Virus er blant miljøødeleggelsenes mange flyktninger, skriver Paolo Giordano i boka «I smittens tid». Dårlig behandling av natur, dyr og miljø øker sjansen for kontakt mellom mennesker og sykdomsorganismer.
Når dyrearter utryddes, prøver mikroorganismer som levde i tarmene deres å finne seg et nytt hjem. Mennesket er en perfekt bolig for virus og bakterier som vil formere seg. Det er mange av oss, og vi beveger oss mye rundt.
En annen årsak til sprening av virus fra dyr, er avskoging. I Malaysia førte det til at flaggermus migrerte, og begynte å henge i trær som griser spiste frukt fra. Slik ble nipah-viruset overført fra flaggermus til gris og videre til mennesker i 1999. Dette viruset kan i verste fall gi fatal hjernebetennelse.
En studie viste at faren for malaria i Amazonas økte med hele 50 prosent etter at fire prosent av skogen ble hugget ned. Mygg som bærer på malaria trivdes bedre i det nye landskapet. I Afrika fant forskere en sammenheng mellom ebola og rask avskoging i 25 av 27 utbrudd av sykdommen mellom 2001 og 2014.
Sykdomsfabrikker
Årsaken til smittsomme og dødelige sykdommer som covid-19, aids, sars og ebola er i stor grad menneskers inngrep i naturen. Det kan skje når myndigheter åpner for gruvedrift for å utvinne litium til smarttelefoner, når nye veier blir bygget for å få plass til et økende antall biler, eller når jordbruket intensiveres for å gi oss mer kjøtt.
Dyr i industriell kjøttproduksjon har ofte lite genetisk variasjon og dårlig immunforsvar. Jo flere husdyr som presses sammen i store fabrikkgårder, jo større er faren for formering av mikroorganismer. Fugleinfluensaen i 2003 ble knyttet til storskala kyllingindustri i Sørøst-Asia, og svineinfluensaen i 2009 til svineindustri i USA og Mexico.
Takket være begrenset import av levende dyr, fôr og kjøtt, har Norge vært mindre rammet av smittestoffer i husdyr enn de fleste andre land. I Danmark ble den antibiotkaresistente MRSA-bakterien funnet i 48 prosent av svinekjøttet i 2017, etter en undersøkelse fra Fødevaretilsynet. Bakterien gir samme infeksjonstyper som vanlige, gule stafylokokker, og kan være farlig for folk med svekket immunforsvar.
Vanskelig å fjerne virus
Vi må snakke om hvordan vi forebygger pandemier. Det krever langt mer enn å stenge markeder for ville dyr i Kina. Det handler om hele den moderne levemåten. Rundt 70 prosent av alle nye infeksjonssykdommer hos mennesker stammer fra mikrober som først og fremst opptrer blant dyr. Sykdommer som smitter fra dyr til menneske kalles zoonoser, og dreper flere millioner av oss hvert år.
Mennesker har hittil vært mye flinkere til å utrydde dyrearter enn til å bli kvitt virus og andre patogener. Vi har kun klart å utrydde to virussykdommer: kopper og kvegpest. Fortsatt prøver vi å utrydde polioviruset, som skapte endemisk sykdom fra 1800-tallet. Takket være vaksinering ble Europa erklært poliofritt i 2002, men sykdommen fins fortsatt i enkelte land.
Pattedyr og vannfugler bærer på enorme mengder uidentifiserte virus av typen som kan smitte mennesker. Og når permafrosten smelter som følge av klimaendringer, kan gamle virus og bakterier dukke opp igjen. I 2016 fikk Russland et utbrudd av milbrannbakterien, etter tining av permafrost i nord. Da hadde ikke miltbrann vært påvist i området siden andre verdenskrig. Et varmere og fuktigere klima gir også bedre forhold for blogsugende eller bitende insekter og flått som kan spre sykdom.
Et komplisert budskap
Pandemiforsker Svenn-Erik Mamelund sier til Dagbladet at det er viktig å innse at en mobil-app ikke kan redde oss, og at pandemier ikke alltid kan begrenses gjennom medisiner og vaksiner. Vi må forstå og bekjempe bakenforliggende årsaker, men hjernen vår er dårlig til å håndtere slike komplekse problemer. Det er vanskelig for både forskere og politikere å nå fram med budskapet. Det er lettere å få gehør for at vi må få fart på industrien ved å gi blaffen i miljøkrav, nå som økonomien er svekket.
Ved å satse enda mer på industrijordbruk, langtransport og fossile energiformer, subsidierer vi fremtidens pandemier.
Denne kronikken ble først publisert på bloggen Karibua, og er republisert på Naturpress med forfatterens tillatelse.
