Dette er et innlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Delta i debatten? Send innlegg til debatt@transitmedia.no.
Å sette av enkelte verneområder med null fiske i er det mest kraftfulle løftet man kan gi havet.
Her kommer en tankerekke om noe av det viktigste å få pratet ut om akkurat nå:
Regjeringen får både ris og ros for sitt varslede fiskestopp i tre deler av Oslofjorden. Naturvenner er lettet og har fått tilbake håpet. Noen medier har valgt å løfte frem stemmer som er “fryktelig skuffet” og sinna, og i sosiale medier plantes stikkordet “symbolpolitikk”. Noen ytterst få politikere jeg har hørt de siste dagene, et mindretall, lever fortsatt i villfarelsen om av vern ikke virker. Det store flertallet, blant annet AP, H, SV, V og MDG står støtt i de faglig anbefalte fiskeritiltakene. Akkurat dette er ferdigsnakka. Nullfiskeområder blir innført.
Det er ikke vanskelig å forstå fiskernes fortvilelse, enten du fisker som yrke eller på fritiden. Tiltaket er spesielt ille for fjordens gjenværende yrkesfiskere. I et dialogmøte vi i Naturvernforbundet hadde med Fiskarlaget forrige uke ble det klart at ca 5 yrkesfiskere i Oslofjorden bor slik til at de i alvorlig grad berøres og vil kunne miste levebrødet. Ikke mange, men individuelt sterkt berørt. Så er det en god del fritids- og yrkesfiskere som ikke kan fiske akkurat som før, og må tenke annerledes.
I det hele tatt er Oslofjorden en studie i hva det koster å ignorere ansvarlig fiskeri, natur- og miljøpolitikk. Til slutt må det ryddes opp på overtid, til mangedobbelt bry og kostnad.
Fiskeforbudet er helt nødvendig nå. Det har i flere generasjoner vært fritt frem for all slags fiske i Oslofjorden. Null bestandsoversikt og null kvotestyring. Dermed har flere store kysttorskebestander, nøkkelarter i kystøkosystemet, kollapset fra omlag fire millioner gyteindivider hver, til nær null. Hvitting og flere andre fiskeslag har gått samme veien. Det er nå så lite stor fisk at den økologiske funksjonen deres er borte fra økosystemet. Det bidrar faktisk til mer lurv. En ond sirkel.
Fiskerne har rett i flere ting: De har ikke skylda for fjordens elendighet. De har grunn til å være sinte. Og de fortjener skikkelige kompenserende tiltak, å bli mye sterkere involvert i redningsaksjonen for fjorden. Kanskje det også trengs en kondemneringsordning for gamle trålere.
Samtidig kan ingen med rette hevde at dagens kommersielle fiske eller fritidsfiske er uvesentlig for livet i havet, og at fiskestopp er symbolpolitikk. Virkeligheten er ikke symbolsk, den er enkel og brutal: Hvis vi skal holde liv i håpet om å få tilbake torsk og andre store arter i Oslofjorden, så må de få fiskeindividene, torskemammaer og torskepappaer som ennå er i live i de lokale, stedbundne stammene, få være mest mulig i fred. En stund. Livet i havet har en fantastisk kraft til å formere seg og reparere seg selv. Om det får sjansen.
Årsakene til at fiskebestandene er i krise er mange. Kloakk og nitrogen, miljøgifter, historisk overfiske, spøkelsesfiske, ødeleggelse av strandsone og gyteområder. Faktum er likevel tydelig: Fjorden tåler ikke mer fiske akkurat i dag. Dette vet marinbiologer, fiskeriforvaltere og ikke minst fiskerne selv svært godt, også fra en lang rekke andre tilfeller. Når bestander er presset for hardt og fisket ikke stoppes i tide, blir bestandene helt borte eller forblir små. Alle taper. Ikke minst fiskerne. Overfiske er dårlig for fisken og det er dårlig butikk. Vern derimot er en god investering.
Vi bør ikke overse at i Nord-Norge har massevis av torskefiskere akkurat nå fått kuttet kvotene sine med 30-40 prosent. Noen går konk. Da silda og senere lodda for noen tiår siden kollapset, mistet tusenvis av fiskere levebrødet. Mange ganger hvert år blir forskjellige fiskerier i Norge bremset for å sikre bestandene og fremtidens fiske. Og i Oslofjorden og på Skagerrakkysten har flere tusen kystfiskere de siste tiårene allerede mistet livsgrunnlaget, nettopp fordi fisket ikke ble skikkelig regulert i tide og ressursgrunnlaget forsvant. Når fiskebestandene holdes bærekraftige gir det arbeidsplasser og liv, langs hele kysten.
Vi trenger åpenbart en mer langsiktig og forutsigbar forvaltning av fiskeriressursene.
Akkurat nå står Oslofjorden i den klassiske kampen. Langt på overtid er et fiskeforbud siste mulighet til å redde restene av det som en gang var store og rike bestander. Desto viktigere er det å ha is nok i magen til å holde fast ved vitenskap, ansvarlig fiskeriforvaltning og føre var-prinsippet. Fiskeforbud er derfor alt annet enn symbolsk. Det er tvert om det beste håpet om å bevare en rik og produktiv fjord. Det er viktig for over en million innbyggere rundt fjorden. Og det er viktig for fremtiden til kystfiskenæringen selv.
Mange peker på at fjorden ødelegges av forurensing og kloakk. De har rett. Som sagt, og det må gjentas, er fjordens problem generasjoner med forurensing, nedbygging, overfiske og etterhvert global oppvarming og alt for mye nitrogen. I tiår etter tiår har helt nødvendige rensetiltak blitt utsatt. Selvsagt vil ikke fiskeforbud alene løse fjordens problemer. Nitrogentilførselen må ned. Da er planer om nye stor-utslipp fra en sprengstoff-fabrikk på Hurum eller oppdrettsanlegg, eller frittrennende kloakk fra renseanlegg under reparasjon, utrolig dårlig og inkonsekvent politikk fra regjeringen. Ikke rart at fiskerne river seg i håret.
Det politiske ansvaret for Oslofjordfiskets kollaps ligger på Norges siste 10 – 15 fiskeriministre og Storting. Det er de som har hatt ansvaret for å opprettholde en livskraftig fiskerinæring i Oslofjorden og for å sikre et livskraftig økosystem som grunnlag for fiskeriene. De har sovet mens den ene bestanden og arten etter den andre forsvant, og fiskerjobbene med dem. De har sett bort mens yngle- og oppvekstområdene for fisk ble bygget i stykker. De har ikke fått med seg kommunal- og miljøministre på å bremse nitrogenutslippene i tide. Og alt for lenge fikk fisket fortsette som om bestandene formerte seg og ga avkastning som før, når de krympet.
Da ble det dagens fiskeriminister Sivertsen Næss som til slutt måtte trå til for å redde stumpene. Ære være henne og statsminister Støre for det. At fiskestopp alene ikke løser alle problemer er ingen god grunn til å fiske opp de aller siste Oslofjordtorskene nå.
Oslofjorden er et sviende eksempel på hvor dyrt det blir å ignorere, utsette og snakke bort fagkunnskap og ansvarlig, forebyggende miljøpolitikk. Tiltak bør komme FØR kriser.
Samhold, handling og å prate sammen gir håp.
Dette skal vi klare!
Teksten ble først lagt ut på forfatterens FB-side.
