Din tanke er fri.
Det sier vi til hverandre. Det synger vi.
Men hva må vi gjøre for å holde den fri?
Jeg heter Penelope. Jeg er 14 år og har arbeidet aktivt med miljøvern siden jeg var 8.
I disse årene har jeg fått snakke med statsministeren, partiledere og statsråder, små og store organisasjoner, nasjonalt og internasjonalt,
om det som betyr aller mest for meg:
Fuglene som flyr over meg når jeg går på til skolen.
Isen på Svalbard. Edderkoppen i nettet utenfor døren min.
Mennesker, de jeg kjenner og de jeg ikke kjenner.
Framtid. Vår framtid.
I mange av disse årene har jeg, gjennom Barnas Klimapanel, vært med på å ta i mot og videreformidle barn og unges tanker om klima og miljø til de som bestemmer på vegne av oss alle.
Det er fantastisk å få lov til det. Men det er også vondt.
Jeg tenker annerledes nå, enn jeg gjorde da jeg var åtte.
Jeg tenker annerledes nå enn jeg gjorde bare for noen uker siden.
Jeg tenker at tankene mine, tankene våre, må bli enda friere!
Ofte synes jeg, når jeg snakker med de som bestemmer, at de er mer opptatt av å argumentere mot enn for løsninger. At de allerede har gitt opp 1,5 graders målet.
I svarene deres synes jeg det ligger en skjult aksept av at min og vår framtid ikke er mulig å redde.
-Da tenker jeg at tanken min, tankene våre, må bli enda modigere, enda sterkere!
I svarene deres ligger det ofte motsigelse.
Det gjør meg redd.
Da tenker jeg at tanken min, tankene våre, må bli enda modigere, enda sterkere!
Jeg er liten.
Jeg kommer fra et lite land. Vårt lille land.
Men jeg vet, historien kan vise meg, at jeg ikke er alene om å være liten.
Og jeg vet, historien kan vise, at enkeltmennekser, enkeltbevegelser, kan skape store, fantastiske endringer.
Jeg vil være med på å skape en slik endring!
Men hvordan?
Jeg tror at en av grunnene til at disse enkeltmenneskene opp gjennom tiden har klart å forandre fastlåste mønstre og maktstrukturer,
er fordi de setter tankene våre fri.
De viser at mennesker er mer og kan mer, enn vi tror.
De viser at noe vi ikke trodde var mulig, likevel kan være det.
For jo, jeg tror vi har frie tanker. Tanker som er bare våre.
Men jeg tror også vi deler tanker.
Jeg tror at tiden vi lever i, kulturen vi lever med, gir oss felles tanker, tanker vi kanskje av og til nesten ikke merker at vi har.
Jeg tror at disse felles-tankene av og til må endres, av og til må frigjøres, slippes løs, for at vi mennekser skal komme videre som mennesker.
Jeg tror det må skje nå!
-Vi vet at hvis vi alle skal bære likt, kan ikke tyngden på sekken være lik for alle.
Jeg tror og vil tro at det kan begynne her.
I vårt lille land.
Vi vet at hvis vi alle skal bære likt, kan ikke tyngden på sekken være lik for alle.
Vi kan ikke forvente at mennesker som ikke har trygghet, lys og varme, klær og mat til de de er glade i, skal bære det samme som oss. For de har andre ting å bære på.
Vi kan ikke forvente at det er de som skal starte med å kutte i sine klimagassutslipp, jevne ut økonomiske forskjeller, forbruke mindre eller dele mer.
Vi vet at den som får hjelpe er heldigere enn de som trenger hjelp.
Vi i vårt lille land er heldige.
Her hjemme er de fleste av oss mette, uthvilte, sterke, friske og trygge, vi lever i fred, i et velorganisert samfunn.
Vi kan hjelpe.
Jeg tror at vi, her i Norge, har en unik mulighet akkurat nå.
En mulighet til på et kritisk punkt i Jordas historie, i menneskenes historie, å være en slik enkeltkraft som kan endre, som kan skape nye felles tanker gjennom å vise at det er mulig.
Vi har en sjanse til å få bære mer enn vi må.
Til å klare mer enn vi tror vi kan.
