Dette er et meningsinnlegg som står for forfatterens regning.
Hva er PFAS?
PFAS er en gruppe på om lag 10 000 syntetiske stoffer som brukes i alt fra industriprosesser til brannskum, tekstiler og emballasje. De brytes knapt ned og blir værende i miljøet i hundrevis av år. Ifølge endringsdirektivet (EU) 2026/805 er PFAS påvist i over 70 prosent av grunnvannsovervåkingspunktene i EU, og eksponering knyttes til svekket immunforsvar, hormonforstyrrelser og kreft.
Gjeldende regelverk – fra drikkevann til overflatevann
Drikkevannsdirektivet (EU) 2020/2184 har grenser på 0,10 µg/l for summen av 20 PFAS og 0,50 µg/l for PFAS totalt, som skal være oppfylt fra 12. januar 2026. Endringsdirektivet (EU) 2026/805 endrer vanndirektivet, grunnvannsdirektivet og direktivet om miljøkvalitetsstandarder og innfører standarder på 0,0044 µg/l for summen av 25 PFAS i overflatevann og summen av fire PFAS i grunnvann. Direktivet skal gjennomføres innen 21. desember 2027, og god kjemisk tilstand for de nye stoffene i overflatevann skal nås innen 2039.
I Norge må endringsdirektivet, når det er innlemmet i EØS-avtalen, gjennomføres i vannforskriften. Drikkevannsforskriften har fra 1. januar 2026 en grense på 0,004 µg/l for summen av PFOS, PFOA, PFNA og PFHxS, og gjødselvareforskriften setter fra 2028 en grense for PFOS og PFOA i råslam. Under REACH begrenser forordning (EU) 2024/2462 PFHxA, mens et bredt restriksjonsforslag fremmet av Norge og fire andre land fortsatt er under behandling.
Praktiske konsekvenser for virksomheter
Ved terrenginngrep i grunn der PFAS etter en risikovurdering må likestilles med normstoffene, krever forurensningsforskriften kapittel 2 undersøkelser og tiltaksplan godkjent av kommunen. Industrien bør planlegge utfasing eller inneslutning av PFAS, og tillatelser kan omgjøres etter forurensningsloven § 18, blant annet dersom skaden blir vesentlig større enn ventet eller ny teknologi gjør vesentlige reduksjoner mulig. Lange frister bør ikke leses som en oppfordring til å vente. Forurenser-betaler-prinsippet står sentralt, men kostnadsfordeling og eventuelt utvidet produsentansvar for PFAS er uavklart.
POPs-forordningen (EU) 2019/1021 setter grenser for blant annet PFOS, PFOA og PFHxS i avfall. Over disse skal POP-innholdet destrueres eller irreversibelt omdannes. Etter anskaffelsesloven § 5b skal oppdragsgiver ta hensyn til klima og miljø, i kunngjøringspliktige anskaffelser som hovedregel med minst 30 prosent vekt. Kontraktsrettslig bør PFAS-risiko fordeles uttrykkelig. Forurensning selger kjente eller måtte kjenne til, kan utgjøre en mangel etter avhendingslova § 3-7, jf. § 3-9, selv ved «som den er»-forbehold, og entreprise- og avfallskontrakter bør regulere uforutsette funn og merkostnader.
Hvordan kan virksomheter forberede seg?
Virksomheter bør kartlegge egen PFAS-eksponering og gjennomgå utslippstillatelser og kontrakter. Nordisk harmonisering bør ikke forutsettes, ettersom gjennomføring og tilsyn varierer mellom landene. Rensing gir konsentrater som må håndteres og destrueres på en dokumentert sikker måte; høytemperaturforbrenning kan være relevant, men er energikrevende og garanterer ikke alene fullstendig destruksjon.
Fremtidsutsikter
Grenseverdiene vil trolig skjerpes, med mulige standarder for total PFAS og en bred REACH-restriksjon. Reguleringen må likevel skille mellom å begrense ny tilførsel og å sikre kapasitet til å håndtere PFAS som allerede finnes, og gjennomførbare overgangsordninger blir viktige der alternativer mangler.
Virksomheter som handler tidlig, vil stå bedre rustet – både regulatorisk og konkurransemessig.
Artikkelforfatteren er ansatt i NG Nordic AS. Fremstillingen står for forfatterens egen regning og gir ikke uttrykk for arbeidsgiverens standpunkter.
Henriette Standnes Brochmann, advokat, NG Nordic AS
Advokat, NG Nordic AS
