Sivil ulydighet og gule vester – brysomt eller i maktens tjeneste?

• Få nyhetsbrev fra Naturpress

Dette er et innlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Delta i debatten? Send innlegg til kf@naturpress.no.

Gjennom flere år har politikere fra flere partier sagt slikt som «hvis folk griper til gule vester, så har vi tapt». Når gjelder bompenger og motstand mot klimatiltak, så gis altså en viss type aksjonister en slags vetorett mot tiltak som er i flertallets langsiktige interesse. 

Hvis derimot klimaaktivister hindrer trafikk eller gjør annen sivil ulydighet, så hører vi få politikere si «Vi skjønner at vi har mislykkes med klimapolitikken, og at folk er frustrert og fortvilte nå, så vi skal øke innsatsen». Snarere blir de avfeid som destruktive og useriøse, og at det skader klimasaken. Om noe, så brukes det som et påskudd til å være mer «ansvarlige», som i innarbeidet nytale betyr å fortsette som før på en kurs som internasjonalt iblant oppfattes som så useriøs eller uansvarlig. Dette førte til at Norge ikke fikk tale på et av FNs siste klimamøter og som har bidradd til at vi har passert halvannengraders målet. Her hjemme er det likevel annerledes. Aksjoner med gule vester mot bompenger og klimatiltak, eller tanker om at det kan dukke opp, er «forståelige folkelige protester som det er viktig å lytte til». 

Man kan spekulere på om den ulike behandlingen de forskjellige typene av aksjonister får i offentligheten kan forsterke en polarisering. Når frykten for gule vester styrer politikken i den grad at det brukes som påskudd til å unngå å følge faglige råd om sterkere miljøtiltak, er det ikke rart at noen klima- og miljøaktivister kopierer suksessen og prøver å påvirke utenom det å bruke stemmeseddelen, selv om reaksjonene ofte er negative.

Denne ubalansen i de styrendes reaksjoner er i seg selv et politisk valg. Man er mer redd for å tape stemmer fra bompengemotstandere, klimaskeptikere, oljelobbyen eller andre som ikke tar natur- og klimakrisen alvorlig enn fra de som begynner å miste troen på fremtiden på grunn av den politiske handlingslammelsen. 

Da er det kanskje heller ikke rart om en del mister håpet, og at det oppstår en vond sirkel hvor flere tenker at det beste man kan gjøre er å prøve å sikre seg selv og ha det behagelig på kort sikt. Med en usikker fremtid kan man kanskje like gjerne feste så lenge det er mulig? 

- Annonse -

Selv i ganske grønne kretser har jeg hørt flere være på nippet til å miste motet om at endring nå er mulig. Regjeringens naturmelding er så fortvilende svak, statlige retningslinjer om klima- og miljø har flere unntak enn egentlig regler. Hovedsatsningen fortsatt er på olje og gass, selv om dette er investeringer som ikke bare undergraver naturgrunnlaget, men også i lengden vil bli et tapsprosjekt rent økonomisk. 

På lengre sikt tilsier rasjonell egoisme at man bør gjøre det man kan for å skape et samfunn innenfor planetens tålegrenser. Uansett hvordan man vrir og vender på det så har vi bare én klode på deling. Du må ikke like dyr og natur for å skjønne at miljø og klimahensyn må prioriteres langt sterkere. I lengden kan vi ikke ha en ressursbelastning som overskrider planetens tålegrenser, uten at vi hvert år svekker sjansene for velferd, trygghet og valgfrihet i årene som kommer. 

Slik sett står vi i den paradoksale situasjonen at mange av de som snakker om stø kurs og trygg styring, er de som utfordrer det mest. Eller – mulig de forsøker seg på stø kurs, men spørsmålet er hvor. Og når vi vet det så er det i hvert fall ikke trygg styring. Nå ser det også ut til at en ny regjering kan bli dominert av Frp, og slik sett at det ikke bare er de såkalte styringspartiene Ap og H som bestemmer retningen. På den annen side er det mulig at en Frp-dominert regjering bare blir moderat verre enn dagens Sp-dominerte, i hvert fall når det gjelder klima og miljø. Så er det likevel slik at det at tiden går gjør denne situasjonen stadig mer prekær. 

Stockholm Resilience Centre har dokumentert at verden har overskredet seks av ni av planetens tålegrenser. Dette er ikke bare knyttet til klimaendring, men også blant annet avskoging, tap av biologisk mangfold, spredning av syntetiske kjemikalier som plast, forringelse av ferskvann og bruk av nitrogen. Vi er også nå godt på vei forbi halvannengraders målet 

Jeg sitter både i et kommunestyre og i et fylkesting, og mener vi skal være glade for at det norske politiske systemet er bedre enn i mange andre land. Et sosialt og liberalt demokrati er ikke selvsagt, og vi ser tunge tilbakeslag mange steder. Så har ledende politikere skadet tilliten, gjennom håndteringen av habilitet og annet. Men om de overlater eget ansvar for å se langsiktig og helhetlig til de aksjonistene de frykter mest, har de abdisert fra ansvaret de har som folkevalgte. Da er det ikke vanskelig å forstå at noen mister troen på det politiske systemet eller fremtiden. 

Ja, utjevning og sosial bærekraft må stå høyt på dagsorden. Til de som er mest bekymret for om klimatiltak slår sosialt ulikt ut, så er det likevel på sin plass å minne om at det å la klima- og naturkrisen utvikle seg som i dag, tross alt er det som blir verst – særlig for de som har minst. Det er pussig hvordan enkelte klimatiltak regelmessig skytes ned fordi f eks en flyavgift smerter mindre for de som har mest, samtidig som de fleste uten videre godtar høy matmoms enda det slår enda hardere ut for de som har minst. Å skape et billigere og bedre kollektivtilbud vil uansett og åpenbart være bra både for naturen og for mennesker med dårlig råd. 

La oss dermed gå sammen om løsninger, heller enn å finne påskudd for å gjøre minst mulig. Det er få andre politikkområder som slås i hjel av at de ikke til enhver tid er fullt også ivaretar alle andre samfunnshensyn. Dette bør dermed ikke regnes som et argument for å gjøre for lite, men heller for å forsterke andre mekanismer for sosial utjevning. 

Økonomen Kate Raworths smultringmodell sier noe om hva som kan regnes som et bærekraftig samfunn. Hvis vi går utenfor «smultringen», er vi utenfor planetens tålegrenser, noe som i lengden ikke er mulig. Vi tapper jorden for ressurser, eller vi forurenser mer enn jorden absorberer. Hvis vi kommer inn i tomrommet inne i smultringen så går vi på akkord med sosial bærekraft og lager et dårlig og ustabilt samfunn på andre måter. Men så er det et stort felt av muligheter inne i selve smultringen. La oss derfor jobbe for en politikk for fremtidshåp.

Øyvind Solum er fylkestingsrepresentant og fylkesleder i Akershus og i kommunestyret på Nesodden, for MDG.