Ingrid Rostad, ForUM. Foto: Unsplash, ForUM.
- Annonse -
FIVH søker fundraisere

Verden står midt i en alvorlig naturkrise, og den forverres for hver dag.

Ifølge FNs naturpanel (IPBES), i den mest omfattende tilstandsrapporten for naturen som noen gang er laget, har menneskelig aktivitet ført til omfattende endringer i naturen over hele verden, med betydelige tap av naturmangfold som konsekvens. Én million arter står i fare for å utryddes, og over 3 milliarder mennesker lider på grunn av tap av natur. 145 eksperter fra 50 land konkluderte med at tapet av natur er en like stor trussel som klimaendringene. Overforbruk av naturressurser er en av de største årsakene til denne utviklingen som truer vår framtid.

I 2011 ble verdens ledere enige om en strategisk plan, en naturavtale, for å beskytte naturmangfoldet som inneholdt 20 globale mål, de såkalte Aichi-målene. Disse helhetlige og ambisiøse målene skulle nås innen 2020, men verdens land, inkludert Norge, er fortsatt ikke i nærheten av å nå noen av dem. Vi er allerede to år på overtid med en ny global naturavtale. Dette betyr likevel ikke at vi kan senke ambisjonsnivået for det nye rammeverket.

Forhandlingsprosessen for en ny naturavtale har vært treg og krevende, noe som delvis skyldes covid-19-pandemien og restriksjonene den utløste. Men vi har ingen tid til å miste. Vi står overfor en naturkrise som er mer omfattende enn noe vi har opplevd tidligere og som negativt påvirker både klimakrisen, matsikkerhet og menneskers helse. Vi trenger at verdens ledere som skal møtes i Montreal i desember, under naturtoppmøte (COP15), forhandler frem et sterkt og ambisiøst globalt rammeverk for naturen. En ny naturavtale må bygges på kunnskapen vi allerede har om behovet for å drastisk redusere overforbruket av naturressurser og prioritere å ivareta naturen også når det koster.

Annonse

Ambisjonen om å verne minst 30 prosent av naturen må ligge fast

Norge har vært en del av høyambisjonskoalisjonen som støtter et mål om 30 prosent vern av verdens land og hav innen 2030. ForUM jobber sammen med sivilsamfunn fra hele verden for å sikre at dette målet blir en del av det nye rammeverket, og for at vernet skal bli både representativt og sterkt. Selv om det ikke er nok alene, er dette målet nødvendig for å stoppe tap av biologisk mangfold og sikre livsgrunnlaget for mennesker innen 2030. Et langsiktig mål er at det globale samfunnet vil kunne leve av og i harmoni med naturen og innenfor jordas tålegrense innen 2050.

30 prosent vern av natur på verdensbasis er et viktig mål, men har ikke like stor verdi hvis vi verner kun én eller noen få typer natur. Den nye naturavtalen må derfor inneholde tydelige formuleringer på intakte økosystemer og sjelden natur, samt forventningen om at områdene som vernes skal være representative for naturmangfoldet verden over. Beskyttelse av verdens gjenværende intakte og sammenhengende økosystemer, slik som store tropiske regnskoger, dyphav og korallrev, er en nøkkel til å lykkes med å håndtere dagens naturkrise, og må derfor prioriteres.

Naturkrisa tvinger oss til å redusere overforbruket vårt av både areal og naturressurser. Underveis i forhandlingene har diskusjonene om såkalt bærekraftig bruk vært intense. Flere av partene ønsker mer åpning for bærekraftig bruk, heller enn sterkt vern av natur. Begrepet «bærekraftig bruk» skjuler dessverre ofte veldig lite bærekraftig praksis. Også Norge har fått kritikk for sin såkalte bærekraftige bruk av marine områder. Derfor følger ForUM nøye med på disse diskusjonene og er kritiske mot valg av bærekraftig bruk framfor vern av naturen.

Avtalen må ivareta menneskerettighetene

Retten til et levelig miljø er anerkjent av FN som en universell rettighet, og dette må reflekteres i den nye naturavtalen. Menneskerettighetene må ivaretas gjennomgående og være tydelig til stede i hele avtaleteksten – som mål, delmål og virkemiddel.

