– Det er ikke sånn at en bare kan sette merkelappen «klima» på noe, og så skal politikerne kaste penger etter det. Staten kan ikke gi penger bare for at næringslivet skal ha noe å holde på med, smeller det fra Siv Jensen (Frp).
Eks-finansministeren står to plasser unna NHOs toppsjef Ole Erik Almlid under et frokostmøte om statsbudsjettet, arrangert av PR-byrået Kruse Larsen og advokatfirmaet Sands. Næringslivets talsmann har akkurat snakket varmt om hvor viktig det er at regjeringens ferske beslutning om å investere 17 milliarder i karbonfangst og -lagring (CCS) går gjennom Stortinget.
NHO-toppens bønn om politisk kompromissvilje, og mer enn antydning om at «politikerne har glemt hvorfor man er til», har tydeligvis falt på steingrunn hos lederen for regjeringens fremste samarbeidsparti.
– Jeg antar at det var et forhandlingsutspill. Hun skal jo forhandle, sier Almlid om Siv Jensen.
Går i skytteltrafikk mellom ministre
Forhandle skal han også. I midten av august gikk NHO ut og etterlyste en «statlig industriplan» for helt konkrete bransjer som organisasjonen mener kan ta Norge inn i den grønne fremtida. To uker senere kom en tiårsplan, den første av typen fra den kanten, kalt «Neste trekk». Lobby-eksperter kalte det «en maktdemonstrasjon».
Nå er kalenderen tapetsert med møter. Det neste er et webmøte med næringsminister Iselin Nybø (V) klokken ti. Klokken tolv venter et møte med olje- og energiminister Tina Bru (H) om havvind.
Innimellom har han skvist inn en intervjuavtale inn et intervju med Filter Nyheter. Vi vil spørre NHOs toppsjef om
- hvilke pisk-tiltak næringslivet trenger i tillegg til alle gulrøttene de ber om,
- hvordan norske bedriftene skal vinne den internasjonale konkurransen om ny, grønn teknologi,
- om industrisatsingen også vil bli lønnsom for staten.
Reguleringer? Gulrøtter er den beste pisk
Filter Nyheter har i forkant av intervjuet med Almlid snakket med samfunnsøkonomer som har energisektoren og klimaomstilling som spesialfelt. NHOs analyse på ressurser og kompetanse i det norske næringslivet stemples som god. Analysen av politiske rammevilkår får ikke like gode skussmål.
Hvor er det blitt av forslagene til rasjonelle reguleringer og krav? Og hvor er de sobre analysene på samfunnsøkonomiske kostnader?
Almlid mener at prosjektet om å fange karbon fra forbrenningsprosesser, og putte det tilbake i de tomme oljebrønnene på sokkelen, er et godt eksempel på regulering. Han mener også at om det offentlige – kommuner, fylkeskommuner og staten – stiller grønne krav til sine innkjøp, så er også dette en form for regulering.
– Det er ekstremt viktig. Det brukes seks hundre milliarder kroner hvert år i offentlige innkjøp. Det er så stort at det er nesten ufattelig. Vi etterlyser at det settes strengere krav til grønn innovasjon i de anbudene, sier Almlid.
Han nevner krav til elektrifisering og hydrogendrift på ferger som et eksempel.
– Det kan være tøft for mange bedrifter, men det vil hjelpe på å få ned klimagassutslippene. Egentlig så er det et av de største og viktigste reguleringstiltakene, sier Almlid.
Han er på full fart gjennom innsjekkingsskranken på Næringslivets hus, med sikte på kontoret. Resepsjonisten får akkurat inn at journalisten må registreres.
Filter Nyheter skulle innvende at grønne krav også kan sees på som en ekstrakostnad for staten som innkjøper fremfor en «regulering», all den tid den innovasjonen og utviklingen må betales for, konkurranse eller ikke. Men nå står vi i heisen, og har mistet tråden.
CO2-avgift er greit – så lenge de får tilbake pengene
Hvis du spør nær hvilken som helst samfunnsøkonom om hvilket politisk virkemiddel som mest effektivt kutter klimagasser, får du dette svaret: CO2-avgifter.
– Det har vi sagt at vi aksepterer, fordi CO2-avgiften er med å styre i en retning, svarer Almlid.
