Dette er et innlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Delta i debatten? Send innlegg til kf@naturpress.no.
I denne artikkelen vil jeg gi noen glimt fra boka jeg nylig har skrevet, “Den store El-bilbløffen”. Jeg vil for eksempel ta for meg bløffen om at elbilen gjenvinnes nær 100 prosent.
Hensikten med sommerbloggen er å gi litt “bakomstoff” om hvorfor jeg skrev denne boka, samt diskutere noen av påstandene boka har avstedkommet både før og etter lanseringen i juni. Jeg vil også komme med flere perspektiver og jeg vil tidvis være mer personlig enn det jeg er i boka.
Noen reagerer på bokas tittel “Den store El-bilbløffen”. Det kan selvsagt være vanskelig å ta inn over seg at elbilen er en bløff når man tenker at den er en viktig løsning på klimakrisen. Her er et par av kommentarene jeg har fått:
“Jeg synes det er trist med en slik tittel! Elbiler er nullutslipp av klimagasser i bruk, har vel aldri vært lansert som noe annet, og er dermed ingen bløff.”
“Jeg liker faktabaserte debatter, er redd du med denne tittelen fyrer opp under mytene som har skapt elbilmotstandere”.
Anders Bjartnes, redaktør i nettavisen Energi og Klima formulerte seg slik i innlegget “Nei, Jens Måge – elbilen er ingen bløff”:
“Men det er lite fruktbart med avsporinger som fôrer kulturkrigen på sosiale medier og skaper ubegrunnet sinne mot en helt nødvendig og fremtidsrettet teknologi.”
Bjartnes inviterte til et svarinnlegg og fikk det fra oss tre forfatterne i “Elbilpolitikken har sporet av, ikke debatten om den”.
Jeg forstår Bjartnes sitt perspektiv. Men han bommer. Det er ikke den “framtidsrettede teknologien” som sådan vi stiller spørsmål ved. For øvrig en teknologi som egentlig er gammel. Elbilen kom før fossilbilen og i boka kan man i kapittelet “Historien om elbilpolitikken” lese at bestemor Duck i Donald Duck’s univers kjørte elbil. Denne ble kalt for “damebil” siden den var mye enklere enn de mer kompliserte bensinbilene. Det var bare å trykke på en knapp og kjøre. Problemet vi diskuterer i boka er manglende bærekraft ved elbilen slik den produseres i dag og en svært kostbar elbilpolitikk som grønnvasker personbilen og fører til mer bilisme og mer veibygging.
Det er riktig at det er en gruppe klimaskeptikere som har engasjert seg i kamp mot elbiler som del av en skepsis og kamp mot all klimapolitikk. Men denne gruppen er ikke særlig stor og de har i alle fall svært liten innflytelse. Tallenes tale er klare! Elbiler utgjør nå 85 til 90 prosent av nybilsalget i Norge, Danmark har passert 50 prosent og Sverige 30 prosent. I hele EU har elbiler nå 14,4 prosentandel av nysalget i juni måned. Og i hele 2023 solgte elbiler mer enn dieselbiler i Europa. Så elbilindustrien er ikke lengre “David mot Goliat”, slik Espen Hauge, tidligere styreleder i Elbilforeningen og elbilindustriens europeiske interesseorganisasjon AVERE, nylig argumenterte med på Facebook.
Den mektige fossilindustrien kjempet en periode mot elbiler, men i dag investerer de i verdikjeden for elbiler og elbilbatterier og er gladelig med på bløffen. Oljebransjen ønsker også elektrifisere sin egen produksjon og bli “nullutslipp”, kanskje inspirert av suksessen fra elbilenes grønnvasking? Mange oljeselskaper, eller “diversifiserte energiselskaper” som de liker å bli kalt, investerer nå i gruveselskaper, batteriproduksjon og teknologi for lading og distribusjon (infrastruktur). Equinor har for eksempel allerede investert i minst tre slike selskaper; Standard Lithium (gruveselskap), Beyonder (batteriprodusent /”battery tech”), Solid Power (battery tech) og Our Next Energy (battery tech).
Slapp av – eller våkn opp!
Markedet for petroleumsprodukter synes dessverre mer enn stort nok for de neste 40 til 50 årene. Industrien går på “full gass” med nye investeringer bare på norsk sokkel på over 200 milliarder kroner(!) både i 2023 og forventet i 2024. Altså over 400 milliarder kroner på to år. Hvor skal denne produksjonen ta veien, når “alle” er enige i at fossil energi over tid skal fases ut, og at i alle fall transportsektoren skal elektrifiseres?
