KRONIKK / ESSAY | Dette er et innlegg som gir uttrykk for skribentens meninger.
Har du hørt om “The Great Unraveling” eller “The Great Simplification”? Kanskje har du tenkt at det er noe spirituelt tull og scrollet videre. Eller en rar dommedagssekt som tilber kometer eller er opptatt av chakraer. Dette er ikke science fiction eller fantasy, men handler om noe uunngåelig som ikke ligger så altfor langt inn i fremtiden og noe de fleste som lever i dag kommer til å oppleve. Ikke som en forbigående engangshendelse, men noe som gradvis vil prege hverdagen mer og mer for hver eneste dag og for hver eneste nye generasjon i fremtiden.
I motsetning til religion og økonomisk mytologi uten noe begrep om grenser eller en forankring i vår fysiske virkelighet handler dette nettopp om fysikk. Det handler om hvor mye energi vi må ofre for å få energi tilbake. Det handler om ressursknapphet. Det handler om konkrete begrensninger. Det handler om hva som skjer med en stadig mer kompleks sivilisasjon når et voksende energioverskudd plutselig tipper over til å krympe permanent. Dette er tross alt den første moderne, globale og industrielle sivilisasjonen.
Og trolig den siste.
Sannsynligvis kommer andre sivilisasjoner og avløser denne, men det vil ikke kunne bli noe i nærheten av den vi kjenner i dag. Overfloden av tilgjengelig energi og materialer vil være et fjernt minne. Ingen selvfølgeligheter som f.eks pakker fra utlandet levert på døra, som du bestilte dagen før.
Ingen gigantiske kjøpesentre som renner over av de aller ferskeste trendene til overkommelige priser.
Ingen billige flyreiser som kan ta deg fram og tilbake for å shoppe i en tilfeldig valgt storby en langhelg.
Ingen roboter til å klippe gress, støvsuge, vaske vinduer, danse, pleie de eldre, tømme oppvaskmaskinen og rydde.
Intet kontinuerlig tilgjengelig globalt internett som kan servere deg underholdning, nyheter, informasjon eller kunnskap når enn du måtte ønske det.
Ingen “sexy” arbeidsplasser innen IT, konsulentbransjen, forbrukerelektronikk, børs eller markedsføring.
Ingen smarthus der alt styres av siste versjon av en eller annen app.
Ingen milliardærer (digg, ikke sant?)
Ingen massive nye motorveiprosjekter, skyskrapere eller flyplasser. Av de som allerede eksisterer vil de fleste forfalle.
Vi vil få en dekompleksifisering, eller en forenkling om du vil. Ofte kalles det kollaps (ref. Joseph Tainters bok “The Collapse of Complex Societies”), men det er et ord mange tolker som noe brått og ukontrollert som skjer over natta. Det er ikke tilfelle. En slik forenkling eller kollaps vil gå i rykk og napp over mange tiår, kanskje flere århundre. Hver eneste nye generasjon med mennesker vil ha det enda litt trangere enn generasjonen før, i motsetning til hvordan det har vært tidligere.
Hvor kompleks en sivilisasjon kan ta seg råd til å være avgjøres av størrelsen på energioverskuddet. Les gjerne setningen igjen og tenk over hva det betyr. Vi nærmer oss slutten på “the great acceleration” (også tidvis beskrevet som karbonpulsen), som er en engangshendelse i menneskehetens historie, der vi brenner opp fortidens massive karbonlagre over bare et par århundre – flere titalls millioner ganger raskere enn de ble dannet.
Dette enorme “karbonbatteriet” har planter og planteplankton “ladet opp” over mange hundre millioner år, ved hjelp av sollys og fotosyntese. Karbondioksid i planetens atmosfære har blitt fanget og lagret av planteplankton, alger og andre planter, og over tid har det blitt konsentrert fossilt karbon dypt nede i bakken. Vi kjenner disse fossile karbonlagrene som olje, kull og gass. I realiteten er det energien fra fortidens solstråler som traff planeten, konvertert i kroppene til våre fjerne forfedre. Disse tidlige organismene levde her lenge før det eksisterte noe som lignet pattedyr.
En plante lager forresten ikke oksygen for sin egen del, men ved å absorbere sollyset kan de nemlig ved hjelp av seks karbondioksidmolekyler og seks vannmolekyler produsere ett eneste glukosemolekyl. Og det er nettopp glukosen de er ute etter.
