Illustrasjonsfoto: Pixabay.
- Annonse -

Kloden vår har et overflateareal på over 500 millioner kvadratkilometer – nærmere 100 milliarder fotballbaner – en størrelse de færreste mennesker kan klare å forestille seg.

Langs vidstrakte breddegrader og lengdegrader går det en kontinuerlig, skiftende, og varierende gradient av forskjellige økosystemer, biotoper, kretsløp, samspill mellom arter, og mikroskopiske, biologiske og kjemiske prosesser. 

Menneskehetens utbredelse har påvirket dette intrikate systemet på et mangfold av måter, en utvikling vi endelig begynner å ta inn over oss. I klimakrisens tid, og i det vi kaller det grønne skiftet, er hverdagen full av råd og veiledninger om hvordan vi skal tilpasse oss og leve livene våre, formidlet gjennom forskere og media. 

Forenkling kan være både naturlig og positivt

Kunnskapen om miljøets og klimaets situasjon brer seg over hele det akademiske spekteret, fra fysikk, til meteorologi, oceanografi, økologi, biologi, kjemi, og mye mer. Hvordan kan man forvente at noe menneske skal forstå helhetsbildet av dette?

For å få formidlet denne forskningen til allmennheten må budskapet forenkles og reduseres i kompleksitet. Årsaken er at hjernen skaper avgrensede modeller for å klare å forstå en høyst kompleks virkelighet. På lignende vis blir vi presentert for forenklede modeller av hvordan klima, miljø – og hele verden – blir påvirket av menneskelig aktivitet. 

På mange måter er dette positivt. Det gir lettfattelig og håndgripelig informasjon om hvordan forbrukere flest kan bidra med sitt for å bedre situasjonen. Mye av kunnskapen vi har er ubestridelig: CO2-mengden i atmosfæren har økt på grunn av fossilt forbruk, og i forlengelsen av dette, at økt CO2-innhold gir økt drivhuseffekt. Fornybar kraft er bedre enn fossil kraft. Produksjon av kjøtt gir større klimaavtrykk enn produksjon av korn og grønnsaker. 

Generalisering kan føre til polarisering

I en artikkel på Forskning.no nylig, konkluderte man på generelt grunnlag med at kortreist mat betyr lite for klimaet, hvis man sammenligner lokalt kjøtt med importerte grønnsaker. Artikkelen bød likevel på nyanser, for eksempel ved å beskrive fordelene ved å støtte lokal produksjon, hvor lite andel av klimaregnskapet som skyldes transport, og mer til. Men poenget er at denne form for forenkling – reduksjonisme – gjennom lesernes tolkning dessverre kan føre til polariserende, svart-hvitt tenkning i påfølgende diskusjoner.

Når et komplekst system blir forenklet og redusert til generelle slutninger, kan dette både gi feil grunnlag for beslutninger, men også være uheldig på andre måter. De leserne som uten sidesyn forholder seg mest til konklusjonen i artikkelen, vil kunne ende opp med at norsk kjøttproduksjon utelukkende er en fiende av miljøet, og at importerte grønnsaker er miljøvennlig per se – som kan spises med god samvittighet.

Det er mer komplisert enn som så. Her er tre momenter man kan problematisere:

  • Er det riktig at norsk forbruk gjør beslag på areal i utlandet – med konsekvensene av arealendringer og senket lokal kjøpekraft? 
  • I den grad nordmenn fortsatt spiser kjøtt, er norsk kjøttproduksjon å foretrekke foran importert kjøtt, med tanke på dyrevelferd og klimaavtrykk i land i og utenfor EU? 
  • Er det riktig å sammenligne kjøtt og grønnsaker – i den grad det fortsatt er et stort kjøttforbruk i landet?

Natur mot klima – et kunstig skille

Vi finner forenkling også i vindkraftdebatten i Norge.  Miljøorganisasjonen Zero og nettstedet Energi og Klima, er iherdige framsnakkere av norsk vindkraftutbygging. Argumentasjonen deres, hvor klimaaspektet er det sentrale, er vanligvis solid fundert. Men hvis hensynet til biologisk mangfold og lokale miljøforhold er mangelvare, kan det provosere de som forsvarer de klassiske naturverdiene. Resultatet er at polariseringen øker, og konfliktnivåene likeså. Det kunstige, «bransjeskapte» skillet mellom natur og klima er kontraproduktivt, men det er en annen diskusjon.


 

- Annonse -