Slapp av – eller våkn opp! Markedet vil ikke forsvinne, det vil fortsette å vokse, bare på nye områder. Det kreves enorme mengder fossil energi til utvinning av råmaterialene til elbilen. Transport av gruveavfall på en såkalt “mining dump truck” bruker 360 liter diesel i timen for å frakte opp mot 200 tonn steinmasser per tur opp til steinknusing.
Ikke tro at de enorme gruvene og gruveprosjektene for utvinning av mineraler og metaller med det aller første vil bli drevet på “nullutslipp” strøm eller hydrogen. Det er komisk, men mest tragisk, når man også leser at Teslas Supercharger-stasjon i Coalinga, California, verdens største med 98 ladeplasser, er drevet av diesel-generatorer. Her kunne jeg fort kommet i skade å krydre med et smilefjes.
Den mektige fossilindustrien kjempet en periode mot elbiler, men i dag investerer de i verdikjeden for elbiler og elbilbatterier og er gladelig med på bløffen.
Jens Maage
Markedet for petroleumsprodukter som bensin og diesel til landtransport avtar, men samtidig vokser andre markeder kraftig, som kjemisk industri, plast og luftfart. Airbus forventer en dobling av antall fly de neste 20 årene, fra rundt 23.000 fly i dag til nesten 48.000 innen 2043. Økningen er delvis drevet av økonomisk vekst og en økning i middelklassen, særlig i Asia. Airbus anslår at 1,7 milliarder mennesker kommer inn i middelklassen de neste 20 årene, noe som vil øke antall mennesker som vil ha råd til å fly med dagens rammebetingelser på flyreiser (eksempelvis null skatt på flybensin til utenlandsflyvninger).
Det forventes sterk vekst i etterspørselen etter produkter laget av plast fra petroleum og fossil gass, drevet fram av stadig økende forbruk av nye produkter, fra stadig flere mennesker, med stadig økende kjøpekraft. Oljeindustrien har altså lite å frykte og alt å vinne på å investere i “det grønne skiftet”. Bilindustrien har gått opp løypa med bløffen om nullutslipp-biler. Det er bare å følge etter.
Dessuten er det en merkelig argumentasjon fra Bjartnes. Skal man la være å fortelle sannheten, og la være å kritisere elbilpolitikken og elbilers manglende bærekraft, bare fordi man er redd for at noen man ikke er enig i, skal bruke argumentene? At dette er en “avsporing som fôrer kulturkrigen”?
Kognitiv dissonans?
Noen har sagt rett ut at de ikke vil lese boka med begrunnelse at tittelen er feil, eller de liker den ikke. “..det frister det meg dessverre ikke å kjøpe en bok med tittelen du har valgt” (kommentar i en Facebook-diskusjon). Jeg forstår at ikke alle ønsker å ta inn over seg disse ubehagelige sannhetene. Kan det være et utslag av kognitiv dissonans?
Kognitiv dissonans er et begrep i psykologien som refererer til den ubehagelige følelsen eller tilstanden som oppstår når en person har motstridende tanker, holdninger, eller verdier samtidig. Dette kan også skje når ens atferd er i konflikt med ens holdninger eller verdier.
For eksempel, hvis en person verdsetter helse og velvære, men røyker sigaretter, kan de oppleve kognitiv dissonans fordi deres handling (røyking) er i konflikt med deres verdi (å være sunn). Denne dissonansen kan føre til ubehag, og personen vil ofte prøve å redusere dette ubehaget ved å endre sine tanker (omgå sannheten) eller finne en måte å rettferdiggjøre atferden på.
Her kommer et annet mer personlig eksempel. Da veteran i miljøbevegelsen, partikollega og stortingsrepresentant for Miljøpartiet de grønne Rasmus Hansson i fjor rykket ut i media og foreslo at “Vi må få båndtvang for katter”, låste det seg kognitivt hos meg i første runde, sikkert også hos mange andre katteelskere. Min umiddelbare tanke var at dette var et temmelig dustete forslag. Vår katt dreper virkelig ikke mange fugler (kanskje fordi den er gammel), og dessuten; de sjeldne gangene den gjør det, så er dette helt naturlig. Båndtvang for katter er dyreplageri og strider totalt mot kattens natur.
