Høringsrunden: Vigdis Vandvik
Naturpress lanserer i dag artikkelserien «Høringsrunden», der vi stiller noen faste spørsmål til mennesker som på en eller annen måte er knyttet til miljøfeltet. Først ut er Vigdis Vandvik, professor ved Universitetet i Bergen, ved Institutt for biovitenskap. Vandvik er også senterleder ved CeSAM senter for bærekraftig arealbruk.
– Hva er den første nyhetskilden du sjekker om morgenen?
– Jeg vekkes av NRK nyhetsmorgen på klokkeradioen …
– Hva har gledet deg mest på miljøfronten det siste året?
– I det året som har gått siden Norge undertegnet Naturavtalen har svært mange aktører – fra natur- og miljøorganisasjonene via politikere og kommuner til næringslivet – begynt å snakke om og jobbe for hvordan vi kan oppfylle avtalen. Naturavtalen er jo egentlig en oppskrift på den gjennomgripende samfunnsendringen vi faktisk trenger for å skape gode samfunn som varer, som gjør at også etterkommerne våre kan leve gode liv innenfor planetens tålegrenser. At det ikke lenger bare er vi i ‘naturmenigheten’ som ser verdien av naturen og jobber for å ivareta den, gleder meg stort.
– Hva har bekymret deg mest?
– Krig og sammenbrudd i demokratier. Det er de største truslene mot verdenssamfunnet, og uten et fungerende verdenssamfunn vil vi ikke klare å stoppe naturtap eller klimaendringer.
– Hva jobber du mest med akkurat nå?
– Jeg har jobbet mye med innspurten og finpussen på Naturrisikoutvalget sin rapport, som skal presenteres den 12 februar. Dessuten er jeg med i et panel som vurderer søknader om EU-midler til å forske på naturbaserte løsninger, og denne uka har vi sortert ut de 100 søknadene som skal få gå videre til runde 2. Og jeg bidrar til noen forskningsartikler om effekter av klimaendringer på planter og karbonlagring i fjellet i Norge og i verden. Dessuten er vi travle med å planlegge sommerens feltsesong. Professorlivet er en øvelse i multi-tasking …
– Hvem ville du ha tatt en miljøalvorsprat med?
– Jeg kan jo begynne Jonas og Erna. Det er på tide at de såkalte styringspartiene tar inn over seg at natur og miljø ikke er en særinteresse, men selve grunnlaget for gode liv og gode samfunn. Og at fine ord må settes ut i handling. Akkurat det har de en helt unik mulighet til akkurat nå, når stortingsmeldingen om naturavtalen kommer til høsten bør den legge grunnlag for et bredt naturforlik i stortinget, etter modell av klimaforliket.
– Skal vi ha ulv i form av levedyktige flokker i Norge?
– Ja, selvsagt! For det første fordi de er en del av naturen vår og vi trenger dem om vi skal ha fungerende økosystemer i god økologisk tilstand i Norge. For det andre fordi i har nasjonale og internasjonale forpliktelser til å ta vare på naturen vår, rovdyrene inkludert. For det tredje fordi de har en egenverdi og en rett til å finnes de som alle andre arter. Og for det fjerde fordi vi må feie for egen dør før vi kan forlange noe av andre. Dersom vi ikke greier å ta vare på de store dyra i norsk natur, hvordan kan vi forvente at andre land skal greie det? Og tenk så trist det ville være å leve i en verden uten elefanter, giraffer, neshorn, flodhester, tigre, og løver?
– Tror du Norge når klimamålene for 2030 (minst 50 % reduksjon, opp mot 55 %, målt mot 1990)?
– Vi kan fremdeles nå dem. Og om vi ikke når dem 100 % så er hvert eneste tonn vi ikke slipper ut et bidrag til å bremse de farlige og skadelige klimaendringene. Det er det viktigste, og det må vi jobbe for. Så hva jeg tror er ikke det viktigste, og om vi når en bestemt grense er ikke utslagsgivende, vi bør heller fokusere på den retningen jeg og alle andre i Norge vil at dette skal gå, og jobber for dét.
– Hvem er best egnet til å stanse naturtapet i Norge – staten eller kommunene?
– Dette spørsmålet er jeg glad dere stilte, for da har jeg en mulighet til å påpeke at dette er en falsk dikotomi! Staten og kommunene er ikke motparter i politikken, men to forvaltningsnivåer som sammen har ansvar for å nå samfunnsmålene våre og dekke innbyggernes behov. Dette gjelder på de fleste felter; helse, sosial, utdanning, og miljø. Men akkurat i miljøpolitikken har vi rigget oss sånn at dette samarbeidet bare ikke fungerer. Det skyldes blant annet at kommunene har alt for uklare rammer i arealpolitikken, og at vi har rigget kommuneøkonomien sånn at kommunene tjener penger på å bygge ut natur mens å ta vare på den er et tapsprosjekt. Blant annet. Så vi må rydde opp i de økonomiske, juridiske, regulatoriske, og politiske rammene rundt arealpolitikken heller enn å krangle om hvilket forvaltningsnivå som har ansvaret.
– Bør Norge sette en sluttdato for olje- og gassutvinningen? I så fall, når?
– Igjen, et lurespørsmål. Vi bør sette sluttdato for letingen og den bør være nå. Så skal vi lage oss en god plan for en kontrollert nedtrapping av utvinningen.
