Foto: Unsplash / Norsk olje og gass / Flickr / CC.
- Annonse -

(KRONIKK) «Hvor er, hvor er, hvor er skygge?» sang Bjørnen i det blå huset. Mens danskene venter spent på regjeringens klimaplan ser jeg skyggene av klimajobber overalt. Vil vi endelig – det høres mer ekte ut på engelsk – få se «the real thing»?

Joda, jeg er klar over at det er øyet som ser. Det gjelder enten man ser skygger, virkelige ting eller bygningsarbeidere. Mitt blikk er informert av et nylig publisert forskningsarbeide om klimajobbplanene i Canada, Storbritannia, USA, Sør-Afrika, Portugal – og Norge. Det har vært rart å følge en valgkamp – og påfølgende regjeringssonderinger – som tilsynelatende har vært preget av akkurat det jeg har forsket på, og argumentert for, siden jeg overvar lanseringen av den sør-afrikanske kampanjen One Million Climate Jobs på klimatoppmøtet i Durban i 2011. 

Allerede i februar skrev Gahr Støre og Barth Eide om en klimaplan som kutter utslipp og som skaper jobber og dette budskapet har AP gjentatt i hele valgkampen. En annen skygge av klimajobber tok form i SVs annonse om «grønne arbeidsplasser nå!» som har rullet på sosiale medier i månedsvis. Som deres nestleder Torgeir Knag Fylkesnes riktig påpekte i Dagbladet, hvis vi skal «følge forskningen og sunn fornuft, og sikre reduksjon i aktivitet i og tempo i olje og gass» må vi ha «tilsvarende økning i de nye grønne industriprosjektene.»

Nå blir det ingen SV, og heller ikke særlig mye sunn fornuft når det gjelder letestans, i den nye regjeringen. Men kan vi – som en slags begynnelse på visdommen – i det minste forvente at forskning og sunn fornuft får bestemme hva slags arbeidsplasser vi skal satse på, for å kutte utslipp? 

Det som definerer den vitenskapelige tilnærmingen til klimajobber, det som er annerledes enn hos mange av avskygningene som for eksempel «grønne arbeidsplasser», er å lokalisere det viktigste utslippskildene i hvert enkelt land, og så finne de jobbene som til sammen vil redusere de samlede utslippene. 

Den kanadiske kampanjen for klimajobber ble første gang lansert under klimatoppmøtet i Paris, med støtte fra Canadian Labour Congress. Kampanjen begynte imidlertid med å identifisere de tre sektorene i den kanadiske økonomien som til sammen utgjorde 81 prosent av landets utslipp av klimagasser. Det de kalte Kanadas «big shift» brøt de ned til arbeidsplasser som skulle sørge for et «energiskifte», et «transportskifte» og et «bygningsskifte.» 

En virkelig klimajobbplan må prioritere jobber der utslippsreduksjonene er størst, sikrest og raskest. 

Jeg skrev for åtte år siden boken 100 000 klimajobber og grønne arbeidsplasser nå!, som ga opphav til alliansen og den årlige konferansen Broen til framtiden. Her skal du få et par innrømmelser: Som tittelen på boka antyder, sauset jeg sammen skygge og ekte vare. Og i forarbeidet til boka gjennomførte vi aldri en analyse av utslippskildene i Norge, eller klimaeffekten av de 50 000 arbeidsplasser i havvind, og de 50 000 i transportsektoren, vi tok til orde for. Vi har med andre ord ikke noe fullgodt vitenskapelig grunnlag for en klimajobbplan i Norge.

Men vi stiller likevel spørsmålet om klimajobber mye mer presist enn det den blå regjeringen gjorde. I min tale på Broen til framtiden i 2020 påminte jeg forsamlingen i Folket hus om forskningens abc. Hvis du stiller feil spørsmål, får du feil svar. Som eksempel brukte jeg mandatet som Solberg- regjeringen ga utvalget for Grønn konkurransekraft.  «Det er avgjørende at verden lykkes med å redusere omfanget av menneskeskapte klimaendringer. I et fremtidig lavutslippssamfunn, med sterkere virkemidler i klimapolitikken både nasjonalt og globalt, vil dessuten verdiskaping som ikke innebærer skadelige utslipp av klimagasser være et konkurransefortrinn. Norsk næringsliv må rustes til å delta i denne konkurransen.»

Les det én gang til. Dette er ikke et mandat for hvordan vi kommer til et lavutslippssamfunn nå ved hjelp av målrettet satsing på de arbeidsplassene vi vet får ned utslippene. Dette er et mandat for hvordan norsk næringsliv skal være konkurransedyktig, en gang der fremme i fremtiden. Dette er fra en regjering som aldri erklærte klimakrise.

Vil du erklære klimakrise, Støre? Jeg ser at du sier at klimakrisen er eksistensiell.  Men får dette noen betydning for regjeringens klimaplan, sentrert rundt jobber og reduserte utslipp? Vil regjeringen etterspørre og ta i bruk forskning på hva slags jobber som gir raskest kutt? Eller vil dere tilpasse dere en logikk om hva slags markedsvindu som til enhver tid måtte finnes for grønne industriprosjekter – uten å gå særlig inn på den faktiske og samlede klimaeffekten av jobbene som skapes?

Basert på erfaring og en slags ingeniørkompetanse, sa Karius til Baktus at nå skal han slå et sted han «veit det gjør vondt» i tanna til Jens. Skal vi halvere verdens utslipp på 8 år må vi satse på klimajobber der vi veit det gjør godt. Som jeg skrev på Open Democracy og på Naturpress i fjor: Bygningsarbeidere, elektrikere og buss-sjåfører må få gode trygge jobber på din vakt, Støre – hvis vi skal slukke denne brannen.

Bjørnen i det blå huset sang samme sangen i hver eneste episode. Politikere i oljerike land har ikke mindre behov for gjentagelser enn det barn har. Jeg stilte ikke til valg og er ikke bestefar, men la meg likevel gi et løfte for de neste fire årene – som far og stefar, som forsker, som del av Broen til framtiden-alliansen og som leder av Concerned Scientists Norway – jeg kommer til å fortsette å mase om klimajobber, sammen med mange andre organisasjoner. 100 000 klimajobber må nå komme ut av skyggenes dal, bli finansiert og bli del av den norske klimaplanen verden trenger. 


Andreas Ytterstad er professor i medier og kommunikasjon på OsloMet, og leder av Concerned Scientists Norway.

- Annonse -