Det første enkeltmennesket jeg leste om da jeg var liten, som har skapt en endring, var Gandhi.
Han sa at vi må være den endringen vi ønsker å se i verden.
Det tror jeg vi kan.
I disse årene hvor jeg har fått møte mennesker med makt, mennesker som bestemmer i landet vårt, er det noen argumenter som går igjen.
Ofte blir jeg forvirret av svarene.
For argumentene er så riktige, men føles likevel feil.
Jeg tror det er fordi argumentene i seg selv er korrekte, men de brukes på gale måter.
Ett av dem er at klimakrisen må løses globalt.
Klart den må det.
Men jeg opplever at de bruker argumentet for å forsvare at vi, her hjemme i Norge, ikke gjør mer.
At det brukes for å si at små handlinger, små lovendringer, ikke spiller noen rolle i det store bildet.
Argumentet kommer ofte samtidig som de sier at vi i Norge er flinke, at vi gjør jobben vår, at vi er ledende, best i klassen.
Men de enkeltmenneskene som har endret historien, endret våre felles tanker, og på den måten åpnet helt nye muligheter, har aldri bidratt bare med det de måtte.
Men de enkeltmenneskene som har endret historien, endret våre felles tanker, og på den måten åpnet helt nye muligheter, har aldri bidratt bare med det de måtte.
De har bidratt med mye mer, med alt de bare kunne! Med mer enn vi trodde var mulig.
Så hva ville skjedd hvis vi tenkte annerledes på det?
Hvis det å løse klimakrisen globalt, handlet om vise at det er mulig? Hvis det å arbeide globalt, handlet om å være en slik enkeltkraft som kan endre de globale tankene?
Hvis det å være en fredsnasjon handlet om å avstå fra å selge våpen?
Hvis det å tro på en verden med mindre ulikhet, handlet om å stenge skatteparadiser ute?
Hva ville skjedd hvis for eksempel debatten for eller i mot et forbud mot engangsemballasje i plast ikke lenger handlet om hvor vidt vi i Norge resirkulerer nok av engangsplasten vår, eller ikke.
Hvis den ikke handlet om at andre land står for mer avfall enn oss.
Hva ville skjedd hvis den handlet om at vi må bevege oss for å skape bevegelse?
Hva ville skjedd hvis den handlet om at vi må bevege oss for å skape bevegelse?
At vi må prøve og feile for å lære?
Og hva ville skjedd hvis debatten om oljeproduksjon ikke handlet om hvor vidt vår oljeproduksjon er renere enn andre lands produksjon.
Hvis den ikke handlet om at olje og gass er bedre enn kull.
Hva ville skjedd hvis den i større grad fikk handle om noe mye viktigere, om hvordan vi som oljenasjon kan vise at det er mulig å endre kurs?
For vi vet jo at det ikke er riktig å gjøre noe galt, bare fordi andre gjør noe som er enda verre?
Hva ville skjedd hvis vi var den forskjellen vi ønsker å se i verden?
Hva hvis vi var den forskjellen verden trenger?
Ville vi finne ut at vi kunne klare mer enn vi trodde?
Ville vi oppdage at begrensingene våre, når vi utfordret dem, ikke var der vi trodde de var, men at det fantes helt andre og nye muligheter for oss?
Ville flere følge etter oss?
Ja. Jeg tror det.
-Jeg drømmer om at vi skal være modige nok, sterke nok, tydelige nok, frie nok i tankene.
Jeg drømmer om at vi skal være modige nok, sterke nok, tydelige nok, frie nok i tankene.
For det er ikke bare slik at vi følger de som styrer. De følger oss.
Og hvis det er umulig?
Svaret blir det samme.
Vi må gi alt vi har så vi kan vite at vi har gjort alt vi kunne.
Ellers gir vi opp å være mennesker før vi har sluttet å være det.
[…] har også sterke unge stemmer her; miljøagent Penelope Lea (14) har berørt mange med tydelig uredde meldinger gjennom året som gikk, og fikk […]
[…] er et krisetiltak som vil kunne ha en enorm global påvirkningskraft, både gjennom å faktisk sette oljeformuen i arbeid for å redde verden (Ja, det er lov å si det […]