I tillegg dannes det seks oksygenmolekyler, som et biprodukt (eller avfallsprodukt) fra denne prosessen. Hvert eneste åndedrett du trenger for å eksistere er bare mulig fordi avfallet fra plantene tilfeldigvis er oksygen.
Ett eneste fat oljeekvivalenter (boe) omregnet til arbeidskraft inneholder energien tilsvarende en person som jobber fulltid i nesten fem år. Årlig forbruker vi mennesker nesten 100 milliarder boe, noe som betyr at vi i praksis har nesten 500 milliarder fossile “energislaver” som jobber for oss og gjør det aller meste av tunge løft på vegne av menneskeheten. (Ikke bare tar vi alt dette for gitt, men prislappene vi har satt reflekterer verken de reelle kostnadene eller verdien vi får ut av det på en riktig måte.)
Og disse energislavene kommer i tillegg til de milliardene av mennesker som er i arbeid i dag. Dette enorme energioverskuddet har gitt oss den vanvittige teknologiske utviklingen man også refererer til som “the great acceleration”. Det var også dette eksplosivt voksende energioverskuddet som drev hele den industrielle revolusjonen. Vi brenner oss gjennom planetens karbonbatteri flere titalls millioner ganger raskere enn det ble oppladet av fortidens sollys og planteliv, men de færreste ser ut til å reflektere over at dette er noe vi i fremtiden må klare oss uten.
Ingen mennesker som lever i dag har opplevd noe annet enn at dette energioverskuddet vokser år etter år. Det er litt større i dag enn det var i går, og i morgen vil det være enda litt større enn i dag. Vi tar det også for gitt. Men det varer ikke så veldig mye lenger før vi bikker over toppen. For selv om økonomisk mytologi med sine klamme, grådige fingre har overtatt roret til sivilisasjonen vår, vil det alltid være termodynamikkens lover som bestemmer kursen til dette gigantiske skipet i virkeligheten. Og skipets voldsomme momentum mot et gigantisk isfjell gjør at det vil ende på havets bunn.
Skipet er vår moderne sivilisasjon, isfjellet er fysikkens lover og havbunnen er vår felles destinasjon. Med mindre vi bremser, svinger unna eller finner oss livbåter. Men det er for sent å bremse og svinge unna. Vi har allerede kollidert og tar inn vann.
I oljealderens spede begynnelse fikk vi 100 fat olje tilbake ved å investere energien fra kun ett fat. I dag får vi bare 13. Og dette tallet synker nå permanent. Ingen penger i hele verden kan gjøre noe med termodynamikkens lover.
Hele idéen om at ting alltid skal bli bedre og billigere, og at vi alltid skal få bedre teknologi og at alt skal bli mer tilgjengelig, har for lengst blitt sementert som det dominerende narrativet i kulturen vår. Det forventes at ting alltid skal bli bedre og bedre, som om det var en naturlov. Hva nå enn “bedre” egentlig innebærer. For det meste handler det egentlig bare om et jag etter neste dopamintrigger. En evig kamp for å forbrenne mer energi for å ødelegge enda litt mer av planeten, fordi målet er at tallene hele tiden må stige fortere.
Mange er overbevist om at vi alltid vil innovere oss ut av enhver situasjon og elegant overvinne hver eneste potensielle hindring som måtte komme i vår vei. Dette er også en overbevisning basert på at vi hele tiden fram til nå har hatt et voksende energioverskudd. Vi har alltid hatt råd til å sløse bort energi og materialer for å finne ut av ting. Det hadde ikke noe å si om energien eller materialene ble tapt for alltid, for vi har hatt så vanvittig mye å ta av uansett.
Og vi har stort sett ignorert alt av økologiske kostnader og negative konsekvenser. Antagelsen er at “hvis vi har klart X tidligere, vil vi derfor også klare Y i fremtiden”. For alltid. Fordi mennesker er uendelig kreative og innovative. Fordi en eller annen teknologi i fremtiden. Fordi vi er en helt unik art, selve sluttproduktet av evolusjonen og “noe annet” enn andre livsformer på planeten. Vi ser på oss selv som uslåelige.
Som et resultat av dette perverse overforbruket av energi har også økonomien i en relativt kort periode kunnet vokse eksponentielt og ukontrollert. Alle de negative konsekvensene, som naturødeleggelser, mikroplast, utryddelser, forsøpling, forgiftning, utslipp, antibiotikaresistente bakterier, smelting av permafrost, evighetskjemikalier (PFAS), økende ulikhet, spredning av virussykdommer, tørke, bresmelting, overfiske og veldig mye annet har blitt utelatt fra regnestykkene fordi målet har vært (og er fortsatt) at abstrakte tallsummer skal fortsette å vokse for evig.
