Dette er et innlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Delta i debatten? Send innlegg til kf@naturpress.no.
Jeg tenker på skogen.
Dette er den skogen jeg har gått gjennom opp til myra hvor jeg henter krefter. Jeg har plukket masse sopp om høsten og funnet spennende spor. Orrfuglen trivdes her og det gjorde elgen også. I sommer hadde hønsehauken fast tilholdssted like overfor skogbrynet.
Nå ligger stien under stammer på tvers for maskinene, så vi kommer oss nesten ikke frem. Det er et kilometer strekk som er fullstendig endret.
Innlegget fortsetter under bildet
Jeg vet ikke om jeg kommer til å gå denne veien noen gang igjen.
Da jeg flyttet hit var skauen førti minutters gange fra huset, nå må jeg gå halvannen time før jeg er forbi hogstfelt og grusveier. Den hogsten som har skjedd de siste årene har vært vanvittig aggressiv.
Vi bæres og holdes i livet av naturen, den tåler ikke alt
Monica Marcella
Jeg forsto jo hva som kom da jeg så arbeidet på skogsbilvei. Jeg satt ikke på hendene mine men tok kontakt med kommunen. Det endte med at jeg klagde kommunen inn til Statsforvalteren fordi de endret trasé på veien uten konsekvensutredning. Naturverdiene vi skrev om da vi sloss mot Zephyrs turbiner ligger nå under granbar og felte småbjørk. Lurt av noen.
Det sitter en rik mann og ser kontoen svulme, jeg våkner i dag og føler meg lutfattig for første gang på veldig lenge.
Jeg sørger over alle som har dødd her i høst og for et leveområde som er borte for mange i lang tid fremover. Over myra som har fått en tynn og gjennomsiktig hensynssone før slagmarken. Dette ble en tung uke. Vi bæres og holdes i livet av naturen, den tåler ikke alt.
Mentaliteten og systemene som gjør dette lovlig skremmer meg.
Dette innlegget ble først publisert på skribentens Facebook-side. Monica Marcella bor i Indre Østfold kommune i Østfold.