Jeg distanserte meg umiddelbart fra fakta som er at småfuglbestanden er på vei ned, og at pusen må ta sin del av ansvaret for dette. Ved å lese nærmere Hanssons utspill, så gikk det på at kattunger fra fødsel av burde kunne vennes til å gå i bånd. Det er faktisk ikke så dumt.
Teorien om kognitiv dissonans ble først introdusert av Leon Festinger i 1957, og den er viktig for å forstå hvordan mennesker håndterer konflikter mellom deres tanker og handlinger, samt hvordan de motiveres til å oppnå konsistens i deres kognitive prosesser.
Psykolog og økonom Per Espen Stoknes er en norsk forfatter, politiker og entreprenør og jobber til daglig som førsteamanuensis og leder for Grønn vekst-senterer på Handelshøyskolen BI. Stoknes siteres i boka vår med uttalelser han ga angående barnearbeid i artisane kobolt-gruver i Kongo. I drøftingen rundt kobolt fra Kongo og Stoknes sine uttalelser skriver vi:
“Stoknes mener altså at historien om barnearbeid i Kongo er irrelevant og at dette har vært en kampanje mot “det grønne”, kjørt av fossilindustrien. Vi håper ikke det er irrelevant for Stoknes at 40 000 barn og tusenvis andre arbeider, blir syke og dør i gruvene i Kongo under slavelignende forhold, for å skaffe kobolt til de store elbilene. Kanskje hans tanke er at gruveutvinningens skyggesider er mindre viktig dersom utvinningen er nødvendig for et grønt skifte? Folk skal oppleve elbil og det grønne skiftet som “smart, godt og riktig”.
Vi kan lære mye av Stoknes sin forskning om hvordan vi kan skape klimaengasjement og handling hos individer. Men jeg stiller meg tvilende til en del av premissene som ligger bak måten Stoknes og BI-senteret ser på “grønn vekst” som en løsning på klimakrisen. Jeg mener vi i større grad må snakke om “nedvekst”, en strategi Stoknes ikke er begeistret for. Et argument jeg har hørt han bruke er at det ikke er mulig å få bedrifter med på nedvekst. Hvis man som administrerende direktør i en bedrift foreslår nedvekst som strategi, vil man på neste styremøte bli avsatt. Derfor må man jobbe med grønn vekst i stedet.
Problemet med denne tanken er at “grønn vekst” fører med seg all verdens med både grønnvasking, grønnskrubbing og grønnmaling. Jorda koker og dette har vi ikke tid til. Individ- og bedriftsfokuset til Stoknes flytter ikke fjell.
Man snakker også om “grønn vekst-økonomier”, hvor veksten i bruttonasjonalprodukt (altså mål på økonomisk aktivitet) frakobles med veksten i utslipp. Noen mener dette allerede skjer i noen land som har oppnådd absolutt frakobling av BNP fra handelskorrigert CO2-utslipp (dvs. økende BNP sammen med synkende utslipp). En Financial Times-artikkel fra 2022 hevdet at “økonomien kan ta oss til netto null på egen hånd”.
Jeg hører stadig tilhengere av elbil og norsk elbilpolitikk, som er opptatt av miljø, si at elbilen kan bli mer bærekraftig. Den kan gjenvinnes. Den kan produseres uten barnearbeid. Dessverre så holder det ikke med kan, bør eller burde, altså en politikk som baserer seg på luft og vann eller håp og tro. I boka drøfter vi inngående hva som ligger i kommende EU-regelverk for batterier og kritiske råmaterialer og konkluderer:
“EUs gjenvinningsmål og krav til andel resirkulert innhold i elbilbatterier synes dermed å være urealistiske. Det er et stort spørsmål om gjenvinning av litium noensinne vil bli bærekraftig, gitt at det vil kreve såpass mye energi og ressurser til gjenvinning for å oppnå tilstrekkelig kvalitet.”
og
“Det foregår forskning på batterikjemier med organiske nedbrytbare forbindelser som vil være enklere å gjenvinne enn ikke-organiske. Disse vil kanskje også være mer bærekraftige i utvinningsprosessene. Så langt er dette uansett en drøm langt unna. EUs byråkrater og parlamentarikere kan i realiteten med de nye batteriregelverket ha låst Europas elbil- og batteriproduksjon inn i en metallbasert batterikjemi i lang tid framover. De har behandlet noen få symptomer, uten å ta tak i det store grunnleggende problemet med produksjons- og forbruksvolumer som er alt annet enn bærekraftig.”
og
“Det er fortsatt en svært lang vei å gå før elbilen blir bærekraftig, om den noensinne kan bli det. Også etter at EUs nye batteriregelverk og forordning for kritiske råmaterialer trådte i kraft.”
