Jeg tenker på at jeg i romjula for siste gang fikk gå på ski i snøtung skog med fullmånen som lyser sterkere enn hodelykta, akkompagnert av den hule klangen fra ulene til Kynnaflokken.
Alle som ikke har opplevd å stå i en stor skog og høre en ulveflokken ule, vil ikke kunne forestille seg det. Den metalliske rene klangen som skiller seg helt fra hunder. Men allikevel er nært nok i kommunikasjon til at jeg flere ganger har hørt hundene mine svare ulvene.
En sår og litt trist klang. Som får hjertet mitt til å slå litt fortere av spenning. Som gir meg gåsehud. Som beriker mine turer og opplevelser i skogen. Som minner meg på at naturen og livet er nådeløst. Men allikevel vakkert.
Å stå bak et hundespann og se hvordan hundene spisser ørene, strammer seg opp, skjerper sansene og samler seg sekunder før du selv hører lyden, er en opplevelse som får meg til å føle meg ydmyk over naturens råskap. Litt som å kjøre hunder i storm. Du ser en urkraft i hundene i det de øker farten. Du kjenner at naturen er større enn deg selv.
Flere ganger har ulver fra Kynnaflokken vært ganske nærme hundegården min. Men aldri helt inntil. I høst stod en årsvalp fra Kynnaflokken og så mot hundegården min.
Jeg lurer på om den tenkte at det så ganske fint ut å bo slik. Få mat servert, løpe langt hver dag, men slippe å finne sovested hver natt. Slippe å leve i konstant beredskap. Kanskje den ønsket seg det.
Men det spiller jo ingen rolle.
Kynnaflokken har tre timer igjen å leve. De er dømt til døden, deres forbrytelse er å være til.
En grisgrendt bygd i skogen i Norge med få innbyggere, som ikke har plass til natur. Så raust.
Slik er Norge blitt. Som en kompis fra Italia sa det :»Nordmenn er friluftsfolket som ikke liker natur».
Tre timer før staten sender jegere fulle av hat og som sitter og gleder seg til å drepe en uskyldig ulveflokk. Gleder seg til å drepe.
Tre timer før skogen og stedet jeg bor blir et fattig, fattig sted.
Ingvill Fauske er anestesisykepleier, ultraløper og hundekjører. Hun bor på Elverum.
