DEBATTINNLEGG | Dette er et innlegg som gir uttrykk for skribentens meninger.
Av Ida Skjerden, Aktivt rovdyrvern
De fleste mennesker i Norge vil ha rovdyr i norsk natur. Eller, de fleste har vel ingenting imot det, men er ikke så veldig engasjert, egentlig. Alle vil ha tigre i India og neshorn i Sør-Afrika, men er faktisk ikke så opptatte av ulver og gauper i vårt eget hjemland.
Når ARV står på stand og spør folk hvor mange ulver vi har i Norge, sier de fleste tusenvis. Folk tror vi har utømmelig med natur og at det mysser av jerver, gauper og bjørner. Når vi forteller at vi har et førtititalls ulver, ca 190 bjørner, ca 400 gauper og 350 jerver blir folk helt sjokkerte. Så få?!
Og når vi fortsetter med å spørre folk om de vet noe om at det foregår jakt på disse artene, sier de fleste at det kan de da aldri tro, når vi har så få. Den gang ei. For det gir virkelig ikke mening at de store rovdyra skal jaktes på i Norge.
Unntaksvise avlivninger av såkalte problemindivider er det eneste Bernkonvensjonen åpner opp for. Likevel bestemmer norske myndigheter at det skal gjennomføres troféjakt på disse sterkt til kritisk truede dyrene hvert år. Det kalles lisensjakt, men er i praksis troféjakt all den tid skytteren får beholde skinnet og stoppe ut dyret eller lage pelskrave eller hva hen vil. Enkelte lager bjørneburger av sterkt truet bjørn som selges på Bondens marked. Det er på linje med å selge neshornpulver som afrodisikum. Men folk tenker ikke, synes det er spennende, ‘det må vi prøve’, uten tanke for hva de faktisk bidrar til – nemlig utryddelse av bjørn i norsk natur.
I tillegg til troféjakten kommer alle skadefellingene. Og den ulovlige jakten. De fleste synes selvsagt at dette er helt absurd. Bernkonvensjonens stående komité synes også det. De har kritisert Norge i to runder, noe norske myndigheter arrogant nok velger å ignorere.
I de første årene fra det begynte å komme ulv tilbake igjen til Norge på slutten av 80-tallet, etter å ha vært utryddet, var det kun unntaksvise utskytinger av ulv. Etter mye bråk fra nærings- og jaktinteresser og deres fagforening Senterpartiet, kom det til et rovviltforlik på Stortinget i 2004. Godt hjulpet av en rekke partier som heller ikke er så opptatt av rovdyr og gladelig ofrer dem for andre viktigere saker, ble det bestemt et hårreisende lavt politisk bestandsmål for hver av artene, som ikke har noe som helst med levedyktige bestander å gjøre. Ca 400 ulver er skutt siden 1990 i Norge på lovlig jakt.
Ulv er nå så hardt nedskutt at den har alarmerende dårlig genetisk status, helt nede på søskennivå. Gauper og jerver har også problemer med genetikken. Dette kan gi sykdommer og defekter, færre og mindre valpekull og hard avskyting gir en gjennomsnittlig levealder for ulv på 3-4 år, et hundedyr som egentlig kan bli 12-15 år gammel.
Økokrim regner med at ca halvparten av all ulvedødelighet skyldes ulovlig jakt. Dette kommer altså på toppen av den statsregisserte troféjakten. Når staten selv legger til rette for at hobbyjegere skal kunne skyte truede rovdyr, senker dette terskelen for ulovlig jakt også. Økokrim antar at ulovlig jakt handler om misnøye med rovviltforvaltningen i tillegg til bygdedyret som dessverre ikke er utrydningstruet, men rovviltjegerne har fått lov til å skyte stabile familiegrupper av ulv inne i ulvesonen hvor de skal ha særlig beskyttelse og forrang, siden 2017. Hva har de å klage på? At det snart ikke er flere ulver å skyte? Hvem skal tamfebøndene skylde på for å få erstatninger når siste jerv er tatt?
“Ulv er nå så hardt nedskutt at den har alarmerende dårlig genetisk status, helt nede på søskennivå”
Lettere tilgang til viltkameraer for en rimelig penge har bidratt til at skogene i rovviltområder er pepret med kameraer. Disse dreper rovdyra våre. Rovdyra er sky, men blir avslørte av kameraene. Så er det bare å lade våpnene. Folk flest vet ikke om dette. Folk bryr seg ikke.
Naturvernere sliter med å komme ut med sitt budskap. Pressen velger ikke våre narrativer. Tårevåte bønder, indignerte viltkameraeiere og blodige sauelik etter at SNO har flådd dem, og de mest sannsynlig ikke er drept av rovdyr, selger bedre enn traurige historier om rødlistede dyr på randen av utryddelse. Vi kunne fortalt mye, om hets, sjikane og ulovligheter begått mot rovdyra, men også mot vernere. Hvis noen var interesserte. Pressen tier.
Hvordan skal vi vekke opinionen? Hvordan skal vi få Ola og Kari til å se betydningen av å ta vare på egen natur og egne rovdyr? Det skjer jo så mye fælt om dagen. Folk orker ikke å ta inn dette også.
Tigre i India er viktig, men er ikke vår egen jerv også viktig? Jerv som er en ansvarsart for Norge og en nøkkelart i økosystemet? Som hvert år blir skutt på lisensjakt av troféjegere, lurt inn i båsfeller med åte, skadeskutt av haglegevær og halt ut av hiet hvor de dreper ungene i mors påsyn, så mor etterpå?
Vi trenger hjelp av media til å få fram budskapet, slik at vanlige folk får øynene opp for råskapen og galskapen som foregår i norsk natur, den pågående forbrytelsen mot våre truede rovdyr, men også mot oss og kommende generasjoner av mennesker.
Fins der et medium som har mot til å dykke ned i bindingene mellom bondeorganisasjonene, jegerforeningene, skogeierforeningene, rovviltnemndene, rovviltforvaltningen, rovviltkontaktene, forskningsmiljøene, statsforvalterne, direktoratet, politikerne og departementet? Bindinger som gjør det mulig å holde rovdyra nede på et eksistensminimum, i fare for å bli helt utryddet fra norsk natur?
Folk må få vite hva som skjer. Gaupa er Norges tiger. Ulven er Norges dingo. Brunbjørnen er Norges panda. Jerven er Norges tasmanske pungdjevel; arter som alle er gjenstand for sterkt vern. Men ikke våre egne rovdyr. Nå er det vanlige folks tur til å ta vare på vanlige folks natur.