Jeg hører hva du sier, men..
En Teslaeier som erkjenner problemene, kommenterte det slik på en Facebook-tråd; “Ja det er problematisk at vi fører politikk som ikke får ned bilbruken generelt. Ja, det er et stort problem at konkurransen om råstoff til produksjon av batterier til elbilene nå øker og det foregår absolutt gønnvasking. Men, det er nullutslipp av eksos og mindre støy der disse bilene ferdes. Og resten av ulempene som med råvaretilgang, manglende gjenbruk er mulig å løse politisk nasjonalt og internasjonalt med avgifter, lovgiving og stimulering til ny næring.”
Dette er etter min mening naivt. Argumentet blir litt som når oljenæringen i fullt alvor snakker om at oljeutvinning kan bli «nullutslipp» med strøm fra land og at norsk gass kan bli karbonnøytralt gjennom karbonfangst og lagring (CCS). Hvilken bedrift er det som i sin bærekraftstrategi ikke har som mål å bli karbonnøytral eller “nullutslipp” innen 2050 eller 2060? Hva er planen for å løse miljøproblemene med råmaterialer til elbiler “politisk nasjonalt og internasjonalt med avgifter, lovgiving og stimulering til ny næring”, slik Teslaeieren foreslår? Hvor er de politiske tiltakene som begrenser vårt enorme forbruk som er en rotårsak til miljø- og klimaproblemene? Hvor blir det av karbontollen som setter en kostnad på importerte utslipp?
Grønn vekst eller nedvekst?
Da har jeg mer sansen for perspektivet til Knut Einar Rosendahl. Rosendahl er professor i samfunnsøkonomi på Handelshøyskolen ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet og utvalgsleder i Teknisk beregningsutvalg for klima.
I Rosendahls artikkel “Grønn vekst eller nedvekst? Feil spørsmål” så diskuterer han hvorvidt vi bør satse på grønn vekst eller negativ økonomisk vekst (nedvekst / “degrowth”). Han mener dette er feil spørsmål! Vi må gjøre økonomien grønn, og så får heller veksten bli som den blir.
I Per Espen Stoknes’ bok «What We Think About When We Try Not To Think About Global Warming», utforsker han psykologiske barrierer som hindrer folk i å engasjere seg i klimaproblematikken. Dette er et viktig bidrag til hvordan vi skal kommunisere miljø og klima og dulte folk til klimavennlig adferd. Men er det her slaget reelt står? Og fører ikke Stoknes sin filosofi til masse grønnvasking?
Det største slaget mener jeg står på Stortinget, i EU og de internasjonale organene som vedtar lover og regler som regulerer markedet. Vi kan ikke lulle oss inn i en forestilling om at elbiler, eller annen “grønn vekst”, skal redde verken klima eller miljøet. Bare fordi dette er noe “folk vil ha”, det er “kult” og det skal føre til at folk tar andre miljøvennlige valg.
Et grunnleggende problem er forbrukerkulturen ispedd masse grønnvasking, der vi stadig kjøper nye ting, uten å tenke på råmaterialer og utslipp i produksjonen, barnearbeid, manglende HMS og skadelige sosiale forhold i produksjon!
Vi får ikke høre hele historien. Vi vil heller ikke høre den, selv når den blir fortalt, på grunn av vår kognitive dissonans.
Elbilen – vår nye hellige og grønne ku
Av alle tingene vi kjøper og eier, inkludert klær (rask mote), elektroniske duppedingser, nye møbler, fancy og spennende mat, utenlandsreiser osv, så stiller elbilen i en særklasse når det gjelder energi- og materialbruk og forbruk av jordas ressurser og negative miljøkonsekvenser derfra. 1000 tonn miljø- og helseskadelig gruveavfall per elbil. Hva konkurrerer mot det? Jeg blir dårlig i magen når jeg ser politikere og andre skryte av norsk elbilpolitikk som liksom skal ha gitt renere byer og lavere klimautslipp i Norge. Uten en eneste blikk på hva som skjer i andre land. Jeg er veldig glad i landet vårt, men ikke den norske selvgodheten og miljøhykleriet. Det er dette som er farlig. Ikke boka vår, slik Elbilforeningen hevder.