NHO advarer mot å skru til CO2-avgiftene for mye i sin rapport, de mener økningen har vært stor. Blir det for dyrt å slippe ut klimagasser i Norge, er det en fare for at bedriftene flagger ut til et land der det er billigere å varme opp planeten. Det er et gyldig argument.
Almlid trekker frem en vri på avgiften som han mener vil gi sukre pillen betraktelig for bedriftene i Norge: Statens inntekter fra avgiften bør ikke gå inn i statsbudsjettet, men settes på et eget fond som næringslivet kan søke midler til for grønn omstilling.
En annen reguleringsmekanisme som kan motvirke utflagging, og som samfunnsøkonomene Filter har snakket med fremhever, er under full utvikling i EU: Klimatoll.
Det går ut på å fortolle importvarer ut fra hvor store klimautslipp de har hatt i produksjon. For alle selskaper som ser EU som et lukrativt marked, og her er det mange millioner mennesker med stor kjøpekraft, så er tanken at det vil bli mindre lønnsomt å flagge ut til klimaavgift-paradiser.
NHO er skeptiske, og mener det bare bør vurderes som en «siste utvei». De frykter handelskrig og dårlig stemning på det internasjonale markedet.
– Politikerne setter ambisjoner uten ambisiøse løsninger
Almlid forsikrer om at NHO ønsker reguleringer. Så fyrer han av kritikk mot politikerne for å mangle en plan:
– Det vi savner, hvis man skal nå et mål om 50 eller 55 prosent reduksjon av klimautslipp, så er vi nå ni år og tre måneder unna det, ikke sant. Det er ufattelig kort tid. Jeg er overrasket over at politikerne setter ambisjoner uten å være ambisiøs på hvordan de skal løse det, sier han.
NHO-toppen forsikrer om at det kommer til å skje veldig mye på klimasiden i bedriftene uten staten, men skal vi virkelig få fart på det, så må staten også bidra.
– Bedriftene gjør ikke dette for å være snille. Bedriftene gjør det fordi det er penger i det. Det vil være business i havvind, det vil være business i hydrogen, sier Almlid.
Lover at det grønne Nordsjø-eventyret blir lønnsomt for staten
NHOs topplobbyist har noen hjertebarn han kommer inn på nær sagt uansett hvilket spørsmål han får. Det dreier seg om karbonfangst og -lagring, hydrogen og havvind. Prosjekter som skal løfte den svarte aktiviteten i Nordsjøen inn i den grønne fremtiden.
Karbonfangst og -lagring er selve «lakmustesten» på om Stortinget mener alvor på klima, ifølge Almlid. Han snakker videre om hvor viktig det er å få til, slik at det blir mulig å lage klimavennlig, «blå» hydrogen fra naturgass. For å få til denne utviklingen, er det et annet nøkkelelement som må ligge i bunn: Norsk sokkel må elektrifiseres.
Disse prosjektene er dyre. Og industrieierne ber staten bidra med milliarder:
- Fullskala karbonfangst og -lagring fra sementfabrikken Norcem til tomme Nordsjø-brønner vil koste staten 17 milliarder.
- Havvind-prosjekter må støttes før de blir lønnsomme. I januar betalte staten 2,3 milliarder kroner i statlig støtte til Equinors Hywind Tampen, verdens største flytende havvindpark, som skal forsyne oljefeltene Gullfaks og Snorre med grønn strøm. Det er det største beløpet Enova har utbetalt noensinne.
- For å elektrifisere sokkelen må strømnettet forsterkes i områdene der strømforsyningen skal ut til plattformene. Dette kan bidra til å øke strømprisen (nettleien) for vanlige forbrukere. Prisen for elektrifiseringen anslås til 50 milliarder kroner av Equinor.
Vi spør om Almlid kan garantere at staten får pengene sine tilbake med renter om den går inn med milliarder i industrieiernes klima-justerte nordsjøeventyr.
– Ja, ellers bør vi ikke gjøre det. Dette skal være bedrifts- og samfunnsøkonomisk lønnsomme prosjekter. That’s it. Det skal ikke være noe støtteordninger eller subsidier, det skal være hjelp til å komme i gang gjennom at man har planer på havvind, batteri, og så videre. Det er virkelig viktig for meg å si.
NHO skriver like fullt i sin tiårsplan at for å få til eksport av havvind som det svinger av, mener de at «det må høstes videre erfaringer gjennom flere prekommersielle prosjekter». Det betyr Enova-milliarder fra staten.
