(KOMMENTAR | HEGE HARRESHOU)
De siste dagene har det vært stor oppstandelse fordi DnB ønsker å kjøpe Sbanken. Tenk om et slikt engasjement kunne ha blitt havet til del.
Jeg er en av Sbankens fornøyde kunder gjennom 20 år, så sånn sett skjønner jeg engasjementet og deltar gjerne i det selv.
Helt konkret snakker man om at vi som bankkunder bør forsøke å kjøpe/mobilisere eiere av Sbanken-aksjer til en verdi av ca 1 millliard. 1000 000 000 kroner. Det er ganske mye penger?
Men flere mener det er gjennomførbart. Et enormt engasjement altså.
Helt samtidig som dette enorme engasjementet for brukeropplevelse og gebyrfri bank brer om seg, raserer vi verdenshavene våre hver eneste dag. Det vil koste oss mer enn noen gebyrer på sikt. Kanskje koster det mye allerede? Ikke bare sprer vi plast i havet slik vi har hørt mye om i mediene de siste årene, men det drives – med vilje – rasering av levevilkår for alt fra hvaldyr og fisk til rødåte og koraller. Det at vi gjør det til tross for kunnskap om ødeleggelsene, gjør det nesten ondskapsfullt. I beste fall egoistisk og griskt.
Jeg blir så forbanna. Som seilere som elsker sjøen legger vi merke til små, konkrete endringer. Mer plast, mindre tang og tare, færre blåskjell, mindre fisk, færre sjøfugl, annen fisk, alger, maneter, vegetasjon. Listen kunne gjøres lengre. Dette er bare de veldig synlige tegnene nesten helt opp i overflaten. Lenger ned er det jo virkelig til å grine av.
Vet du for eksempel hva trålefiske egentlig er? Når man bunntråler (bentisk tråling) så sleper fiskebåtene/skipene enorme garnposer etter seg langs havbunnen for å få mest mulig av bunnfisken de vil ha. De er som skurtreskere der store, tunge fangstnett drar seg bortover havbunnen, og skraper og kapper og ødelegger for absolutt alt annet der nede samtidig. Korallrev tas – ja, vi har dem i Norge også, de er ikke bare i Australia – bunnvegetasjon, andre fiskearter de ikke egentlig fisker etter, yngel, skjell, og mye, mye annet. Alt harves over. Bunnen blir maltraktert og med det levevilkårene for havets beboere.
Det gjøres andre forferdelige ting. Haibestanden i verden er redusert med over 70 % siden jeg var liten, i stor grad på grunn av bifangst og haifinne«fiske». Jeg skriver fiske med hermetegn fordi det som skjer er at finnen kappes av levende hai som så slippes ut igjen, den klarer ikke å svømme, synker til bunnen der den prøver å vrikke seg avgårde, før den enten kveles eller spises levende av andre. Tortur er et mer presist ord. Som stor predator er haien utrolig viktig for balansering av økosystemet, og nå er det ute av balanse.
Det å ødelegge havene våre er noe av det verste vi kan gjøre for klimaet. Det er uenigheter om hvor mye CO2 som frigjøres ved tråling (kanskje er det like mye som all flytrafikk bare av bunntråling), men tråling er bare én brikke i et enormt kommersielt system.
Det samlede karbonregnskapet ved dette er antagelig mye verre enn for fly, biltrafikk, kull og tyske kjøttmiddager tilsammmen. Enorme mengder med karbon bindes i verdenshavene dersom de får leve som de skal. Slik de gjorde før. Hvordan kan man si at et havområde er fredet dersom det fortsatt er lov å drive kommersielt fiske der? Vi trenger ekte fredning av større områder. Ikke noen røde streker på sjøkartet som ikke betyr noe mer.
Ja, vi vil fiske med stang når vi seiler nordover i sommer, og håpe på akkurat nok til middag, hverken mer eller mindre. Men fisk fra trålere? Nei takk, jeg vil ikke fremtiden så vondt.
Mitt lille håp er at noe av dette mørke jeg har beskrevet på en ellers lys vårdag, treffer noen. Hvis jeg kan påvirke noen bare ørlite grann så har jeg følgende oppfordring: Du kan for eksempel starte med å lese NRK-reportasjen Blålys for havet, se dokumentarfilmen «Seaspiracy» (jeg er ikke prinsipielt enig i alt som påstås der, men den er informativ), lytte til forskere, være nysgjerrig og spre det du lærer videre. Del gjerne dette innlegget om du tenker det kan hjelpe.
Eller, hvis du ikke orker alle detaljene, bare slutt å kjøpe fisk fra proffe fiskerier. Og husk at når det gjelder havet så kan vi ikke lure oss unna med å si at det er ikke så ille i Norge, det er mye verre andre steder. Under vann henger alt sammen sammen.
Innlegget ble først publisert på forfatterens Facebook-side. Hege Harreschou bor på Nesodden i Viken.
