbevegelsen og næringa om hvordan vi kan sørge for en overgang til trygge, grønne arbeidsplasser for de rundt 170.000 menneskene som er tilknytta olje- og gass-sektoren i Norge i dag».

Det er vi enig i.

I januar en gang faller dommen i ankesaken mellom staten og miljøorganisasjonene Greenpeace Norge og Natur og Ungdom. Striden står om hvorvidt den norske staten brøt paragraf 112 i Grunnloven ved å utlyse 23 konsesjonsrunde for oljeleting i nordområdene. Det er sannsynlig at saken havner i Høyesterett, uansett dom i lagmannsretten. I så fall kommer saken opp igjen om noen få måneder. En del av bildet er at den nederlandske staten fredag tapte i Høyesterett i den såkalte Urgenda-saken – et annet, liknende klimasøksmål i Nederland. Hvor stor innvirkning dommen der vil få på saken i Norge er ikke så godt å si, men det styrker neppe sjansene til staten.

Hvis dommen til slutt går i miljøorganisasjonenes favør, vil olje- og energiminister Sylvi Listhaug (FrP) etter alt å dømme bli den som skal iverksette og administrere tilbakekalling av de tildelte lisensene i 23. konsesjonsrunde.

Det er et stykke fram dit, men det kan komme til å skje: At Sylvi Listhaug må ta rollen som oljebransjens festbrems.


 

 

 

 

 

 

- Annonse -