Vi har bare én jord, og muligheten til å eksperimentere med den er begrenset. Som erstatning bruker Elin Darelius et snurrende basseng med et Antarktis av pleksiglass.
Grenoble tank
I Grenoble i Frankrike finnes et laboratorium av jorden. Det er rundt som jorden, 13 meter i diameter og fylt med vann, slik jorden har hav. Og som jorden, snurrer det rundt og rundt.
Elin Darelius og Nadine Steiger forbereder eksperimentene. Glassfjellet Nadine sitter på er Antarktis, mens Elin har satt seg på havbunnen utenfor.
– Det er en karusell og et svømmebasseng på samme tid.
Polarforskeren Elin Darelius er førsteamanuensis ved Geofysisk institutt ved Universitetet i Bergen, og Bjerknessenteret. Nå leder hun eksperimentene i Grenoble, der kolleger fra Bergen, Frankrike, Tyskland, Storbritannia og Sør-Korea også deltar.
Forskerne vil bruke det snurrende bassenget til å studere hvordan varme havstrømmer smelter de store isbremmene rundt Antarktis fra undersiden.
Antarktisisen brekker
De vet det skjer. Under et tokt Elin Darelius var med på i 2013, satte forskerne ut måleinstrumenter i sjøen like ved kanten av Filchner-isbremmen i Weddelhavet i Antarktis. Instrumentene sto ute i et år, og dataene viste at varmt vann når mye lengre sør enn de tidligere hadde trodd.
Det varme vannet strømmer nordfra inn under isbremmen. Der smelter det isen fra undersiden, slik at den blir tynnere. Da tåler den mindre og kan ikke lenger holde igjen breene som strømmer ut fra kontinentet like godt. Mer is smelter eller brekker av, og havnivået stiger.
For å vite hvor mye varmtvannsstrømmen bidrar, må man forstå hvordan det varme vannet kommer fra Sørishavet og inn over kontinentalsokkelen, og fra kontinentalsokkelen og inn under isbremmene i Weddelhavet og Amundsenhavet. Varmt vann er registrert under isen i begge. Men det er langt mer av det i Amundsenhavet, og forskerne lurer på hvorfor.
Og der jorden har sine opplagte begrensninger, kommer laboratoriebassenget i Grenoble til nytte.
Fjell og daler på bunnen av havet
De vet at bunntopografien er viktig. Det meste av vannet som når isen strømmer inn gjennom store kløfter i havbunnen. Derfor har laboratorieteknikerne i Grenoble bygget en pleksiglassmodell av Antarktis, midt i bassenget.
Så er det bare å snurre. De kan lage en strøm rundt Antarktis, og de kan variere hvordan vannet strømmer. Men hvorfor må bassenget snurre?
Jorden snurrer. Alle store bevegelser på jorden påvirkes av jordrotasjonen, og havstrømmer og vind dreier. Om bassenget ikke hadde rotert, ville det ikke kunnet representere de strømmene forskerne ønsker å studere.
Døgnet er ett minutt
I Elin Darelius’ eksperimenter skal det 13 meter store bassenget dreie én omgang i løpet knapt ett minutt. I en slik verden er døgnet ett minutt langt, og har et Antarktis i miniatyr. Alt annet – som hvor sterk og bred strømmen rundt Antarktis er – må tilpasses, slik at forholdene blir som de er på jorden.
Da vil eksperimentene også kunne fortelle noe om forholdet mellom strømmen av varmt vann og topografien på havbunnen.
Det er ikke bare bassenget og pleksiglassmodellen av Antarktis som snurrer. Elin Darelius og kollegene sitter på en plattform over bassenget og ser ned i vannet. De snurrer med.
– Nei, vi blir ikke svimle, sier Elin Darelius. – Så fort går det tross alt ikke.
Først publisert 12.09.2017 på Bjerknessenterets hjemmesider
Vil du vite mer om eksperimentene? Mirjam Glessmer, fra Leibniz Institute for Science and Mathematics Education ved Universitetet i Kiel, forsker på formidling av oseanografi og klimaforskning. Hun rapporterer fra eksperimentene i Grenoble, sammen med resten av forskerlaget og i samarbeid med Skolelaboratoriet i realfag ved Universitetet i Bergen. Du finner bloggen her, og de er også på Facebook.
Hovedfoto: Mirjam Glessner