Uklart hvor lenge næringslivet trenger hjelp
Almlid begynner å snakke om karbonfangst og -lagring igjen. Olje- og gassnæringen ser dette som en mulighet til å fortsette utvinning av gass i lang tid fremover, etterhvert som «drivstoff» for å produsere hydrogen. Med karbonfangst får hydrogenet den klimamessige kategoriseringen «blå» i stedet «grå», siden karbon-avfallet sprøytes ned i bakken igjen i stedet for ut i atmosfæren.
Kritikere av prosjektet mener de milliardene hadde gitt langt mer klimaeffekt om de hadde blitt sprøytet inn i andre sektorer, for eksempel direkte inn i fornybar industri. NHO bruker også regnestykker som er kritisert for å komme med urealistiske anslag for hvor mange arbeidsplasser prosjektet kan generere eller opprettholde.
Eller som tidligere finansminister Siv Jensen sa det en time tidligere: «Ja, jeg er enig i at det er viktig å løse klimautfordringene. Men derfor er det ekstra viktig å være streng på kost/nytte».
– Når er det næringene skal klare seg selv?
– Det går ikke an å svare på, for det er så enormt bredt, sier Almlid.
Sintef har beregnet at CO2-rensing vil være dyrere enn CO2-forurensing helt fram til siste halvdel av 2040-tallet. Forskerne har lagt inn i beregningen at staten støtter CO2-fangsten ut til siste halvdel av 2030-tallet, og at nye, politiske virkemidler blir iverksatt idet pengestøtten opphører, og frem til det er billigere å rense enn å forurense.
– Kan du sjekke det med innlogging til møtet klokka ti, sier Almlid til rådgiveren.
Det er bare fem minutter til. Vi får lov til å vente til møtet er over, for å skvise inn en halvtime til før Almlid må ned til sentrum igjen for å treffe nettopp Tina Bru i møtet om havvind. Det ikke noe å si på smidigheten.
Kraft og areal skal gjøre Norge til vinnere
Et nøkkelelement i NHOs grønne omstilling er å komme opp med nye eksport-produkter for norsk næringsliv. Når olje-eventyret ebber ut, og vi samtidig trekker tonnevis med kabler ut i havet, er det hydrogen som skal ta over. Det er den teknologien som «alle» snakker om nå.
Et sentralt spørsmål her, og for de andre teknologiene som NHO trekker frem, er om vi kan hevde oss i den internasjonale konkurransen.
Land over hele verden hiver seg nå rundt i racet om å utvikle hydrogenteknologi. Regjeringen kom med en hydrogenstrategi i sommer som ble slaktet for å være for spinkel. Det samme gjelder NHOs ønske om en storsatsing på norske batterifabrikker. I dag er Kina kjempestore på batterier. NHO er klare på at vi ikke kan være billigst og mest, men «først og best».
– Hvordan skal dere bli «først og best»? Vi i alle fall ikke først på batterier?
– Vårt fortrinn er at vi kan bruke grønn kraft til å produsere batteri. Det er en viktig del av det, når man begynner å snakke om klima-fotavtrykk. Man ser på hele verdikjeden. I Norge har vi også mye av en annen ting: Arealer. Det er ekstremt store arealer som skal til for å produsere batterier.
– Er det slik at grønn kraft vil gjøre at vi automatisk blir verdensledende på batteriteknologi?
– Nei, ikke automatisk. Men det vi ser, er hvordan vannressursene har gjort oss ledende på vannkraft. Den teknologien er mulig å eksportere. Det samme skjer nå med CCS, sier Almlid.
Han sikter til at karbonfangst-teknologien kan selges til eksempelvis USA og Kina.
Karbonlagringen er et fysisk hull i bakken i Nordsjøen, og ikke noe man kan ta med seg til utlandet. Utlandet må komme til Norge. Almlid tror ikke at konkurranse fra Kina og USA er en trussel for denne delen av prosjektet, fordi flere selskaper i Europa har meldt sin interesse allerede. Det er kunder nok.
Tror ikke norsk hydrogen blir utkonkurrert
Når det gjelder havvind og hydrogen, har vi stor konkurranse i andre enden av Skagerrak.
- Danske Ørsted, et olje- og gasselskap som snudde 180 grader under oljekrisa noen år tilbake, skiftet navn og gikk helgrønt, sa nylig at selskapet skal investere 260 milliarder kroner frem mot 2025 i grønn energi. Havvind står sentralt.
