Kong Harald V er død, 89 år gammel.
Med kong Haralds bortgang har Norge mistet et godt menneske og en samlende figur for hele landet. Han var alles konge.
Han var med største selvfølgelighet en representant for fellesskapsfølelsen og likhetstankegangen i Norge. Det har vi nordmenn blitt vant til, men folk fra andre nasjoner vil kanskje tenke at det er godt gjort når man bor på et slott.
For i likhet med sin far Olav var kong Harald en folkekonge. Bare enda mer folkelig. For det var han elsket, ikke minst blant minoritetene i befolkningen. Etnisitet, legning, politisk tilhørighet, materiell status og andre forskjeller blant oss – kong Harald så alle som likeverdige. På sine utallige besøk til alle landets store og små steder ble han og dronning Sonja møtt av begeistrede barn, voksne og eldre.
Uavhengig av politisk ståsted, republikaner eller monarkist, har de fleste av oss gjennom årtier satt pris på kong Haralds omtanke og varme. Han lot oss aldri tvile på at han brydde seg om “sine undersåtter”, og vi fikk gang på gang oppleve hans følsomhet og oppriktige innlevelse med oss, enten omstendighetene var triste eller gledesfylte. Han var en humanist til det ytterste. Kong Harald klarte å få monarkiet, som den anakronismen det er, til å føles som både en selvfølgelighet, men også som litt underordnet. Poenget var å være en samlende kraft for folket og holde en beskyttende hånd over det frie demokratiet og våre verdier, uavhengig av symbolikk.
Kong Harald har balansert rollen som regent med plikter og tradisjoner å etterleve, med samtidig å være et helt vanlig menneske. En av oss. Elitisme, nasjonalisme og sjåvinisme var han fullstendig fremmed.
Nordmenn må fortsatt sies å være et friluftsfolk og vi er generelt svært idrettsinteresserte. Perfekt for kong Harald! Han var selv idrettsmann (seiling) og elsket idrett, både masseidretten og toppidretten.
Av verdens mange globale problemer var klimakrisen og miljøkrisen saker som opptok kong Harald sterkt.
Mye som har skjedd de siste årene har vært vanskelige for kongehuset. Kong Harald snublet ikke under disse omstendighetene, men var åpen om utfordringene, og både han og dronningen svarte så godt de kunne på spørsmål fra pressen.
La oss ikke glemme kongens nydelige, lune humor, som frembrakte smil og latter så mange ganger. Han hadde ironi og selvironi, egenskaper som bidro til at vi følte at – ja, han var vår konge – men likefullt var han vår likemann.
Takk for alt, kong Harald.
