Økotopia – på sporet av en ny naturforståelse | Andrew P. Kroglund.
Erik Dammann er vel den som har kommet nærmest i å skape en massebevegelse kun ved hjelp av en bok, her i landet i alle fall. Med «Framtiden i våre hender» klarte han å tenne en gnist hos en stor flokk av idealistiske nordmenn som ønsket en annen og mer bærekraftig livsstil. Han traff tidsånden klokkerent. Dammann-bevegelsen fikk en periode så stor oppslutning, og pirket borti så mange opplagte svakheter ved det industrielle forbrukersamfunnet, at politikerne på den tiden ble tvunget til å ta budskapet på alvor.
50 år seinere er Framtiden i våre hender Norges største miljøorganisasjon, større enn på 70-tallet, men paradoksalt nok ser den ut til å ha mindre påvirkningskraft i dag. Men det er nå bare undertegnedes svogerforskning.
Har tiden igjen kommet der en bok kan få samfunnspilarene til å vakle litt?
Andrew Kroglund har kanskje ikke hatt en slik ambisjon med «Økotopia – på sporet av en ny naturforståelse», (eller, hva vet jeg) men dette er en viktig og god bok. Jeg klarer ikke helt å forklare hvorfor, men den gjorde meg glad, rett og slett. Og litt optimistisk igjen. Og det er ikke fordi boka bagatelliserer miljøkaoset vi har laget for oss selv.
På ingen måte.
Det språklige først. Det flyter uanstrengt og lett, og teksten er behagelig å lese, trass i det alvorstunge innholdet. Men Kroglund er ikke alvorstung i seg selv, kanskje heller trassig, og det er en lettelse. Og den oser av glede og begeistring for natur. Sørger over alt som er tapt. Pageturner er et slitt uttrykk, men jeg grep meg selv i en utålmodighet på å få lese neste side. Og neste.
I anslaget til boka gir forfatteren et sveip over de mange ulike miljøproblemene verden sliter med, og vi får et innblikk i hvordan menneskelig inngripen av og til får konsekvenser man aldri kunne forestilt seg skulle skje. Kvikkleireskredet som tok livet av ti mennesker på Gjerdrum for fire år siden, kom ikke ut av ingenting. Lokalt hadde vegetasjon blitt fjernet, masser var gravd ut og flyttet på. Globalt hadde klimaendringer skapt et varmere og våtere vær som var egnet til å destabilisere masser. Brått blir en ulykke mer sannsynlig når en høst er lang og veldig våt.
Listen over miljøtruslene og dets årsaker er lang, og Kroglund viser oss sammenhenger. Økende verdensbefolkning, økt handel, mer reising – kan i andre enden gi oss smeltende isbreer, dyr som kveles av plast, gift i matjord og dyrekropper, mikroplast i morkaker.
Kroglund drysser ubehagelige fakta jevnt utover.
For å sette temaene i kontekst på mange ulike måter, har Kroglund valgt å gi stor plass til filosofer, forfattere og naturforskere som han enten siterer eller har intervjuet selv. Mange av dem er kjente; Arne Johan Vetlesen, Erik Dammann, Tom Schandy, Dag O. Hessen, Hans Kolstad, Nils Faarlund, Peter Wessel Zapffe, Knut Hamsun. Listen er mye lengre.
Tankegodset fra disse personene (veldig mange menn, det må bemerkes) er med og løfter miljøproblemene opp i et annet lys, gir oss andre perspektiver når vi er nedgravde i tørre fakta, rapporter, statistikker og elendighetsbeskrivelser.
Dypøkologiens Arne Næss får naturligvis sin plass i filosofibolken. Disse sidene i boka er kanskje de minst tilgjengelige, men burde leses av mange, ikke minst naturvernere av i dag, og de som praktiserer sivil ulydighet.
Kroglund holder seg en god stund i dette dypøkologi-landskapet, kanskje litt for lenge. Men fin øvelse for unge lesere som sliter med konsentrasjonen!
Overforbruk er Norges dårlige samvittighet, eller burde være det. En av mange. Earth Overshoot Day er nå nær 1. august. For Norge sin del alene har vi brukt opp årets tilgjengelige ressurser allerede 12. april. Men «bærekraftslandet» Norge ser en annen vei, slår Kroglund fast.
Norge får mer juling. Kroglund stiller til skue retorikken som norske politikerne tar i bruk for å forsvare sine handlinger, når de skamløst snur opp ned på realitetene ved hjelp av dobbeltkommunikasjon. Som når han intervjuer klima- og miljøminister i 2023, Espen Barth Eide, i forbindelse med motorveibyggingen gjennom Lågen-deltaet i Innlandet.
Barth Eide presterte å overkjøre sitt eget miljødirektorat ved å tillate motorvei gjennom dette naturreservatet, bare noen få måneder etter at selv han signerte den lenge etterlengtede naturavtalen i Montreal.
Men Barth Eide ser annerledes på det, nærmest som om han har forbedret naturen. Han mener utbyggingen førte til kraftig utvidelse av vernet, «slik at det samlet sett kommer bedre ut enn i det prosjektet vi arvet fra forrige regjering.»
Hva er budskapet i boka? Det kommer an på den som leser. Selv tenker jeg på at vi (systemet, forvaltningen, politikerne) har lært å gjøre de riktige byråkratiske, demokratisk forankrede grepene, i vår naturforvaltning. De uangripelige vedtakene, språklig korrekte. Men det hjelper ikke at jussen og retorikken er på plass, når natur og biologisk mangfold raderes ut i et tempo vi aldri tidligere før har sett. Er det naturforvaltning da? Nei, det er egentlig markedstilpasning og sysselsettingspolitikk, i et regnskap der naturen er salderingspost.
Systemtvangen er så stor. Kapitalkreftene så enorme. De demokratiske globale institusjonene, som FN, skal ivareta menneskeheten på et overordnet nivå, men mangler reell makt og innflytelse. Kortsiktig markedstankegang vinner over de langsiktige hensynene. Samfunnet har blitt så komplekst at selv om motivene er gode er det vanskelig å få gjennomslagskraft.
Teoretiseringen og filosoferingen kler denne boka godt. Den bærer den, og det flyter uanstrengt over i det prosaiske og konkrete.
Det er likevel befriende å komme til bokas avslutning hvor Kroglund har laget vedlegget «En politisk handlingsplan». Her er den praktiske politikken! Det er dette som er Økotopia. Det er mye som kan gjøres, og veldig mye som er uprøvd. Dessuten er det gjennomførbart.
Et av punktene er:
Økologisk økonomi innføres som pensum på videregående skoler og på universitetet.
Nydelig!
Merknad: Naturpress utgis av Transit media AS, hvor Andrew Kroglund har en mindre aksjepost.