Journalist og spaltist i New York Times, Farhad Manjoo, har kalt boka til Wallace-Wells «den mest skremmende jeg har lest».
Forlaget Crown Publishing er omtrent på samme linje, og presenterer den som en «mellomting av Stephen King og Stephen Hawking».
«An Uninhabitable Earth» ble skrevet etter tre års research. Amerikanske David Wallace-Wells dro rundt i verden og møtte klimaforskere som gav han totalbildet og framtidsutsiktene for jorda og dens klima. Boka ble som artikkelen med samme navn, og som han publiserte sommeren 2017; en reise i endeløse nedslående statistikker, dystre forskningsresultater og skremmende framtidsutsikter.
Det kommer til å bli varmt her på kloden, veldig varmt. Med alt det andre det vil føre med seg av elendighet. Det er essensen i David Wallace-Wells´ bok. Og muligheten for å unngå katastrofen er bitteliten, ifølge boka, men som vi skal se lenger ned i artikkelen ser ikke forfatteren hundre prosent bekmørkt på det likevel.
– Politikk er det viktigste man kan holde på med
Wallace-Wells er til daglig redaktør og klimaspaltist i New York Magazine. Boka hans ble utgitt tidlig i 2019, og kom på norsk tidligere i høst.
Naturpress møtte ham etter lanseringsforedraget hans på Deichmanske hovedbibliotek i Oslo, og spurte han om livet hans har blitt forandret etter å ha skrevet boka.
– Jeg bor fortsatt på samme sted, og kona mi er den samme. Men skrivingen av boka har gjort meg bekymret for fremtiden. Og det har gjort meg mye mer politisk bevisst og aktiv enn jeg har vært før. Delvis fordi jeg er omgitt av mer intense politiske prioriteringer, men også fordi jeg har blitt dratt inn i politisk arbeid som en følge av boka mi.
«Jeg tror i det store og hele at problemene løses gjennom politikk»
Selv om privatlivet ser noenlunde ut som før, medgir Wallace-Wells at noe er forandret hos ham selv.
– Jeg har en mye større bevissthet enn før på hvilken virkning karbonutslipp har på verden. Jeg prøver å fly mindre, og håper at jeg i de kommende årene vil bli en mer ansvarlig karbonaktør, men jeg tror i det store og hele at problemene løses gjennom politikk. Ja, min grunnleggende forståelse er at politikk er det viktigste man kan holde på med.
Trodde klimaendringene var noe som skjedde andre steder
Han ser ikke på seg selv som et naturmenneske – han har bodd hele livet i New York City, og har aldri vært «på hike». Bylivet har for ham vært en borg og en festning i kampen mot naturkreftene, forteller han. I foredraget sitt beskriver han seg selv som en i utgangspunktet nesten naiv person, som ikke hadde noen god oversikt over klimasaken før han begynte på arbeidet med artikkelen og boka.
– Jeg har tatt veldig, veldig feil. Jeg har trodd at miljøtruslene, klimaendringene, har vært moderate, at de skjer sakte og er noe som skjer andre steder i verden enn der jeg selv befinner meg. Da jeg ble født var klimaet stabilt. Alt syntes ok – i dag er vi på randen av en katastrofe. Klimaendringene er ikke noe vi arver fra våre forfedre, det skyldes én enkelt generasjon, sier han.
– Jeg visste ikke hva det innebar, at temperaturstigningene vil kunne bli på både 3 og 4 grader, før ganske sent.
Nå slår han fast: – Dette er ikke noe vi kan rømme fra – det er en universell historie. Vår kultur, geokultur, teknologi, alt vil endres.
Mener alarmisme er nyttig
– Tror du at boka di, med sin dystopi, kan virke lammende på leserne?
– Det er ikke boken som er dystopisk, det er vitenskapen. Men å forholde seg til en verden som kan bli skadelidende på måter som dette, gjennom å lese en bok, er mye lettere enn å faktisk måtte leve i en slik verden. Verden har ikke forhastet seg med å handle mot klimakrisen de siste 30 årene. Når jeg ser meg rundt ser jeg fortsatt mange, mange mennesker som lever på en altfor selvtilfreds måte. Og jeg ser folk som er på randen av fatalisme eller fortvilelse. Det beste svaret for disse er å oppleve framgang.
Han mener at det nye, store klimaengasjementet som har skjedd i løpet av det siste året, peker i riktig retning.
– Når man ser på de politiske mobiliseringene det siste året, Extinction Rebellion, skolestreikene, Green New Deal, med mere, så har alt dette skjedd i etterdønningene av FN-rapporten som kom i fjor, og som hadde en ganske alarmistisk tone.
– Personlig syns jeg ikke det er overraskende, jeg tror alarmisme er nyttig. Det er ikke den eneste måten å fortelle en historie på , eller den eneste måten man skal tenke på klimaendringer på, men vi har latt det retoriske verktøyet ligge på bordet alt for lenge. Nå som folk bruker det oftere og mer regelmessig, ser vi en mye mer tydelig politisk respons, som er akkurat det vi trenger.
– Vi har fortsatt kontroll på denne historien
David Wallace-Wells mener man må være ærlig og rett fram om forskningen. Det er det mest respektfulle man kan gjøre mot folk. Det er også den mest produktive politiske strategien for å få en raskere forståelse av krisen, og slik presse fram tiltakene vi trenger, mener han.
Valget er fortsatt vårt eget, understreker han til slutt.
– Boka mi inneholder også gode nyheter, håp – i den forstand at selv om de effektene jeg beskriver er forferdelige og store, vil de bare inntreffe dersom vi velger å la det skje. Vi har fortsatt kontroll på denne historien, vi vil ikke få oppvarming med 4 eller 5 grader fordi systemene våre er utenfor kontroll. Vi havner bare der hvis vi fortsetter å produsere karbon, og velger ikke å endre kurs. Vi har hendene våre på spakene, og det betyr at vi selv kan skrive historien om framtida og klimaet.