Økonomisk mytologi og et antroposentrisk verdensbilde har gitt oss frie tøyler til å ofre biomangfoldet og et stabilt klima, selve livsgrunnlaget vårt, for å kunne nå dette helt urealistiske og irrasjonelle målet. Helt uten å anerkjenne grenser, fysikkens lover eller at nettopp et rikt biomangfold er selve fundamentet som gjør liv på denne planeten mulig. Vi har i fellesskap gått med på å prioritere kvantitet over kvalitet og valgt makt foran visdom.
Biomangfoldet er vår viktigste direkte energikilde, i motsetning til hva mange tror. Joda, sola er fin å ha, men uten biomangfoldet har vi ingenting å spise. Husk at alle de andre planetene i dette solsystemet også har tilgang på rikelige mengder med sollys. Men de har ikke matjord, fotosyntese eller en levelig atmosfære.
Når energioverskuddet krymper, som det uunngåelig vil gjøre, kan vi ikke lenger ta oss råd til å glatte over alle de negative konsekvensene av overforbruket vårt. Vi kan ikke lenger fikse alle hullene i asfalten, reparere alle sprekkene i fundamentene eller vedlikeholde all den andre infrastrukturen vår.
Mye av det som bryter sammen og blir ødelagt vil forbli sånn for alltid. Konsekvensene av å både behandle planeten som et utømmelig varelager og en uendelig stor søppelfylling vil bli veldig mye vanskeligere å håndtere når vi samtidig må nedskalere og kutte forbruket av det aller meste annet.
Maskiner som ikke enkelt kan repareres i en garasje i nabolaget, vil bli stående igjen som livløse, overgrodde skulpturer i landskapet. Som en påminnelse om en naiv sivilisasjon som fløy for nær solen, som gravde for dypt og forsynte seg for grådig. Overalt vil det finnes rester av en kultur fra fortiden som i et forbigående blaff i den store sammenhengen prioriterte hyperindividualisme og konkurranse fremfor samarbeid.
En epoke der ekstrem narsissisme og manglende empati ble sett på som en styrke, ikke et avvik. Menneskene i denne tidsalderen mistet gradvis retningssansen, distanserte seg fra virkeligheten og levde over evne – helt til de ble innhentet av fysikkens lover og det stoppet av seg selv. De som lever her om hundre år vil nok ha problemer med å forstå hvordan dette kunne skje og hvorfor det kunne gå så langt uten at noen trakk i nødbremsen.
Vår sivilisasjon er den mest komplekse som noensinne har eksistert. Og et krympende energioverskudd vil tvinge fram en reduksjon i kompleksiteten. Det vil bli en forenkling. Dessverre er vi blitt energiblinde etter generasjoner med en voksende overflod av tilgjengelig energi og naturressurser, og vi tenker ikke så mye over at dagens vanvittige overskudd er like unormalt som det er midlertidig.
Veien ned igjen fra toppen av “karbonpulsen” vil bli humpete og tidvis kaotisk. Den vil være ukomfortabel og veldig vanskelig å akseptere. Virkeligheten vil gradvis stemme mindre og mindre overens med forventningene vi har hatt (og kanskje fortsatt har), og bildet av fremtiden som foreldrene våre har malt for oss vil falme og forbli en fjern ønskedrøm. Et fantasiscenario som hører hjemme i eventyrbøker. Det nye terrenget vil minne så lite om det gamle kartet vi pleide å forholde oss til at vi like gjerne kan brenne det for å holde varmen.
Ofte når jeg prøver å forklare folk dette får jeg enten høre at jeg er pessimist, fossillobbyist eller at jeg ikke har fått med meg hvor utrolig billig “fornybar energi” har blitt og kommer til å bli i fremtiden. Og at jeg ikke skjønner at “teknologien blir bedre og bedre”, som en slags naturlov. Det skjer også rett som det er at jeg kalles en hykler. Som om man ikke skal få lov til å kritisere et system man tvinges til å være en del av for å eksistere.
