Holder vi på å bli frakjørt her på berget når det gjelder grønne løsninger? EU seiler nå opp som grønn markeds- og policyleder. I 2021 må norske politikere se til å «få ræva i gir».
På P2s Politisk kvarter den 18. desember hørte vi en interessant samtale mellom klima- og miljøvernminister Sveinung Rotevatn og APs klimapolitiske talsmann, Espen Barth Eide. De er begge EU-tilhengere, og måtte medgi at EUs nye grønne driv kan bety problemer for miljønasjonen Norge. EU er rett og slett mer ambisiøse enn oss. Og ikke bare det; deres nye planer risikerer å brennemerke norske investeringer som ikke-bærekraftige.
Først pandemien – deretter forsterkede ambisjoner
Europakommisjonen lanserte det de kaller «den grønne given» akkurat i det koronapandemien brøt ut. Det hele måtte settes på vent, og først den 11. desember kunne planen vedtas. Europas Green Deal har blitt til en overordnet idé for EUs gjenreising av økonomien etter koronaen.
Mens vi her hjemme har hatt et overordnet søkelys på å redde det vi kan kalle «gamle» jobber, forbundet med olje- og gassindustrien og våre store leverandørklynger, så har EU i stedet orientert seg mot det de kaller grønne jobber. Det er derfor lite hjelp i de grønne planene å hente for europeisk kull- og dieselbilindustri. Hovedvekten er lagt på et rettferdig grønt skifte, massiv igangsetting av fornybar energi, grønt hydrogen og ladenett for elbiler.
At EU nå i julemåneden desember har lykkes i å vedta sine 2030-mål, med 55 prosent utslippskutt, er avgjørende for unionens overordnede mål om å bli klimanøytrale i 2050. Det er selvsagt flere skjær i sjøen for en slik ambisjon, og EU-kommisjonen får en sentral kontrollrolle. Det viktigste er likevel at hvert enkelt land står bak dette tiltaket, noe de gjør gjennom et vedtak i Det europeiske råd.
Vårt naboland Danmark har en pådriverrolle her oppe i nord. De har i løpet av kort tid bestemt seg for en ambisiøs satsing på havvind. I tillegg kommer en egen klimafinanslov, klimalov og naturmangfoldslov. Danmark har også, (endelig) innsett at elbil er fremtiden. De presser nå sine europeiske venner. Og flere og flere kommer nå med forbud mot nysalg av fossile kjøretøy fra 2030. Til og med verstingelandet Polen ser ut til å ha akseptert at kull fases ut. Alle ser nå at kull taper i forhold til fornybar energi.
En stor systemendring
Det vi er vitne til er en reell systemendring. Alle nye industritiltak må nå sees i forhold til den overordnede målsetning om en Green Deal og prinsippet om ikke-skade, det som på engelsk kalles «do no harm». Det betyr at ingen tiltak skal skade EUs mulighet til å nå de overordnede klimamålene unionen har vedtatt. Norge, som EØS-medlem og samarbeidspartner innenfor det europeiske klimaregimet, kan ikke regne med noen unntak.
Kommisjonen vil at havvindkapasiteten i EU skal øke fra dagens 12 GW til 300 GW innen 2050, ifølge nettstedet Energi og Klima . Med slike planer må norsk industri kjenne sin besøkelsestid. Også når det gjelder EUs storstilte planer om hydrogenproduksjon må Norge, med sin kompetanse, løse ut billett på det nye klimatoget som nå forlater perrongen.
Men norske planer om nye lisenser i Barentshavet blir i denne nye virkeligheten fullstendig galimatias. Det blir som å skyte seg i foten, og går helt på tvers av alle EUs nye planer. I tillegg vil elektrifisering av eksisterende norske oljeplattformer heller ikke regnes som bærekraftig og i tråd med EUs nye klimaregime. Norge står rett og slett i fare for å bli stemplet som en klima- og naturversting.
Også norsk vannkraft og lakseoppdrett presses
I EUs nye anbefaling til investorer, den såkalte «grønne taksonomien», blir heller ikke norsk vannkraft regnet som grønn nok. Årsaken er de betydelige naturinngrepene som denne formen for fornybar energi innebærer. Det kan synes fremmed for oss, men det er et overordnet naturperspektiv bak det hele. Norge argumenterer for at Norge her er i en særstilling og håper å vinne frem for dette synet i Brussel.
Men også et annet stort norsk industrieventyr, oppdrettsnæringen, vil komme til å møte større motbør i markedet. Dårlig fiskehelse, forurensning og andre utfordringer er noe både norske myndigheter og norske forbrukere har avfunnet seg med. Flere europeiske investorer, og andre fra andre verdensdeler, kommer etter hvert til å puste oss i nakken med landbaserte anlegg som holder bedre miljømål.
Det er ikke lenger sikkert at vi frem mot 2030 kan slå oss på brystet som Europas store miljøforbilde. Et samlet Europa tar opp konkurransen.