Teknofikser vil aldri løse de underliggende problemene. Joda, man løser noen på kort sikt, og så skaper man nye. Akkurat slik Henry Fords masseproduserte T-Ford løste problemet med hestemøkk som forurenset New Yorks gater og spredte sykdommer, bare i løpet av en tiårsperiode. Så fikk man nye, mye større problemer i etterkant med luftforurensning og et enormt antall dødsulykker i trafikken som USA og store deler av verden fortsatt sliter med. Det var ikke bilen i seg selv som var problemet, men manglende og alt for sen regulering av veksten.
Selv om New York er en av byene i USA med best kollektivtilbud, så sliter byen med vedlikehold og videreutvikling av dette. USA sitter fortsatt fast i en bilbasert by- og samfunnsutvikling. Dette kom tydelig fram da New Yorks demokratiske guvernør, Kathy Hochul, nylig kunngjorde en “ubestemt pause” på innføringen av rushtidsavgiften for kjøretøy som kjører inn på Manhattan sør for 60th Street. Den svært kontroversielle avgjørelsen ble tatt bare noen uker før planen skulle tre i kraft, med alle bomstasjoner fog betalingssystemer fysisk på plass. Beslutningen ble kunngjort på en “pressekonferanse”, i form av en forhåndsinnspilt video uten mulighet for å stille kritiske spørsmål.
Konseptet med rushtidsavgift ble først foreslått av daværende borgermester Michael Bloomberg i 2007 som en del av hans bærekraftsplan. Til tross for tidlig motstand fikk planen etter hvert støtte, og den ble godkjent i 2019 under guvernør Andrew Cuomo. Planen ble sett på som en måte å finansiere Metropolitan Transportation Authority (MTA) og adressere byens beryktede trafikkproblemer. Målet var å redusere trafikkbelastningen og generere inntekter til forbedring av offentlig transport ved å kreve avgift for kjøretøy som kjører inn i de mest trafikkerte områdene på Manhattan.
Privatbilen er blitt en hellig ku i USA og hele verden har fulgt etter, inkludert Norge.
Vi må snakke mer om det gode liv
Her tror jeg Stoknes og jeg er helt enige: Det bør handle om å skape gode liv her på jorda – og kanskje etterpå. Jeg har lyst til å kommunisere mer om gleden og sunnheten ved å leve enklere, uten alle tingene rundt oss. Mer sykling! Eline Oftedal – Mer vandreturer! Lasse Heimdal – Bedre helse ved å oftere la bilen stå! Mer kaffebesøk! Mer kortreiste ferier! (av og til langreiste også). Mer kulturopplevelser uten store miljøavtrykk! Mer fotball på løkka! Mer bading og vassing i elva og på stranden! Mer musikk og gøyale festivaler! Kortere arbeidsdager, kanskje. Det gode livet rett og slett. Det som er er bra og sunt for planeten vår er ganske ofte bra og sunt for oss som mennesker også.
Joda, å kjøpe og kjøre elbil kan helt sikkert gjøre mange lykkelige på kort sikt. Og bilen er et nyttig verktøy, når den brukes riktig. For mange er bilen helt nødvendig i hverdagen. Men problemet er når det blir for mange av de, slik elbilpolitikken bidrar til. Fordi man er blitt fortalt at elbilen er miljøvennlig så kjører man mer bil enn man ellers ville gjort. Man kan få den gode følelsen av å ha bidratt litt positivt til miljø og klima. Noen kan sikkert også få litt mestringsfølelse av å trosse rekkeviddeangsten? «Jeg kom fram på bare en lading».
Jeg har fått interessante og inspirerende tilbakemeldinger fra spesielt yngre folk som skjønner at min og vår generasjons enorme forbruk er en rotårsak til krisene verden er i og som ønsker seg en bedre framtid, uten så mye forbruk.
En av disse skrev til meg:
“Personlig har jeg ingen tro på at vi som samfunn eller sivilisasjon kommer til å velge nedvekst, og «grønn» vekst er bare grønnvasket vekst. Det jeg forventer er at vi går inn i en fremtid der vekst ikke lenger er fysisk mulig, og at vi må gjøre noen drastiske endringer for at ikke denne sivilisasjonen skal gå opp i limingen, for å si det forsiktig.”
