Det var en dag som voksne kunne ha utvist lederskap i klimasaken.
En kald dag i januar, den 25., hadde den tyske kullkommisjonen et møte ved Finans- og energidepartementet sitt kontor i Berlin, der framtiden til landets kullindustri skulle vedtas. Utenfor stod omlag 5.000 studenter, utstyrt med plakater.
Fridays for Future (F4F), en studentledet bevegelse som streiker for klima på fredager, hadde annonsert sine demonstrasjonsplaner en uke i forveien. Finans- og energiminister Peter Altmaier hadde bedt om å få tale til alle de fremmøtte demonstrantene, men det ble i stedet et kort møte med tre representanter for dem, Luisa Neubauer, Jakob Blasen og Carla Reemtsma, rett i forkant av aksjonen.
– Vi spurte ham hvor gammel han vil være i 2050, sa Merle Tennie, en 20 år gammel F4F-organisator fra München til Climate Home News. – Han sa bare, ja, kanskje jeg ikke lever da! (Altmaier er født i 1958). Så vi sa: Ok, det er det som er problemet! Du må innse at du kan ikke tenke så kortsiktig.
Følelsen av at ingen folkevalgte representerer dem har drevet titusener av unge mennesker over hele verden ut i gatene de siste ukene. I Belgia, der noen av de største streikene har blitt holdt, var 30.000 studenter i gatene 7. februar. Neste dag streiket skoleelever i minst 35 byer i Tyskland, ifølge 350.org. Ungdom i Storbritannia skal arrangere en nasjonal streik 15 februar, og i andre land holdes det protestaksjoner i solidaritet. I mellomtiden forberedes det en global klimastreik 15. mars, og den samler raskt oppslutning (I Norge er det planlagt en nasjonal streikedag 22. mars / red. anm.).
– Jeg kan ikke stemme, og dette handler om den største saken som vil påvirke meg i hele mitt liv, sier 17 år gamle Lottie Tellyn fra Hampshire i England. Som mange andre hørte Tellyn om klimastreikene i ukene som gikk, og hun reiser til London for å delta fredag. Hele hennes filosofiklasse blir med henne, forteller hun.
Alle studentene som CHN intervjuet fortalte om påvirkningen fra 16 år gamle Greta Thunberg fra Sverige. Hennes musefletter og besluttsomme uttrykk har i løpet av de siste månedene blitt et globalt kjennemerke. Thunberg begynte å streike fra skolen sist september. Hver fredag satt hun foran riksdagsbygningen i Stockholm og krevde at Sverige skulle oppfylle Parismålene. Til å begynne med var hun alene, så fattet journalistene interesse for henne. I dag har hun opptil 200 meddemonstranter rundt seg. Hun har holdt følelsesladede taler på klimakonferanser i FN-regi, og hun har adressert hykleriet til ledere som hevder at de elsker barna sine, men som gjør ingenting for å forhindre en klimakatastrofe.
– Den talte veldig til meg, sier 14 år gamle Zoe Bonnet fra Bristol, England, om en video hun så av Thunberg i januar. – Jeg bare – hva?! Hun er bare 15 år eller deromkring. Hvordan går det an? Jeg kan også gjøre litt som det der.
Thunberg, som har Aspergers syndrom, sier ofte at hennes tilstand gjør at hun ser verden i sort-hvitt, og at det gjør det enklere for henne å trekke opp frontlinjene i klimakampen. «Enten velger vi å gå videre som en sivilisasjon, eller så gjør vi det ikke. Når det gjelder overlevelse er det ikke noe som heter gråsoner».
Det samme gjelder for mange i hennes generasjon, synes Bonnet. – Det er mye lettere for de unge å se ting sort-hvitt. Enten redder vi verden og stanser klimakrisen, eller så gjør vi det ikke. Når du ser hvor sakte alt går i politikken, så tenker du: Hvis ikke oss, hvem da?
Som datter av to øko-orienterte ingeniører har Bonnet i lang tid vært miljøbevisst, pliktskyldigst har hun slukket lys etter seg og tatt korte dusjer. Men skolestreikene beskriver hun som «litt utenfor komfortsonen». På samme vis kan heller ikke faren hennes kalles en aktivist. Han konstruerer vindmøller og er leder for en bærekraftgruppe i Hertfordshire. Foreldrene hennes er mer i «den snille enden av skalaen», sier hun.
Studenter som CHN intervjuet sympatiserte også med grupper som Extinction Rebellion og deres aksjonsform med sivil ulydighet, men bare de færreste ønsker å delta. 17 år gamle Sara Henssen fra Düsseldorf i Tyskland «beundrer virkelig det de forsøker å gjøre», men ønsker ikke «å gå helt inn nå, mens jeg fortsatt er bare 17».
De skolestreikende forsvarer også innbitt grasrotaktivismen som preger bevegelsen deres, midt oppi anklagene om at de blir manipulert av grønne grupperinger. En av Belgias miljøstatsråder, Joke Schauvliege, sa at den nasjonale etterretningstjenesten hadde fortalt henne at streikene var en «setup», og ikke «spontane aksjoner i solidaritet med klimaet». Schauvliege måtte til slutt trekke seg fra stillingen sin etter at hun måtte innrømme at etteretningstjenesten aldri hadde sagt noe slikt til henne.
Alexandria Villasenor, en 13 år gammel jente som er i skolestreik, gjør narr av en artikkel i den engelske avisen Daily Mail. Der heter det at de unge har blitt hjernevasket av «militante grønne» til å streike fra skolen.
Femten år gamle George Bond fra Dorset, England, innrømmer at Greenpeace har bistått gruppen med en mediestrategi. Men «de bare tilbyr oss råd og støtte slik de gjør til mange mindre bevegelser», sier han. I Tyskland sier Tennie at F4F har avslått invitasjoner til samarbeid med anti-kull grupperingen Ende Gelände, og har i stedet valgt å informere sine studenter om hva de foretar seg av arrangementer.
De skolestreikende møter en utfordring når de skal overbevise sine medstudenter – i tillegg til voksne – om å støtte saken. Bonnet minnes en samtale hun hadde med en av sine venner som leste til eksamen. «Er du spent på framtiden og på hva dine eksamener kan føre til?, spurte hun henne. «Jeg tror ikke hun visste hva jeg mente. Så jeg sa: Vel, på grunn av klimaendringene kan det hende at vi faktisk ikke har noen framtid på denne planeten, der ingen av de yrkeskarrierene du blir fortalt om vil eksistere om 50 år. Hvorfor skal du egentlig tenke på slikt, når det er så mye mer viktig å ta stilling til?»
Hun beskrev ordvekslingen som «en utilfredsstillende samtale. Hun sa: Åh, Zoe!, og begynte å skrolle ned Instagram-siden sin».
Henssen har på samme vis sparret om streiken, med sin bror på 18 år. Han sier «at jeg drømmer, at jeg ikke er realistisk, at vi overdriver».
– Jeg tror vi er realistiske, sier hun etter en liten pause. – Hvis vi kjemper i mot, kan vi klare det.
Denne artikkelen ble først publisert på Climate Home News.
