(Oppropet kan også du skrive under på ved å klikke på knappen under denne teksten.)
Mustafa Hasan (18) skal kastes ut av Norge 7. desember etter å ha bodd her i over 12 år. Det kan vi ikke akseptere. Vi er bedre enn det. Norge er bedre enn det.
Mustafa kom til Norge i oktober 2008 som seksåring, sammen med sin gravide mor og søsken. I dag er det kun han og storebror Abdel (20) igjen her. De er under barnevernet og er slik å anse som barn til de er 23 år, selv om de er over 18 år. Abdel har fått midlertidig opphold på humanitært grunnlag. Mustafa må forlate Norge om få dager.
Mustafa er midt i sitt siste skoleår på videregående skole, og får nå ikke vitnemål på fullført 13 års skolegang i Norge. I Norge er han flink på skolen, i Jordan er han analfabet. Mustafa er antagelig det barnet som har bodd lengst i Norge uten opphold, og hans situasjon er unik.
Denne regjeringen gikk til valg på å sikre lengeværende barn opphold i Norge. Det resulterte i Asylavtalen i 2014, og en ny forskrift, § 8-5. Her heter det at «ved vurdering av sterke menneskelige hensyn etter (Utlendings-)lovens §38, skal barnets tilknytning til riket tillegges særlig vekt». Regjeringen var tydelig på at de innførte en endring der barns beste skulle vurderes høyere enn innvandringsregulerende hensyn. Barn som slår rot i Norge, skal få bli, ble det sagt. Denne intensjonen har ikke blitt fulgt når det gjelder Mustafa.
Utlendingsnemnda (UNE) begrunner utsendelsen av Mustafa med at moren løy om sin identitet da hun kom til Norge, fordi hun sa hun var palestinsk.
Vi mener Mustafa skal få bli fordi:
1. Moren til Mustafa er palestinsk og har palestinsk pass, ergo så løy hun ikke. Etter tvangsekteskap med en palestinsk mann i Jordan fikk hun også jordansk pass. Det informerte hun ikke UDI om da hun kom i 2008, fordi hun trodde hun mistet statsborgerskapet i ektemannens hjemland da hun forlot han. Dette er en tilbakeholdelse av informasjon, ikke løgn.
2. Norske myndigheter brukte tre år på å formulere et vedtak om utreisekrav, fra 2012 til 2015. Det er urimelig lang tid. Da hadde mor og barn vært her i syv år og knyttet sterke røtter. Lillesøster er født i Norge.
3. Da familien klagde på vedtak om utreise fikk de medhold i tingretten i 2016, og opphold på humanitært grunnlag. Avgjørelsen ble aldri anket av norske myndigheter.
4. UNE anket ikke oppholdstillatelsen fra 2016, men overkjørte likevel tingrettens avgjørelse om opphold ved å utsende nye vedtak i 2017 – der de splittet Hasan-familien ved å gi én sønn midlertid opphold – og utreisekrav til resten. Mor så seg nødt til å ta saken til retten igjen. Da tapte hun.
5. Rettsavgjørelsen som gjorde at mor tapte, skyldes at UDI -og retten – feilaktig forutsatte at det var en fungerende storfamilie som kunne ta seg av moren og barna i Jordan. I dag vet vi at det ikke stemmer. Lillesøster og mor er overlatt til seg selv.
6. Tapet i lagmannsretten i 2017 kan også forklares med at saken ble prosedert på mors rett til opphold med sine barn, ikke barnas rett til opphold grunnet lang botid og tilknytning. Dersom saken hadde tatt utgangspunkt i barna og Utlendingsloven § 38, «Oppholdstillatelse på grunn av sterke menneskelige hensyn eller særlig tilknytning til riket», så burde lang botid trumfet innvandringsregulerende hensyn. Resultatet kunne da blitt opphold i 2017.
7. Det er denne regjeringens intensjon med asylavtalen fra 2014 at barn med lang botid skal få opphold av menneskelige hensyn. Dette bekrefter UNE de vil følge opp, likevel bryter de regjeringens føringer i Hasan-saken.
«Formålet med forskriftsendringen (§ 8-5) er at barnets beste skal tillegges større vekt enn etter tidligere praksis. Etter UNEs praksis vil det foreligge sterke menneskelige hensyn når barn har bodd i Norge ca. 4 ½ år og har gått minst ett år på skole. Det fremgår av rundskrivet til bestemmelsen at denne terskelen ikke skal senkes, men at det skal legges større vekt på oppholdstid utover 4 ½ år. Jo sterkere barnets tilknytning er, jo mer skal det til for å legge avgjørende vekt på innvandringsregulerende hensyn.» UNE 19.12.2014
8. Mustafa har etter over 12 år i Norge aldri prøvd saken sin for norske domstoler som et eget individ, som barn under 18 år, – kun som en del av mors familie.
9. I april 2018 påla norske myndigheter Hasan-brødrene å dekke rettsakene mor tapte mot staten i 2017 og 2018. Norge krever at Mustafa og broren skal betale kr. 270.000 kr i sakskostnader, pluss renter. Norske barn kan ikke arve foreldrenes gjeld. Det er svært grovt at staten diskriminerer sårbare barn.
10. Klagesaker til UNE skal bedømmes av en nemd på tre stykker, eller en stornemd på fire personer. I Mustafa-saken er det kun èn person, nemdleder, som har vurdert klagen. Det bryter med UNEs retningslinjer, da det kun er i saker uten noen som helst tvil at det åpnes for at kun èn person vurderer klager.
11. I avslaget om opphold peker UNE på at Mustafa Hasan ikke lenger er et barn, og da må vurderes som voksen. UNE mottok klagen før Mustafa var 18 år og de er pliktige til å behandle saken med tanke på at han er et barn på klagetidspunktet. UNE ser også bort i fra at Mustafa er under barnevernet og derfor skal vurderes som et barn frem til han er 23 år.
Ved å signere oppropet støtter du varig opphold for Mustafa Hasan.
• Vi ber regjeringen etterleve sin egen intensjon om at barns beste skal telle høyere enn innvandringsregulerende hensyn.
• Norge må vise hjerte og klokskap å sikre Mustafa Hasan opphold og mulighet til å fullføre videregående skole.
Signaturene vil overrekkes regjeringen.
Skriv under på oppropet
Søsteravisene Naturpress og Transit magasin har felles lederartikler.