Ill.foto: Unsplash.
Annonse

– Soppene er overalt, også på og i kroppen vår. Vi har sopp på huden, i tarmen og i munnen, sier professor Håvard Kauserud ved Institutt for biovitenskap.

Om du synes det høres ekkelt ut, er det ingen grunn til bekymring. Vi trenger dem.

– De er tilpasset å leve på kroppen vår. Soppene på huden er tilpasset å spise døde hudceller og ernære seg av det. Det er for eksempel sopp som forårsaker flass.

– Akkurat som vi har en naturlig bakterieflora, har vi også en naturlig soppflora som antageligvis er bra for oss, sier Kauserud.

Annonse

Han har skrevet boka Soppriket – historien om hvordan soppene erobret jorda. Der forteller han om hvordan ulike sopparter har inntatt hver krik og krok av naturen.

– I boka prøver jeg å fortelle hele historien om soppenes utvikling fra den spede begynnelsen i havet for 1–1,5 milliarder år siden. De krøp opp på land sammen med landplantene for omtrent 450 millioner år siden. Der eksploderte det og ble en voldsom diversitet, sier Kauserud til Titan.uio.no.

– Hele økosystemet er blitt avhengig av at sopp bryter ned planter og frigjør næringsstoffer.

Symbiose under bakken

Det er særlig mellom planter og sopp at samlivet er tett og intimt. Sopp og planter er blant annet forbundet i det som kalles mykorrhiza-symbiosen. Under bakken lever planterøttene sammen med soppen, og soppene hjelper plantene med næringsopptak.

– Soppen er helt avhengig av planten, mens plantene til en viss grad kan greie seg uten soppene hvis det er nok næringsstoffer til stede.

– I næringsfattige økosystemer, for eksempel i boreal skog, er planten ofte helt avhengig av sopp-partneren for å få næring. Soppen greier å få tak i næring, fosfor og nitrogen, som er organisk bundet, forteller Kauserud.

– Det har også vært vist at plantene faktisk kan kommunisere med hverandre gjennom sopp.

Tarmsoppene kan være viktige

Vi mennesker klarer i stor grad å bryte ned maten uavhengig av sopp. Men mange dyr er helt avhengige av å ha sopp i tarmen.

– Drøvtyggere som spiser plantekost, trenger sopp for å klare å bryte ned planteføde som er veldig vanskelig nedbrytbart. Hos drøvtyggere finnes det såkalte vomsopp som står for veldig mye av nedbrytingen av gress og planter de spiser, forklarer Kauserud.

Tarmbakterier har fått mye oppmerksomhet de siste årene. Hva med soppen?

– Tarmsoppene er mye mindre studert enn tarmbakteriene, men det har nå kommet studier som antyder at tarmsoppene også har en viktig rolle. 

LES OGSÅ: Den fargerike kjeglevokssoppen roper etter oppmerksomhet

Mye mer enn matsopp

Da snakker vi selvfølgelig ikke om kantarell, sjampinjong eller trøfler, sopper som utvikler store, fristende fruktlegemer. De er nemlig i klart mindretall.

– Matsoppene tilhører, med noen unntak, en gren som kalles stilk- og sekksporesopp. I tillegg finnes det åtte–ni andre hovedgrupper som ikke danner synlige fruktlegemer. De vokser anonymt nede i jorda og man trenger gjerne mikroskop eller moderne DNA-verktøy for å studere dem og forstå dem, sier Kauserud.

Det finnes mange millioner ulike arter av sopp, og det oppdages nye hele tiden.

– Hvis man tar en neve jord fra et blomsterbed, kan det godt hende at det er noen ubeskrevne arter der. Vi tror kanskje vi har beskrevet ti prosent av diversiteten som finnes, men det er veldig omtrentlige estimater, sier Kauserud.

Olav Johan Sopp

Kauserud mener at soppriket har vært oversett, spesielt i et historisk perspektiv, siden de lenge bare ble ansett for å være en liten undergruppe av planteriket. 

– Men det viser seg at det sammen med dyreriket, kanskje er det mest artsrike organismeriket på jorda. Soppene har utrolig viktige funksjoner i økosystemet som vi ikke har vært klar over fordi de lever bortgjemt og er usynlige, sier Kauserud.

Nordmannen Olav Johan Sopp (1860–1931) var tidlig ute med å forsøke å løfte soppene ut av planteriket. Sopp het opprinnelig Johan Oluf Olsen, men i 1907 tok han etternavnet Sopp.

– Det var Johan Olav Sopp som var den første som foreslo at sopp var et eget organismerike – så tidlig som i 1880. Men det var først på 1970-tallet at soppene ble allment anerkjent som et eget rike, sier Kauserud.

Han håper Soppriket kan appellere til matsopp-entusiaster og andre naturinteresserte. At den kan gi et innblikk i hvor viktige soppene er, selv om de lever bortgjemt og utenfor synsvidde.


Denne artikkelen ble først publisert på Titan.UiO.no