Kronikkforfatter Martin Eggen. Foto: BirdLife Norge.
- Annonse -
FIVH søker fundraisere

(KRONIKK) Å søke etter en felles plattform og forståelse av virkeligheten er essensielt dersom vi skal ta tak i miljøutfordringene.

Med en riktig erkjennelse kan man gjøre noe med problemet. Eller la være. Mye går i feil retning, og Klima- og miljødepartementet må ta inn over seg tallenes klare tale. 

Mine personlige erfaringer etter 44 år på denne jordkloden, de aller fleste med en kikkert rundt halsen, forteller at mye i norsk natur går i feil vei. Tilbakegangen i mange fuglebestander er massiv, noe som først og fremst gjenspeiler forandringer i livsbetingelsene på hekkeplassene i Norge og der de ulike artene trekker og overvintrer. Lite høres så godt som stillheten. 40 prosent av norske hekkearter er nå rødlistet.

Miljødirektoratet presenterer følgende tall:

Annonse
  • 40 % nedgang i fugler i jordbrukslandskapet fra 2000 til 2020.
  • 20 % nedgang i fugler i fjellet fra 2007 til 2020.

Enda verre er situasjonen for sjøfuglene. Bare i løpet av tiårsperioden 2005–2015 forsvant 30 prosent av sjøfuglene på fastlandet. Og etter 2012 er nedgangen i norske hekkekolonier på 25 %.

Tallene er en naturlig konsekvens av at Norge ikke har klart å oppfylle et eneste av målene for naturbevaring vi skulle nå innen 2020, slik vi hadde forpliktet oss til etter konvensjonen om biomangfold (CBD). Nedbygging av areal og endret naturbruk er hovedårsakene til at bestandene av fugler går tilbake, og en stadig mer prekær klimakrise gjør seg også gjeldende.  

Naturkrisen er godt beskrevet, både nasjonalt og internasjonalt. Godt over halvparten av verdens fugle- og dyrebestander har gått tapt i min levetid. Litt mindre er sagt om myndighetens innsats for å snu utviklingen. Vi kjenner alle til hvordan man ikke har hatt særlig fremgang på klimaområdet, mye takket være sterke interessegrupper i NHO og LO og de tette båndene til politikerne. Å styre en avvikling av den fossile tidsalderen er vanskelig for et land som Norge. Enklere grep som å bedre beskyttelsen av karbonrik natur har man heller ikke villet gjøre. Venstre fikk en riktignok en seier for så vel klima som natur når de tvang igjennom et nydyrkingsforbud av myr, men dessverre er dispensasjonsordningene for vide. Sterke lobbyinteresser klarte dermed å uthule en samfunnsviktig endring som ville gitt myr reell beskyttelse mot denne typen aktivitet. 

Naturmangfoldloven fra 2009 og skulle sikre mer natur ved at kunnskapsgrunnlaget i sakene ble økt, og avgjørelser vurderes opp mot overordnede miljømål. Men kunnskap har i liten grad hjulpet på situasjonen. Når avgjørelsene tas i kommunestyret snakker få vipas og rødstilkens sak, mens båndene til næringsinteresser som regel er sterke. Systemet er rigget, og lokalpolitikernes handlingsrom for å ødelegge viktige naturarealer er enormt. Alle i det politiske Norge vet dette. 

Entusiasmen man kunne føle på når loven kom, har forsvunnet hen. Handlingsplanene man da lanserte for å redde truede arter, er i mange tilfeller ikke fulgt skikkelig opp. De beste virkemidlene i loven, som å prioritere arter og holde seg med utvalgte naturtyper, har man kviet seg for å ta i bruk.

Å ta vare på naturtyper og arter er et svært langsiktig arbeid, unnskylder klima- og miljøminister Espen Barth Eide seg med i NRK Nyheter. Jeg er ikke enig i premisset. Mulighetene til å forbedre situasjonen med konkret handling her og nå er betydelige, og det er gjort skremmende lite for å styrke lovverket som kan beskytte natur, f.eks. plan- og bygningsloven. Det hjelper lite at ministeren skryter av antallet oljemillioner brukt på ulike forvaltningstiltak, der mange av dem har lite å gjøre med det naturvernet vi trenger. Motkreftene som trekker i motsatt retning er sterke over hele landet, og tøylene løse.

Det som er helt sikkert er at å bygge ned naturtyper og ødelegge for arter er svært langsiktig arbeid. Mange små inngrep og endringer i arealbruken har i løpet av mine 44 år forandret så uendelig mye. Hver for seg ganske uskyldige og ansett som nødvendige, men kostnadene har selvsagt hopet seg opp. Nå er det revisjon av konsekvensutredningsforskriften, endringer i plan- og bygningsloven, naturavgift og arealnøytralitet miljøbevegelsen har satt på agendaen. Får vi se handling?

At mange fuglearter har en negativ utvikling gir grunn til bekymring. Særlig fordi de er gode indikatorer på tilstanden i økosystemene våre, uttaler Barth Eide videre. Her er vi enige. Tar man vare på fuglene løser man mange av verdens problemer, og sikrer menneskenes muligheter for rike liv i fremtiden. 

- Annonse -