Kjenner du den følelsen av skikkelig hastverk, når du kaster et panisk blikk på klokka og vet at tiden renner ut og at du snart mister bussen, kommer for seint på skole eller jobb, eller ikke rekker møtet du skal på? Den følelsen burde vi ha når det gjelder klimaendringene, bare at det nå ikke er et møte som står på spill men jordas framtid.
Hva gjør du når du bare har noen minutter igjen før du mister bussen? Setter deg ned i sofaen og overser klokka? Hva slags løsning er det?
De siste fem årene, siden jeg var 12 år, har jeg jobbet med klima og miljø, gjennom aktivisme og lobbyarbeid. Er det noe jeg møter mye av, så er det voksne mennesker som er «så utrolig enige i at dette er suuuperviktig,» og er helt på vårt lag i kampen mot klimaendringene. Som anser seg selv som klimaengasjerte. Men ordet engasjement betyr mer enn en innøvd frase. I militærspråket betyr det sammenstøt. I fektespråket betyr det at motstandernes klinger kommer i berøring med hverandre. Ordet engasjement er knyttet til handling, og så lenge disse voksne går hver dag uten å løfte en finger for klimaet, er de like klimaengasjerte som sofaen min.
– ordet engasjement betyr mer enn en innøvd frase. I militærspråket betyr det sammenstøt.
Når det er sagt, er det ingen regler for hva man skal gjøre med klimaengasjementet sitt. Du må ikke oppfylle noen krav, du må bare starte med deg selv og ta grep. Om du begynner med måltidene, shoppingen, reisevanene eller oppvarmingen av hytta, alt er viktig og bra.
Hvordan finner vi klimaengasjementet? Hva forankrer vi det i, det må jo tross alt være noe vi bryr oss om for å endre livene våre? Heldigvis er det sånn at vi dealer med tidenes mest alvorlige og altomfattende krise, så det bør ikke være så vanskelig å finne et aspekt ved det som berører deg. For klimaet påvirker alt. Å engasjere seg i denne saken er å engasjere seg for solidaritet, medmenneskelighet og nestekjærlighet, økonomisk stabilitet, mindre krig og konflikt, bevaring av biologisk mangfold, fattigdomsbekjempelse, feminisme og utrolig mye mer. Det er å ta forvalteransvaret på alvor, og erkjenne hvilken urettferdig verden vi lever i. Og gjøre noe med det.
For meg, er det å være klimaengasjert å ta tro på alvor. For ord er ingenting så lenge de ikke resulterer i handling, og vi kan lese så mange andakter og bibelvers vi vil, men tro i praksis vil alltid være å handle. Handle medmenneskelig, handle rettferdig, handle uselvisk.
Hvis ikke du – hvem? Og hvis ikke nå – når?
Klimakrisa løser seg ikke av seg selv. Og vi må innse at ingen kommer til å løse den for oss, det er kun en kraftig mobilisering og et høyt rop som kan endre det sporet vi har kjørt oss fast i. Og still gjerne deg selv det spørsmålet jeg fikk høre i mitt første møte med klimakampen, da jeg var en bekymret 12-åring som var usikker på hva i all verden jeg kunne gjøre med dette her.
Hvis ikke du – hvem? Og hvis ikke nå – når?
Så jeg ber deg: grav litt i deg selv og finn frem klimaengasjementet, for det har aldri, noen sinne, hastet som nå.
[Teksten sto først på trykk i Ungdomsarbeid.no]