Dette er et meningsinnlegg.
Av Truls Gulowsen, leder, Naturvernforbundet
Øyvind Fjeldseth, fagsjef Norges Jeger- og Fiskerforbund
Ellen Hestnes Ribeiro, politikkleder, Sabima
Sverre Lundemo, seniorrådgiver naturmangfold, WWF Verdens naturfond
Hans Erik Lerkelund, fagsjef naturforvaltning, Norsk Friluftsliv
Vegard Heggem, prosjektleder, Norske Lakseelver
Det ble seier for Naturvernforbundet og Natur og Ungdom i Førdefjordsaken. Selv staten taper når den ikke har fulgt loven.
Førdefjordsaken dreier seg om hvorvidt staten har fulgt EUs vanndirektiv. Høyesterett konkluderte med at myndighetenes tillatelse til dumping var ugyldig siden de ikke hadde oppfylt vilkårene for unntak.
Nå har vi de siste dager lest om at regjeringen, til tross for dommen, ikke vil stanse driften. Men hva skjer når regjeringen i tillegg forsøker å svekke selve regelverket?
Det pågår nemlig omfattende prosesser i EU, som under betegnelsen “forenklinger” også går på å svekke miljøregelverket, inkludert vanndirektivet. To aktuelle saker viser hvordan regjeringen føyer seg inn i rekken av aktører som ønsker å svekke miljøkravene.
Den første saken gjelder vanndirektivet. EU åpnet i vår for innspill om hvorvidt det er behov for å lempe på miljøkravene til gruvedrift for å sikre tilgang til kritiske råvarer. Miljøorganisasjonene mener at vanndirektivet ikke trenger å revideres, fordi direktivet, når det praktiseres riktig, allerede har unntaksbestemmelser som ivaretar behovet for utvinning av samfunnskritiske råvarer.
Dessverre går regjeringens innspill på at de ønsker at vanndirektivet skal endres for å tillate aktiviteter som fører til forurensing (kjemisk forringelse), ikke bare “fysisk forringelse” som direktivet sier i dag. Regjeringen foreslår også at ytterligere belastning i områder som allerede sliter skal kunne tillates. Videre foreslår regjeringen større nasjonalt rom for skjønn. Gitt regjeringens reaksjon etter dommen i Førdefjordsaken er det ikke vanskelig å se for seg hva det skjønnsrommet skal brukes til.
Den andre saken handler om når vannkraft kan kalles bærekraftig og kvalifisere for grønne lån etter EUs ordning for bærekraftig finans. Denne såkalte taksonomien skal stoppe grønnvasking, og sikre at investorer kan være trygge på at prosjektene de putter pengene sine i faktisk er bærekraftige. Her ga Norge innspill i april, og i slutten av mai sendte regjeringen ytterligere et brev til EU-kommisjonen, signert energiminister Terje Aasland, klima- og miljøminister Andreas Bjelland-Eriksen og finansminister Jens Stoltenberg.
Innspillene fra Norge går på at så og si alt som er tillatt etter vanndirektivet skal godkjennes som bærekraftig i henhold til taksonomien.
Til nå har EU lagt til grunn at bærekraftig aktivitet forutsetter at naturlige vannforekomster skal oppnå god økologisk tilstand etter vanndirektivet. Vannforekomster som er sterkt fysisk endret, eksempelvis gjennom vannkraftregulering, skal oppnå “godt økologisk potensial”. Det er miljømål tilpasset samfunnsnyttige inngrep, og innebærer at alle realistiske miljøtiltak skal gjennomføres, for å sikre et fungerende økosystem for alle arter som hører hjemme i vassdraget.
Vi mener det er helt urimelig å tenke seg at en ordning for bærekraftig finans, som er ment å gi insentiver for bærekraftig utvikling, skal godkjenne gamle vannkraftanlegg, bygget for 50-100 år siden eller mer, som bærekraftige. Bare tenk urimeligheten i at industrier bygget i perioden 1850-1970 skulle få drive på uten å måtte tilpasse seg moderne kunnskap om miljøpåvirkning? Det er i grove trekk det norsk vannkraftpolitikk lenge har gått ut på.
Samtidig medfører norsk vannkraft en meget stor belastning på naturen, og har helt eller delvis skyld i at over 120 arter og naturtyper har havnet på de norske rødlistene for truede arter og truede naturtyper.
Norge er Europas desidert største vannkraftprodusent, med større produksjon enn de to nest største produsentene (Frankrike og Sverige) til sammen. Norge har også mange ledende forskningsmiljøer på miljødesign og løsninger for å minske miljøbelastningen fra vannkraft. Allikevel er «god praksis» og bruk av best tilgjengelig teknologi for å unngå unødvendig naturbelastning fortsatt reine unntak i norsk vannkraft. I stedet for å gjøre noe med det, og å ta i bruk effektiviseringspotensialet, søker nå regjeringen snarere å underminere både EUs vanndirektiv og kravene for vannkraft i ordningen for bærekraftig finansiering.
Vi mener regjeringens innspill i de to sakene til EU-kommisjonen er i strid med intensjonene i både vanndirektivet og taksonomien for bærekraftig finansiering.
Vi anerkjenner at vi lever i en tid med store utfordringer, men manglende miljøhensyn og svekkede miljøkrav for gruve- og energisektoren, som åpner for forringelse av vassdrag og fjorder, er ikke gode løsninger. Hverken i det grønne skiftet eller for å styrke europeisk konkurransekraft. Ikke nå og definitivt ikke på lang sikt.
