Den amerikanske journalisten og forfatteren David Wallace-Wells var i Norge denne uka og deltok på lanseringen av boka si , «The Uninhabitable Earth», eller «Den ubeboelige planeten» på norsk.

Boka er forlengelsen av artikkelen med samme navn, publisert i New York Magazine sommeren 2017, og som Wallace-Wells ble berømt over natten for. Artikkelen er en lang og dyptpløyende gjennomgang av store mengder med forskning på klima og global oppvarming, og det ble den mest leste artikkelen i magasinets historie. Konklusjonen hans i artikkelen og i boken, er at vi er bort i mot sjanseløse til å stoppe den globale oppvarmingen. Han snakker så å si ikke lenger om 1,5 grader, og å begrense det til 2 grader vil være svært vanskelig. Et nokså sannsynlig scenario etter hans oppfatning er at vi havner på et sted mellom 3 og 4 graders oppvarming. Men det kan bli mer.

Vi har mange kvalifiserte framtidsscenarier for hvordan det vil se ut på kloden vår da.

Da artikkelen til Wallace-Wells kom for to år siden var reaksjonene blandet. Mange mente det var på tide med klar tale, om budskapet var aldri så dystopisk. («Kanskje det er greit å få panikk nå».) Andre var sterkt kritiske til svartmalingen; fordi «ingen er tjent med å kjenne på at alt likevel er håpløst». Noen mener at boka har en liknende svakhet; at leseren ledes inn i en blindgate. På den ene siden ramser han (Wallace-Wells) opp tiltak som det er mulig for oss å gjøre for å motarbeide klimaendringene, men det endrer ikke på slutningen hans; at til sjuende og sist er det ikke tilstrekkelig, likevel.

Men David Wallace-Wells går ikke selv med på at han, eller boken hans, er dystopisk. Da er det i så fall vitenskapen som er dystopisk, presiserte han da han var i Oslo.

På lanseringsarrangementet fikk han spørsmål om hva han anser som viktigst for at vi i noen grad skal lykkes med å bekjempe global oppvarming; at myndigheter og de politiske systemene iverksetter overordnede tiltak – eller – at hver og en av oss, enten vi opptrer som grønne forbrukere eller er aktivister, gjør vår innsats og utøver press.

- Annonse -

Wallace-Wells´ svar er at det er politikere og myndigheter som har makt og gjennomføringskraft til å skape de nødvendige endringene. Aktivisme og streiker kan bidra, mener han, men mer som et ekstra pådytt.

Den konklusjonen kan synes riktig i dag. Men hva vet vi om hvordan dette vil utvikle seg? Hvilket nivå er ungdommens – og kanskje andre gruppers – opprør på om 2 år? Om 4 år – hvis ikke de effektive klimatiltakene kommer raskt nok, og hvis det heller ikke da er  registrert en nedgang i de globale utslippene?

Boka til David Wallace-Wells kan komme til å få en plass når historiebøkene (forhåpentlig) skal skrives om 100 og 200 år, og man ser tilbake på de avgjørende årene rundt klodens skjebne. Var den med og skapte et vendepunkt? Han er akademikeren som forteller samme historie som ungdomsskoleeleven Greta Thunberg, bare med andre og flere ord.

Han sier rett ut det som IPCC litt for lenge mumlet om.

Det er fristende å trekke tråden tilbake til vår egen Erik Dammann og hans bok «Framtiden i våre hender» fra 1974. De to bøkene er i samme familie.

«Den ubeboelige kloden» er obligatorisk lesning for alle politikere som tar sitt arbeid på alvor. På tide å legge vekk Ayn Rand, og plukke opp David Wallace-Wells, Siv Jensen.


Søsteravisene Naturpress.no og TransitMag.no har felles lederartikkel. Publiseres på slutten av hver uke. 

- Annonse -
Vil du annonsere her?