Land etter land beskriver hvor alvorlig krisa er, men er ikke like villige til å fire på sine primærkrav, forteller norsk forhandlingsdeltaker.
– Det har gått mye saktere enn vi hadde håpet. Forhandlingene reflekterer ikke alvoret vi står i, sier Ingrid Rostad på telefon fra Nairobi i Kenya.
Hun har deltatt i forhandlingene om en ny naturavtale på vegne av Forum for Utvikling og Miljø, en paraplyorganisasjon for omkring 50 ulike organisasjoner.
Etter planen skulle en “parisavtale for naturmangfoldet” være klar i oktober 2020. Avtalen er fremdeles ikke klar, etter at det planlagte toppmøtet i Kunming i Kina har blitt utsatt igjen og igjen.
Små framskritt
Delegasjoner fra hele verden var samlet i Nairobi i forrige uke for å få fortgang i forhandlingene.
Her besluttet landene å flytte toppmøtet til Montreal i Canada, der det etter planen skal avholdes i 5.-17. desember – to år på overtid.
Planen er nå å bli enige om en internasjonal avtale om å bevare naturmangfoldet og hindre at arter blir utryddet på toppmøtet i desember. Møtet i Nairobi var et forberedende forhandlingsmøte for dette toppmøtet.
Foreløpig er det langt fram til noen ferdig avtale. Partene står langt fra hverandre, og framskrittene i forhandlingene er små.
Vil verne 30 prosent
Det internasjonale naturpanelet slo alarm i 2019. En million arter står i fare for å utryddes, og over 3 milliarder mennesker lider på grunn av tap av natur, ifølge Naturpanelets rapport, som er den mest omfattende tilstandsrapporten for naturen som noen gang er laget. 145 eksperter fra 50 land konkluderte med at tapet av natur er en like stor trussel som klimaendringene.
Ambisjonen for en ny naturavtale er å verne 30 prosent av både land og hav. Dette slår landene fast i erklæringen fra første del av toppmøtet, som ble holdt i Kunming i fjor. Men bak dette målet skjuler det seg store uenigheter om hva et slikt vern egentlig innebærer i praksis.
Underveis i forhandlingene har også det også vært intense diskusjoner om såkalt bærekraftig bruk. og hvem som skal betale for tiltakene.
Den forrige naturavtalen, Aichimålene, gikk ut i 2020. Det skjedde uten at et eneste av målene var nådd, verken globalt eller i Norge.

Handling følger ikke ord
– Land etter land beskriver hvor alvorlig krisa er, men er ikke like villige til å fire på sine primærkrav. Det er en følelse av hastverk i retorikken, men ikke i praksis i forhandlingene, sier Ingrid Rostad.
Rostad beskriver en prosess der delegasjonene er bundet av sine primærstandpunkter. Mange har derfor liten frihet til å drive reelle forhandlinger.
– De forhandler egentlig ikke, de bare sier til hverandre hva de mener. Det er veldig seigt. Mange av delegasjonene har ikke mandater som gir dem frihet til faktisk å forhandle. I prosessen framover blir det viktig å kople på politikere på riktig nivå, sier hun.
Urbefolkning og kvinner
Likevel er Rostad fornøyd med at samtalene ser ut til å ha styrket rettighetsperspektivet i avtalen.
– Særlig positivt er det at vi ligger an til å få et eget mål om urfolk og lokalbefolknings deltakelse i bevaring av naturmangfold. Det ser også ut til at det blir et eget mål om kvinner og jenters rolle og rettigheter i arbeidet, sier hun.
Hun får støtte fra Ingeborg Sævik Heltne fra Spire, som var i Nairobi som ungdomsdelegat for LNU.
– Ungdomsnettverkene og sivilsamfunnet gått gjennomslag for en del av sine posisjoner. Det har vært mange spennende diskusjoner og en økende støtte for en rettighetsbasert tilnærming i rammeverket. Den norske delegasjonen skal ha skryt for å være flinke til å inkludere og bruke ungdomsdelegatene på en god måte. Vi har hatt en tett og god dialog med dem, sier Heltne.