Bever. Foto: Pixabay.

Og jeg som trodde lyden av bekken var vann!

Villmarksskildringer i levende bilder velter inn i alle kanaler, drar oss med i dragsuget. Hvorfor lengter vi ut i åpent lende, til fjellet eller til skogen? Og hvorfor drar noen så langt inn eller ut at de ikke kommer tilbake?

Nylig skrev jeg en artikkel om bevere. Jeg hadde vært på tur rundt Mønevann, et lite vann i Østmarka nord, på grensen til Losby Gods. Jeg så snart trærne ligge veltet, så de sterke tennene som hadde gnaget seg inn i treverket. Det lignet mest på meisel-arbeid, som om noen møysommelig hadde meislet seg inn i treverket. Beverhytta i vannkanten, sirlig konstruert av skogens ingeniør, gjorde meg målløs.

Annonse

Julie Messel er journalist og litteraturviter. Hun produserer journalistikk om konsekvenser av klimaendringer for norske og internasjonale medier. Messel driver Grønt pressekontor og Grønn leseliste, og mottar støtte fra Fritt Ord. For Naturpress skriver hun omtaler og kritikk av litteratur og tekstuttrykk som omhandler naturen og jordas bæreevne.

I forbindelse med artikkelen hadde jeg intervjuet en fyr som bodde på en husmannsplass her inne. Han opplevde jevnlig beveren på nært hold. Barna hans hadde sågar badet med dyret flere somre på rad. Han var ikke redd beverne. Han syntes de var trivelige naboer og delte gjerne Mønevann med dem. Riktignok gjorde de ugagn, veltet trær over ledningene som forbandt ham med utenomverdenen, rotet og drev på, men han syntes det var hyggelig selskap likevel!

Det var denne historien jeg kom på etter å ha lest de første 50 sidene i boka “Ødemarkens Pilegrimer”. Jeg skal fortelle deg hvorfor.

Jeg hadde plukket opp boka på et lokalt bokmarked for ikke lenge siden. Av en eller annen grunn hadde jeg begynt å lese, uten å vite noen ting om forfatteren eller historien. Boka var god å holde i. Stoffet på omslaget var slitt, men ikke fettete. Tittelen “Ødemarkens Pilegrimer”? Visste ikke om det var misjonsvirksomet eller villmarkslitteratur jeg bega meg ut på. Antok det første, håpet på det siste.

Forfatternavn var vanskelig å finne. Det stod Grå Ugle på første side, men jeg syntes liksom ikke det var noe til navn.

Jeg fikk i alle fall oppfylt håpet om at det var villmarkslitteratur. Boka handler om en fyr som har levd som pelsjeger i årevis; han reiste rundt mellom Store Slavesjø og Bjørnsjøen, og hva det nå heter oppe på grensen mellom Canada og Alaska. Jeg har snorket meg gjennom nok Helge Ingstad til at hjertet mitt av en eller annen grunn gjorde et lite hopp. Kunne dette være skrevet av Ingstad?

Bokas forfatter og “jeg”, som kledte seg som en indianer og levde som pelsjeger, beskrev møysommelig og nøkternt sitt harde, ensomme og ensformige villmarksliv. Det var tydelig at det var et liv han trivdes med, som ga mening, rom og ro, forfatterens åpenbare formidlingsbehov til tross. Etter 50 sider befinner han seg på en togstasjon. Det viser seg at han er blitt gift. Han venter på kona, en indianerfødt kvinne, som skal leve med ham på reisene inn i villmarka. Sammen setter de feller og snarer, skyter vilt og klubber ihjel det de finner av ville dyr hvis pels kan selges for penger. Men det er flere enn jeg som synes dette livet er i overkant brutalt. Anahero, som kvinnen ved jeg-personens side heter, jobber like godt som en av de bedre pelsjegere denne fyren noen gang har arbeidet med. Hun er taus og arbeidssom. Og det er helt naturlig, synes pelsjegeren. Hun er av indiansk opprinnelse, hun forholder seg til det naturen har å tilby, hun er ett med den. Usentimental, naturlig, direkte uten nøling eller refleksjon.

Tror forfatteren.

For så kommer det for dagen at hun synes dette pelsjeger livet er et meningsløst slit. De dreper dyr, spiser dem fra skrotten, samtalen dem i mellom er så god som fraværende. De sover på bakken, deler ingen refleksjoner rundt hvordan de lever. Hun er rasende, såret, lei og forbanna. Etter måneder som slaver av sitt ‘enkle liv’ er hun på randen av eksplosjon, ikke resignasjon. Nok får være nok, sier Anahero. Pelsjegeren blir helt tatt på senga. Han, som de sa på 30-tallet, stryker til skogs. Såret og vonbråten over at hun, indianer til tross (!), synes pelsjegerliv er innholdsløst, barbarisk, på grensen til nedverdigende. Men der ute, under villmarkas stjernehimmel gjennomgår pelsjegeren en dyp forandring. Det går opp for ham at han har frarøvet seg selv og kona tanken og refleksjonens kraft. Han blir som født på ny, og rusher tilbake til Anahero.

Foto: Pixabay.

På dette tidspunktet i min lesning aner jeg at det er for godt til å være sant – det kan ikke være Helge Ingstad som har skrevet dette??? Selvfølgelig er det ikke det. Jeg googler Grå Ugle og finner ut at det er en engelskmann gone conservationist. Og blir et øyeblikk like skuffa som Anahero blir over pelsjegerlivet.

Men boka viser seg å være verdt sin vekt i gull likevel.

Pelsjegereren kommer tilbake til Anahero, de forsones. Etter flere sesonger som pelsjegere der beveren er det gjeveste byttet, bestemmer de seg for at dette livet må ta slutt. Mat må de ha, men beverjakt må det i alle fall bli slutt på. Den påfølgende dagen kommer de over to beverunger, uten av stand til å ta vare på seg selv, overgitt til å dø fordi jegere, som dem selv, har tatt bevermor. De to overveldes av en helt nyvunnen omsorgsfølelse, og tar de to beverungene med seg til den kummerlige hytta der de bor. Fra nå av skal all reising og forflytning for de to nomadene skje med to beverunger på slep og i sentrum.

Det er duket for stor forvandling i historien “Pilegrimens Ødemark”. Hele verdensbildet deres endres. Sakte men sikkert går de fra å anse seg som jegere, Anahero gjennom mange generasjoner, til å bli naturvernere.

I dag går ofte identiteten som jegere og naturverner i hverandre, men for en pelsjeger på 30-tallet var nok identiteten en annen. Fra å forsyne seg grovt av naturens ressurser, til å tilrettelegge disse ressursenes overlevelse, gjør pelsjegeren og Anahero en reise inn i noe nytt. Nå handler det om å ta vare på beverne – en snart utdødd rase i en stor amerikansk og canadisk villmark.

Når jeg nå står ved Mønevann og ser beverhytta i vannkanten, tenker jeg på Sverre M. Fjelstad. Bestemora hans var født på en husmannsplass på Dølerud, litt lenger syd i Østmarka. Fjelstad satt på 80-tallet i Oslo Bystyre, og sørget for at man gjeninnførte bevere til Østmarka. Arten var i følge Fjeldstad blitt utryddet på slutten av 1800-tallet.

Jeg lytter til lyden av vassdraget som sildrer og spruter. Og ser at lyden ikke er vann, men en bever som romsterer blant trærne: Hjem skal bli!


Denne artikkelen ble først publisert på forfatterens blogg, Grønn leseliste.