DEBATTINNLEGG | Dette er et innlegg som gir uttrykk for skribentens meninger.
Regjeringens forslag til statsbudsjett beviser at Sp og Ap foretrekker kortsiktig partitaktikk fremfor å redde norsk natur.
Da Norge signerte FNs historiske naturavtale i Montreal i 2022, tenkte de kanskje ikke så mye på hjemlig grunn? Vi skulle lede an globalt, stanse naturtapet innen 2030, og 30 prosent av land og hav skulle vernes.
Men store ord på internasjonale toppmøter kan fungere som et tveegget sverd. Det skinner vakkert i blitzregnet i FN-korridorene, men det kutter deg nådeløst i knehasene når du returnerer til norsk realpolitikk og fasaden sprekker.
Anne Martinussen i Miljødirektoratet oppsummerte i 2023 hva Norge bør jobbe mot fremover dersom vi skal følge opp Naturavtalen på hjemlig grunn:
«Rammeverkets visjon er en verden i harmoni med naturen: I 2050 er naturmangfoldet verdisatt, bevart, restaurert ….arealene med naturlige økosystemer økes betydelig innen 2050; Utryddelsen av kjente truede arter forårsaket av mennesker er stanset, … og bestandene av lokale ville arter er økt til sunne og robuste nivåer.”
Svaret på forpliktelsene var stortingsmelding nr 35 – “Bærekraftig bruk og bevaring av natur”. Da regjeringen la frem denne lenge varslede naturmeldingen, ble det pinlig åpenbart at vi har en regjering i konstant ideologisk spagat.
På den ene siden har vi et Arbeiderparti, styrt av politikere, som desperat vil fremstå som et ansvarlig, grågrønt styringsparti på den globale scenen.
“Regjeringen nekter å innføre et nasjonalt, juridisk bindende forbud mot tap av urørt natur”
På den andre siden har vi Senterpartiet som antagelig har mistet mye av kontakten med ansvarlige skogeiere og bønder, samt de fleste jegere som verdsetter naturen de er avhengig av. Jeg nekter å tro på at grasrota og tidligere velgere i Senterpartiet mener at kortsiktige næringsinteresser skal trumfe biologisk mangfold nesten uansett.
Resultatet av dette ekteskapet er en ansvarsfraskrivelse satt i system.
Regjeringen nekter å innføre et nasjonalt, juridisk bindende forbud mot tap av urørt natur. De nekter å stanse den bit-for-bit-nedbyggingen som hver eneste dag spiser opp sårbare myrer, gammelskog og leveområder for truede arter.
I stedet skyver de hele byrden over på pressede lokalpolitikere i kommunestyrene, vel vitende om at hyttefelt, datasentre og motorveier vinner så lenge staten ikke setter ned foten.
Når statsrådene skryter av at vi skal nå 30 prosent vern ved å frede uproblematiske polare områder og golde fjelltopper, lurer de ingen andre enn seg selv. Skogene, lavlandet og kysten – der det biologiske mangfoldet faktisk kjemper for å overleve – overlates til gravemaskinene.
Sannheten kutter begge veier. Man kan ikke smykke seg med internasjonale lederroller og kapitulere for Senterpartiets særinteresser.
Hvis Støre-regjeringen ikke tør å gi Miljødirektoratet og lovverket reelle muskler til å overstyre kortsiktig profitt, bør de slutte å late som om de følger opp FNs naturavtale.
Naturmeldingen er ikke et historisk verktøy for bevaring; det er et dokumentert politisk svik.
Vår internasjonale troverdighet er offisielt gått ut på dato.
