(KUNSTANMELDELSE)
Tidligere denne måneden var jeg i Hamburg sammen med Sara for å se på en utstilling av Caspar David Friedrich, i forbindelse med at det var 250 år siden kunstneren ble født. Det var vel verdt timene på buss og tog.
Caspar David Friedrich var en av malerne som definerte romantikken, med sine storslåtte landskapsmalerier som stiller forholdet mellom menneske og natur i relieff. Vi fjellaper kan merke oss at han en tid bodde sammen med J. C. Dahl, som er en av mange yngre kunstnere som har latt seg inspirerere av Friedrich.
Utstillingen i Hamburger Kunsthalle var delt i tre: hoveddelen er verk av maleren selv, mens de to andre besto av verk fra nyere kunstnere, som i denne sammenhengen kan leses som kommentarer til Friedrichs verk. Mange av Friedrichs verk er ikoniske, sånne som man kjenner selv om man ikke nødvendigvis kjenner kunstneren. Vandreren over tåkehavet er kanskje det mest kjente, som man her selvfølgelig også kunne kjøpe som musematte, pepperkakeform, T-skjorte og så videre i museumsbutikken. I tillegg til de kjente verkene kunne man her også se en del mindre kjente skisser og tegninger. Det var også satt av plass til en en del av Friedrichs samtidige, blant annet tidligere nevnte Dahl. Her var det flere kunstnere jeg ikke visste om, men som jeg absolutt har lyst til å utforske nærmere.
Romantikk er den nye pønken
Even Dessau
Utstillingen fungerte godt. Museet våget å la bildene stå for seg selv, uten å pakke dem inn i unødvendig interaktiv hopsasa. Man følte seg, som min utstillingspartner kommenterte, litt rikere etter å ha sett disse bildene. Det er selvfølgelig noe annet å se dem i virkeligheten, i tre dimensjoner med tekstur og penselstrøk, enn en flat, digital reproduksjon.
Friedrich er voldsom, men også subtil. Man ser enorme landskap med store flater, dramatisk lys og små mennesker i kontrast til det veldige, men også nennsomt plasserte detaljer. Det storslåtte trer fram i summen av en mengde pertentlige penselstrøk.
Utstillingen heter Kunst für eine neue Zeit, kunst for ei ny tid, og det var jo nettopp det romantikken i sin tid var. Romantikerne om på banen etter at naturen hadde blitt avmystifisert og mekanisert, beskrevet som en maskin eller et urverk og strippet for mystikk i opplysningens og framskrittets navn, beleilig nok for den framvoksende industrien som trengte råvarer den kunne omdanne til penger og makt. I møtet med den nye tida forsøkte romantikerne å vekke til live det mystiske i naturen, fylle den med magi og sjel, eller kanskje bare gjenoppdage det som hadde vært der hele tida, uavhengig av menneskenes blikk. De påkalte gamle guder og mystiske makter, eller rev Gud ut av kirkerommet og plasserte ham i fjell og skyer og brusende hav der han hørte hjemme. I møte med den nye tida villede besjele verden på ny etter opplysningstidas herjinger.
Romantikernes forsøk på å puste liv i naturen, og minne oss om både dens velde og dens relevans for våre egne liv, er derfor et svært aktuelt budskap for vår tid
EvenDessau
Alt det romantikerne kjempet mot er der fremdeles, skrudd opp til groteske proporsjoner. Forskere har anslått at vekten av menneskeskapte objekter for noen år siden passerte vekten av den samlede biomassen til levende skapninger på jorda. Virkelig skummelt blir det når man tenker på at alle disse døde objektene begynte som levende biomasse en gang i tida. Når man snakker om at verden ble avsjelet, er det ikke bare en metafor, men en fysisk realitet.
Romantikernes forsøk på å puste liv i naturen, og minne oss om både dens velde og dens relevans for våre egne liv, er derfor et svært aktuelt budskap for vår tid. Romantikk er den nye pønken.
Utstillingen gjør også noen forsøk på å bygge bro til vår tids kunstnere, men dette er dessverre den svakeste delen av utstillingen. De obligatoriske setningene om klimakrise, viktig nok som den er, føles litt som en pliktøvelse, men det er greit nok. Problemet er først og fremst at de nye kunstnerne ikke mater å hoste opp noe som kan måle seg med Friedrichs kunst. Det hele blir litt smått i sammenlikning. Noe av bidragene er fine. En veggmontasje av sandsekker, eller en performance som går ut på å kaste plastsøppel på bakken i et forsøk på å sjokkere folk, blir mest pinlig.
Kanskje er dette ment å være et bilde på våre politiske svar på økokrisa, men antakelig er det først og fremst et symptom på vår idefattigdom i møte med en krisa vi har skapt oss. Friedrichs budskap er imidlertid kraftfullt, og minst like aktuelt nå som før.
Dette skulle egentlig handle om hvordan denne utstillingen snakket med utstillingen ‘Etter naturen’ på Glyptoteket i Købenavn, men den rakk vi ikke fordi toget var forsinka. Det får bli til neste gang.
Illustrasjon: Ishavet (Das Eismeer), Caspar David Friedrich 1823–1824.