Vedkommende introduserte meg til begrepet EROEI, “Energy Returned on Energy Invested”. EROEI er et kritisk konsept for å forstå effektiviteten og bærekraften til ulike energikilder. Det gir innsikt i hvilke energikilder som kan støtte en overgang til en mer bærekraftig økonomi og samtidig redusere miljøpåvirkningen. Ved å fokusere på energikilder med høy EROEI kan vi jobbe mot et mer bærekraftig energisystem og et alternativ til tradisjonell økonomisk vekst som tar hensyn til begrensede ressurser og miljøhensyn.
Sagt på en enklere måte; det hjelper lite å satse på elbil og fornybar energi, hvis det ødelegger naturen og miljøet. Vi må bort fra en tanke om at vi løser klimakrisen ved bare å introdusere nye teknofikser. Jeg er tilhenger av ny samfunnsnyttig teknologi, men vi må fokusere mye mer på den underliggende rotårsaken til krisene; vårt vanvittige forbruk som er basert på ikke-bærekraftig uttak og forbruk av jordas ressurser. Elbilen er ikke eneste eksempel på dette, men den er etter min mening det produktet der grønnvaskingen av forbruk har kommet lengst og hvor konsekvensen kanskje er aller størst, i alle fall for verdens fattigste.
Vedkommende anbefalte meg også å følge Nate Hagens (@NJHagens på X) og podcasten «The Great Simplification» som handler om ressursknapphet, “økologisk overshoot” og hvordan fornybar energi aldri vil kunne erstatte fossil energi pga energikvalitet og EROEI. Jeg har ikke kommet så langt i selv å høre på denne enda, men herved gis anbefalingen videre og jeg oppfordrer til mer debatt om dette spennende temaet.
Jeg vil også trekke fram i den forbindelse at vi behøver at økonomer og samfunnsvitere engasjerer seg i debatten om ressursknapphet. Her har vi veteraner som professor Ove Daniel Jakobsen (@OveDanielJakob1 på X) ved Nord universitet, som har skrevet og undervist om økologisk økonomi i flere tiår og skrevet mange internasjonale lærebøker om temaet.
Så er det nye stemmer som Olav Bjerke Soldal, doktorgradsstudent i Strategi og Entreprenørskap ved Handelshøyskolen BI, som nylig publiserte en glimrende kronikk i Dagens Næringsliv; «Har ikke fulgt med i timen», sammen med Marit Sjøvaag. De skriver at «økonomens verktøykasse må oppdateres for en ny virkelighet». Handelshøyskoler har så langt ikke fulgt med i timen mener de.
Jeg mener det er på tide å diskutere den norske elbilpolitikken med et kritisk blikk, men da må det være en opplyst debatt basert på kunnskap og fakta, og ikke synsing og «metadebatt» (debatt om debatten, og ikke om saken). I sommerbloggen har jeg gått bakom og tidvis vært mer personlig enn det vi er i boka. Jeg har også brukt anledningen til å imøtegå den etter min mening ikke saklige motstanden fra Elbilforeningen.
Jeg hadde ikke regnet med heiarop fra Christina Bu og Unni Berge i Elbilforeningen, men jeg og flere med meg er likevel overrasket over måten de har debattert på og merkelappene de har gitt oss forfatterne.
De startet med å gå hardt ut mot oss i Nettavisen før boka hadde kommet ut og de selv hadde fått lest den. De bestemte seg fra starten av å diskreditere oss ved å kalle boka «farlig», basert på «fri fantasi» og oss forfattere for «aktivister». De gikk på mannen og ikke ballen.
Vel, jeg ønsket debatt og fikk det. Det er jeg veldig glad for. Nå håper jeg debatten fortsetter og at flere fører debatten videre. Takk til Elbilforeningen og alle som deltar i debatten. Det gir inspirasjon til å fortsette å avdekke grønnvasking og bløff.
Jeg vil også takke mine to medforfattere, Olav Torvund og Tanu Priya Uteng for godt samarbeid.
Fortsatt god sommer!
Denne kronikken er en litt omarbeidet versjon av et blogginnlegg som skribenten tidligere i sommer publiserte på LinkedIn. Gjengitt på Naturpress med tillatelse.