- I Europa er hydrogensatsingen i gang for fullt. I sommer kom en rapport fra det britiske konsulent- og analyseselskapet IHS Markit som sa at grønt hydrogen, produsert direkte fra fornybarkilder som vindkraft, kan utkonkurrere blått hydrogen (naturgass + karbonrens) innen 2030. DNV GL er enig.
– Vil norsk, blå hydrogen klare å konkurrere mot tysk, grønn hydrogen?
– Det er et veldig godt spørsmål. Det har vært en diskusjon, men EU snakker nå om at de vil ha behov for begge deler. Grønn hydrogen har kommet lenger, men blå hydrogen kommer til å bli nøkkelen for å få til nok hydrogen, sier Almlid.
Så understreker han at dette ligger fremover i tid. I nærmeste fremtid skal norsk naturgass rett til Europa for å erstatte kull. Deretter slår NHO-toppen et slag for å, nettopp, skru til prisene for klimautslipp:
– Klimakvotene til EU stimulerer til lønnsomhet for hydrogen. Avgiftspolitikk kan stimulere til økt hydrogen, akkurat som for CCS, sier Almlid.
En kollega kommer inn på kontoret og minner Almlid om at han må spise. Han får kaffe og brødskive med brunost i en papirpose. Det nærmer seg avreise for møte med olje- og energiministeren.
Vi må snakke om oljepakken.
Nye oljeprosjekter «må bli samfunnsøkonomisk lønnsomt»
«For olje- og gassindustrien handler det om forutsigbare og langsiktige rammebetingelser for leting, utvikling og produksjon på norsk sokkel, innenfor rammene av de klimaambisjonene både samfunnet og industrien har satt seg», skriver NHO under overskriften «klimatiltak som virker raskt».
På samme tid, et annet sted i byen, holder «klimaomstillingsutvalget» pressekonferanse. Det akkurat dette utvalget har fått i oppdrag å undersøke: Hvordan bør norsk oljepolitikk være, i en verden som når klima-målene? Høyremann og leder av klimaomstillingsutvalget, Vidar Helgesen, presenterer rapporten utvalget har jobbet med i ett år:
– Slik rammebetingelsene er nå, er det en for høy risiko for at det investeres i prosjekter på norsk sokkel som staten vil tape penger på, sier han.
Det er den litt uortodokse trioen Civita, WWF og Klimastiftelsen som har bestilt rapporten. Utvalget er bredt sammensatt, både politisk og fagmessig – den andre lederen er SVs eks-finansminister Kristin Halvorsen, nå sjef for Cicero Senter for klimaforskning.
Utvalget foreslår at oljenæringens skattebetingelser strammes inn slik at de er strengere enn de var ved inngangen til 2020, altså før korona, og før oljekrisepakken. I tillegg mener de staten bør kreve at nye olje- og gassprosjekter stresstestes for samfunnsøkonomisk lønnsomhet, ikke bare bedriftsøkonomisk lønnsomhet, i scenarioer hvor verden lykkes med 1,5-gradersmålet.
På Almlids kontor i Næringslivets Hus spør Filter Nyheter om nye olje- og gassprosjekter vil klare seg uten offentlige krykker.
– Bransjen har ikke bedt om tilskudd. Det var ikke det som var poenget med oljepakka. Vi beholder det regimet vi har i dag, sier Almlid.
– Så de nye prosjektene-
– Skal bli samfunnsøkonomisk lønnsomt. Det må være det. Det er veldig, veldig viktig. Vi har ikke bedt om skattelettelser, sier NHO-toppen.
Klimaomstillingsutvalget har mer krutt på lager: De mener at regjeringen bør begrense tildeling av letelisenser for oljeindustrien, til områder hvor det allerede er infrastruktur for utvinning av olje og gass. Det betyr kroken på døra for mange felt i Barentshavet, samt Lofoten, Vesterålen og Senja.
Civita-leder og Høyre-guru Kristin Clemet går opp på podiet og takker for rapporten. Clemet åpen på at de, i likhet med NHO, sikter seg inn på å nå fram til partienes programprosesser fram til valgåret. NHO-topp Ole Erik Almlid må med andre ord henge i stroppen.
Han løper videre til møtet med olje- og energiminister Tina Bru.
Dette er en artikkel hentet fra Filter Nyheter, som satser på journalistikk som går i dybden. Les mer om oss her!