Men jeg trodde også en gang i tiden at vi skulle fikse alt med “fornybar energi”. Jeg heiet på Just Stop Oil og så på fossilbransjen som enkle, grådige tegneserieskurker. Det var fryktelig mye mer komfortabelt og lettere å forholde seg til enn å bruke masse tid på bøker om hvordan ting faktisk henger sammen. Kjappe løsninger og raske svar med to streker under blir ofte snarveiene man velger og som krever minst innsats. Man kan konkludere og gå videre til noe annet.
Selv er jeg ingen ekspert på noe av dette, men jeg har omsider kommet dit hvor jeg på en måte kan myse og se konturene av hvordan dette henger sammen. Jeg forstår det i grove trekk og jeg er komfortabel og trygg nok på stoffet til at jeg føler jeg kan forklare essensen i det. Men jeg bommer sikkert masse også. Det er garantert mange steder hvor folk med mer kunnskap og forståelse kan korrigere meg. Men jeg har fortsatt til gode å bli servert noen motargumenter som ikke ignorerer fysikkens lover eller erstatter vår fysiske virkelighet med antagelser eller mytologi.
Grunnen til at jeg fortsetter å dele disse tekstene med ujevne mellomrom er todelt. På den ene siden gjør det at jeg får mer erfaring med å strukturere tankene og koble disse tingene sammen, kanskje på nye måter enn før. Kanskje jeg inkluderer noe jeg ikke visste tidligere eller hadde glemt å ta med. For det meste skriver jeg for min egen del.
Men på den andre siden kan det hende det kan hjelpe andre med å forstå disse sammenhengene selv. Denne prosessen har tatt meg fem år, og det har vært en emosjonell berg-og-dalbane av dimensjoner. Jeg lærer noe nytt hele tiden og det dukker stadig opp nye puslespillbiter som passer inn et eller annet sted i det store bildet. Men det er fortsatt mange hull. Om noen andre får utbytte av å lese det jeg skriver er det jo bare en bonus.
Hvis man først ønsker å lære om dette så bør man være forberedt på at det er ganske tungt og deprimerende, i alle fall til å begynne med. For det kan oppleves både overveldende og håpløst. Kanskje det er derfor mange velger å forholde seg til enkle “løsninger” og korte svar. Man kan slå seg til ro med at “det ordner seg sikkert”, og fortsette livet sitt omtrent som før. “Mer havvind og elbiler”, kanskje til og med man kan trykke det på en t-skjorte eller en button.
Da jeg selv begynte å ane konturene av hvordan vi ligger an fikk jeg også en reaksjon. Når du først forstår dette er det ingen vei tilbake igjen. Du kan aldri noensinne reise tilbake i tiden til da du ikke forstod det. Man ser verden, sivilisasjonen og kulturen vår på en helt annen måte enn før. Det gamle verdensbildet ditt slår sprekker og raser sammen, og det går ikke an å bygge det opp igjen sånn som det var. Uansett hvor hardt du prøver. Og du oppdager at den rollen du trodde du hadde ikke passer inn i den nye virkeligheten.
Du begynner å lure på hvor mye av det du har trodd hele livet som egentlig er basert på en løgn. Hvor mye som er sannheter med kreative modifikasjoner, der hensikten alltid har vært å bevare et system som aldri noensinne kunne bli bærekraftig. Og hvor mye som er rent oppspinn og fantasi. Hvor mye tror vi på fordi “alle andre” tror på det samme?
Joda, du kan sikkert prøve å glemme eller ignorere det. Du kan bli religiøs, du kan begynne å meditere og desperat søke svar i det mer spirituelle eller du kan tvinge deg selv til å fylle dagen med så mange gjøremål og skaffe deg en så tettpakket timeplan at du ikke har tid eller energi til å anerkjenne det lenger. Men det vil alltid være der i bakhodet ditt. Det forsvinner aldri igjen.
Og uansett hva du gjør, samme hvor mye du prøver å rømme fra virkeligheten, er du fortsatt en jordboer. Det er ingen vei ut av dette, du må gjennom. Så selv om du av ulike grunner ikke vil anerkjenne virkeligheten må du også forholde deg til hvordan hverdagen din påvirkes av at en moderne industriell sivilisasjon flater ut på toppen av karbonpulsen og uunngåelig tvinges inn i en massiv, permanent nedskalering på veien ned. Du skal faktisk gjennom en “Great Simplification”, med alt det måtte innebære.
Du og jeg, og absolutt alle andre.
Dette innlegget ble først publisert på Substack av Ettervekst, og er republisert med godkjennelse. Naturpress kjenner identiteten til skribenten.