Aichi-målene var tidlig ute med en sterk anerkjennelse av urfolks rolle, og det har vært en sentral prioritering for ForUM at dette ikke skal svekkes, snarere styrkes inn i det nye rammeverket. En betydelig andel av verdens intakte natur er å finne i urfolksområder, og når urfolk har eierskap til land og forvalter naturen, er de blant de mest effektive beskytterne av for eksempel tropisk regnskog som huser mesteparten av naturens mangfold. Dette viser at urfolkskunnskap og tradisjonell bruk av naturressurser er spesielt godt egnet til å ivareta naturen.

Det er dessverre også godt dokumentert at urfolk og lokalsamfunn er spesielt sårbare for ødeleggelse av økosystemer og tap av biologisk mangfold, og for menneskerettighetsbrudd fra uholdbar utnyttelse av naturen. Som miljøforsvarere er urfolk særlig utsatte og utgjør en uforholdsmessig stor andel av de som blir drept. Å kjempe for naturen og miljøet er i dag noe av det farligste man kan gjøre. Derfor er et viktig krav at tilgangen til rettferdighet og til beskyttelse blir tydelig forankret i den nye naturavtalen. De som står i førstelinja i kampen for naturen vi alle lever av trenger og fortjener sterkere vern.

Ressursmobilisering blir en nøkkel for både en sterk naturavtale og dens gjennomføring i praksis

Gjentatte ganger under forhandlingene de siste årene har det blitt trukket linjer mellom den manglende framdriften og krav fra flere utviklingsland om tydeligere forpliktelser om finansiering av gjennomføringen av avtalen. Med økt press på budsjettene og nedgangstider i mange av statene som ofte bevilger midler til implementering av avtaler, samt omfattende bistandskutt i mange land, er det mange av partene som har uttrykt uro for kapasiteten til å gjennomføre den nye naturavtalen.

En rekke land fra det globale sør er tydelige på at de trenger forsikringer om finansiering for å kunne forplikte seg til avtalen. Dette må på plass i den nye avtalen. Rike land har et spesielt ansvar på grunn av deres høye forbruksnivå og økologiske fotavtrykk. Slik økt økonomisk støtte bør ses som en investering, ikke en kostnad, som skaper høy økonomisk avkastning og unngår massive fremtidige kostnader som følge av tap av biologisk mangfold.

Land må også tar mer ansvar selv og vri egne økonomier i en mer naturvennlig retning. Det er nødvendig å fase ut subsidier og øke kostnadene knyttet til virksomheter som er skadelig for naturmangfoldet. Ødeleggelse av natur og biologisk mangfold må slutte å være lønnsomt.

Naturen er viktig for alle sektorer i samfunnet

Ifølge FNs klimapanel er ikke utslippskutt lenger nok for å sikre en levelig klode. Skal vi unngå en global katastrofe, må vi nå anerkjenne naturens egenskaper. Intakte, sunne og mangfoldige økosystemer vil både begrense klimautslipp og hjelpe oss med å tilpasse oss og overleve klimaendringene som allerede rammer verden. Noen av klimatiltakene har hatt utilsiktede, negative konsekvenser for både mennesker og natur. Dette er noe ForUM har pekt på i sitt posisjonsnotat om naturbaserte løsninger, og er også noe vi prioriterer i forhandlingene. Investeringer i naturbaserte løsninger må støtte opp om både klimamålene, naturen og menneskerettighetene.

Å stoppe tapet av naturmangfold krever handling på tvers av sektorer i samfunnet, som involverer ikke bare regjeringer, men også næringslivet og energiprodusentene, landbrukssektoren, finanssektoren, urfolk og lokalsamfunn, og sivilsamfunnet. Alle må dra i samme retning for at vi skal kunne redde naturen. ForUM forventer at Norge vil gå foran som et godt eksempel i Montreal og vise at vi er villige til å gjøre naturvennlige endringer i hele vårt samfunn. Som ledende havnasjon og leder for det internasjonale havpanelet er det viktig at vi står fram som en ambisiøs naturforkjemper i forhandlingene. Vi må verne mer av naturen både på land og hav, og verne et mer representativt utvalg av naturen, også på hjemmebane.


Kronikken ble først publisert på nettsidene til ForUM. Ingrid Rostad er fagrådgiver i ForUM. Hun er også kontaktperson for natur og biologisk mangfold (CBD), FNs miljøprogram (UNEP), sivilsamfunns handlingsrom.

- Annonse -